Bare en helt vanlig lørdag er i gang…. en helt vanlig dag som ikke har noen bestemt retning enda, og sakte men sikkert går sekundene, minuttene, timene, og ja det lakker og lir rett og slett.

I dag har jeg igjen vært i hundeskogen, det var ikke så mange hunder som jeg trodde det ville være men jeg traff da noen ” kjente” med sine hunder, så ja det er en okay start på dagen rett og slett. Nala trodde kanskje et lite øyeblikk at det var sønnen og samboer sin hund men fant fort ut at det var ikke det. Men hun valgte å trekke seg vekk rett og slett fra hele greiene. Så vi vandret bare glad videre, rett og slett. Og så møtte vi denne ” prinsen” ja for hvem vet, kanskje eventyret stemmer, at det er en prins eller en konge forkledd som en frosk eller mulig padde, litt usikker der altså. Men nei jeg holdt meg unna kyssingen, for jeg trenger ikke enda en mann….. haha. Men uansett, det får bare være som det er rett og slett. Og vi hadde litt flaks fordi når vi kom til bilen så åpnet igjen himmelens sluser seg og vi slapp å bli våte, dvs Nala var jo allerede våt men ikke jeg, så jeg var glad når jeg var i bilen. Så nå skal jeg snart begynne å demontere vaskerommet vårt eller ikke rommet men innredningen og få det i skikk. Ute er vi mer eller mindre ferdige. Og jeg kjenner at jeg er i planleggingsfasen på hva jeg skal handle inn på neste Harry tur vi skal på, fordi jeg skal handle inn ting som jeg kan få i frysa som skal til 50 års laget mitt. Kjenner at jeg gleder meg, og nå er jo lokalet i boks også, planen var jo å ha det på Bryne, der som mannen min jobber men så var det sånn at folkehjelps huset rett ved oss, sånn 5 min å gå var ledig så da ble det der, og det er jo veldig greit rett og slett. Aner ikke hvor mange vi blir men har stor tro på at de som kommer, de får en okay kveld sammen med oss.

Men vi får se, jeg har et håp om at 2 veldig spesielle og flotte mennesker kommer.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Uansett det er jo et godt stykke dit og jeg kjenner at det er enda lenge igjen av august selv om den er litt sånn høst aktig blitt men men, det er fremdeles ok temp. Og i dag er det også 2 uker igjen til løpet, gleder meg men gruer meg også.

Vel snakkes.

Fredag og middagen er i gang…. ja du leser rett men grunnen er at den må stå en stund, og fyllet er også laget. Så ja hva står på menyen? Vel det er faktisk noe så enkelt som Fylte pannekaker og vanlige pannekaker. Så ja det står på menyen i dag. Typisk enkelt mat og folk blir sultne etter kort tid så sånn sett er det jo helt idiotisk å lage det men likevel, jeg lager det, jeg lager uansett så mye at det er nok til en hel arme av sultne menn.

Så nå står røra kaldt og sveller så jeg skal snart begynne å steke, det er det som er verst med pannekaker, det tar jo en evighet å lage de og ikke halve tiden å spise de opp en gang. Men men sånn er det i dag.

Ute er det regn og drittvær så jeg får sånn skikkelig høst følelse i dag og det slår meg at vi er jo ikke kommet lengre enn 9 august men likevel er det som om det er blitt høst ute, noe jeg har skrevet for noen dager siden også. I dag har jeg egentlig ikke noe på hjertet, og jeg vet ikke jeg hvorfor det er sånn men det er nå det en gang så jeg må bare se om jeg kan få røsket opp i toppen. Hvorfor? Vel jeg tror det er en god grunn, eller 2 kanskje. 1) Sovet dårlig og 2) Været. Jeg kan skylde på meg selv på punkt nr 1 fordi jeg drakk kaffe i går ( snakk om å lage ris til egen bak) og været kan jeg jo ikke styre.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Men men jeg får bare ta det som det kommer, rett og slett.  Men jeg kjenner at jeg var klar for en liten rusletur med Nala i morges, den ble ikke super lang men det får så bare være. I går ble det jo 2 gode turer.  Så ja det var sånn i dag.  Og egentlig føler jeg at jeg bare har suset bort dagen så langt så jeg må skjerpe meg. I går var det en bedre dag enn i går men det kommer seg bare jeg våkner. Og ja jeg er klar over at klokka er over 1230 når jeg skriver dette innlegget men tro meg, jeg har dette som forsøk nr 1111111u94y23873y da ting ikke henger helt sammen i dag.

Vel ta vare på hverandre så snakkes vi igjen

Pust med magen og ta det som det kommer, er et slags mantra jeg forteller meg  selv. Jeg har sakte men sikkert, steg for steg funnet gleden i å gå litt lengre turer, kroppen er ikke helt på plass men jeg skal klare det. Jeg skal klare å komme meg ut av det synkehullet jeg har lullet meg inn eller ned i , men jeg vet også at det er bedre nå som brikkene faller på plass. Jeg kjenner at det er godt å være til stedet, være ute og nyte frisk luft og la tankene bare suse av sted. Om noen vil komme med dritt så må de bare det, fordi ingenting kan ødelegge den følelsen jeg har  inni meg, dypt inni meg. Og jeg kjenner også at jeg er så klar for dagene som måtte komme, jeg er klar for uansett hva som havner meg i møte på veien fremover. Livet er noe som går opp og ned og jeg vet at det er mange som mener at det er umulig at det kan skifte sånn men det gjør det. Det er sånn livet mitt er.  Og det skjer så mye bra på alle kanter, og nå kan det bare gå rett vei, hverdagen er her og jeg ser som sagt frem til hver eneste dag. Ta vare på de små og de store tingene.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Phu…. jeg hadde skikkelig flaks, jeg og Nala kom oss ut på tur, ja jeg vet at det er en gjentagende setning, men vi kom oss ut på tur, og koste oss, gikk i over 1 time og når jeg kom hjem og ut av dusjen så åpnet alle sluser seg og det fosset ned.

Så nå sitter vi her og ser på regnet som vasker bort alt jord sølet på terrassen , da jeg var litt for flink til å søle når jeg ompottet en kaktus i går kveld.

Så nå har jeg satt meg ned og skriver dette innlegget samtidig som jeg hører på pod. Det er henrettelsespodden som går så det er ganske så spennende, spesielt siden dagens episode omhandler en plass her på Jæren. Så det er en real kosedag i dag. Venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Men jeg har oppdaget noe, jeg har tenkt litt på de siste dagene og alt som skjer rundt meg, jeg føler at jeg av og til er en person som på en eller annen måte klarer å rote meg borti det mest kaotiske  og at jeg på en eller annen måte tiltrekker meg feil ting, jeg vet ikke. Men jeg har kommet til den konklusjonen, ( litt usikker på om det er rett ordvalg men men det får stå sin prøve) at jeg faktisk nå har kommet til at jeg har funnet frem det som jeg kaller indre ro. I natt så våknet jeg av at jeg følte at noe datt ned i hodet mitt, mentalt sett, og jeg kjente at jeg sakte men sikkert fikk brikkene på plass. Jeg vet enda ikke helt hvor veien fører meg men jeg vet at jeg er sterkere enn jeg tror. I går kveld sa jeg til mannen min at jeg er veldig glad for at han er her, og at han kanskje ikke alltid forstår de valgene jeg tar og at jeg kanskje kan virke som om jeg er håpløst tilfelle men at jeg er veldig glad for at han er min. Jeg sa også at jeg savner eller mangler motivasjon for å delta i gjørmelabben nå om 16 dager men at det alltid er sånn.

Jeg er en person som tror at det finnes mye i mellom himmel og jord, og at man på en eller annen måte får de svarene man leter etter. Og det er aldri godt å vite, man vet aldri og man skal ikke verken dømme eller fordømme de som har andre meninger enn oss når det kommer til tro og tvil. Uansett jeg kan ikke forstå alt som skjer men jeg kan prøve å finne en løsning på det som måtte komme min vei,  Vel det er kanskje feil å si det men jeg føler det sånn. Jeg pleier ofte å si at jeg føler at bestemor gir meg en klapp på skuldrene hvis jeg gjør noe bra, og gir meg et spark bak hvis jeg ikke gidder å gjøre noe. Jeg vet ikke, men det er sånn det føles.

Jeg har som sagt brukt en del av nattens timer og morgen timer til å tenke og jeg begynte å resonere meg frem til hva som er best for meg, eller ikke bare meg men vår situasjon og jeg har tenkt mye på hva som føles rett og ikke. og ikke minst hva magefølelsen min forteller meg. Og jeg har vel på den måten funnet denne indre roen jeg snakket om. Jeg har jo snakket om det før også men det er ikke sånn at det ikke endrer seg fra gang til gang, når det er nye valg som må gjøres så blir det viktig at man tar seg tid til å tenke og ikke ta noen hastevalg. For meg er dette rett.

I dag er det rett og slett å sende unna noen eposter, og så gjøre noe fornuftig ut av dagen. Men vi snakkes

Jeg kjenner at det er egentlig ganske så godt at det er kvelden nå. Jeg kjenner at jeg rett og slett er ganske så klar for å krype til køys igjen men jeg venter litt. Det er måte på syntes jeg hvor tidlig jeg skal legge meg. Jaja det er vel et tegn på at jeg begynner å bli gammel eller hva? Uansett det er deilig å se at det blir tidligere og tidligere kveld, selv om det fortsatt er muligheter for sene sommerkvelder, selv om de nok er litt kjøligere enn ellers. Men men ingen grunn til å klage, jeg vet at det er mange steder det har vært bedre vær enn her men også steder med mer regn enn vi har hatt.

I kveld lot jeg igjen mobilen ligge igjen hjemme og tok med meg Nala på kveldstur, det ble en tur på ca 1,5 time og det er noe med at jeg kjenner på mange tanker og følelser og ja egentlig det meste av det meste tenkes over men jeg kjenner også at denne her får kjørt seg på sånne dager, og jeg er glad for at jeg faktisk tør å tenke på det som er rundt meg i livet. Jeg har i dag vært i kontakt med rådgiver for denne videreutdannelsen jeg har begynt på men måtte bryte av pga ryggen og det er sånn at i år må jeg gå alle timene fra mandag – fredag på skolen på dagtid og ikke samlings basert sånn som det var i fjor så jeg kjente med en gang på en følelse av skrekk. Jeg hater å gå på skoler med mange elever, og jeg kjente at jeg mistet litt motet. Så jeg vet ikke, jeg har nå takket ja til skoleplassen men likevel….. ikke så sikker på om jeg vil. Jeg elsker å lære nye ting men samtidig innrømmer jeg at store folkemengder skremmer meg mer enn jeg liker å innrømme, det er ikke det at klassen er så stor men det er de andre, og det er jo ikke snakk om videregående eller slikt men universitetet liksom. Blæh altså.

Jaja hjernen jobber vel videre med saken tror jeg og jeg innser at jeg kanskje heller bør rette fokus mot noe jeg føler meg så mye tryggere på. Men jeg vet ikke, jeg tenker at det er vel en mening med alt som er.  Så etter turen kom jeg hjem og satte en deig med rundstykker, så den står til heving nå. Jeg har ingen oppskrift fordi det er litt av det og litt av det, ja dere skjønner tegningen. Og jeg finner jo alltid roen i kroppen når jeg baker og nyter tiden på kjøkkenet, så jeg bruker det for hva det er verdt for å si det sånn.  Så jeg må vel komme igang med de nå.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

jaja tenkebussen farer videre

I dag er det sånn skikkelig høstfølelse ute. Vinden blåser og det regner og det er grått og litt sånn kjipt vær men samtidig bare gleder jeg meg til høsten. Rart det der, for før hatet jeg høsten og den gav meg depresjon og ikke i humør mens nå, nå ser jeg frem til trærne skifter farger, det blir mer skumring på kvelden og man kan tenne lys inne.

Og jeg vet ikke når tid det endret seg fra et slags hat til et elsk forhold. Jeg vet ikke hva som endret tankene mine rundt dette  men det jeg  vet og tror er at når hele livet mitt endret seg og jeg flyttet, så var det så mye som endret seg, livet mitt fikk en annen betydning rett og slett. Jeg vet at det er mye bra som ligger foran oss og jeg tenker at nå er vi jo enda i August og det er jo bare starten enda men høsten kan komme tidlig. Eller som en sa en gang” På Jæren er det alltid tidlig høst” og jeg har smilt av det noen ganger. Fordi ja det stemmer på en måte, men på en annen  måte ikke. Vi har fine sommerdager også men ja er nok litt mer høstaktig her enn andre steder.

Og fordelen med høst er at det blir mindre innsekter ute, eller kanskje ikke alle innsekter går i hi, det dukker vel opp en eller 2 hos meg i kommentarfeltet  tenker jeg. Men nok om det. Høsten er velkommen den enten på den ene eller annen måte. Og jeg håper å få til en fjelltur i høst, om ikke lang unna men sånn at man får en annen luft i lungene og at man får litt andre inntrykk. Er du en som liker høsten? Hva er det med den årstiden du liker eller misliker mest

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Etter å ha sovet store deler av dagen i går så var det helt ok å bare komme seg på beina i dag. Kroppen min hadde nok godt av den hvilen i går men samtidig så føler jeg at jeg kastet bort dagen. Men men kroppens behov er ikke alltid like lett å forstå seg på.

I dag har jeg endelig kommet meg i vanlige klær, jeg har rett og slett fått dusjet og stelt meg. Og mens jeg sto der å kledde på meg på badet så slo det ned en tanke i hodet mitt. Jeg vet ikke med deg men jeg kjenner at hvis man står foran speilet og gransker seg selv så finner man ofte eller av og til, feil, eller ting man skulle ha endret. Og jeg tenker at hvordan man ser på seg selv, kontra hvordan andre ser på deg, er kanskje helt forskjellig. Jeg kjenner på det selv, jeg kjenner at hvis jeg ser godt etter ser jeg valker, rynker og hud som bare henger der. Og jeg kan kjenne meg nedtrykt og frustrert. Jeg vet at det er så alt for lett å lete etter det negative i stedet for å få frem det positive. Man vet at det er mye snakk om kropps positivitet og at man skal hylle alle kropper. For bak hver eneste kropp ligger det en historie. Jeg syntes at det er viktig at vi fremsnakker hverandre i stedet for å dra hverandre ned, men samtidig, og her skal jeg trå veldig forsiktig så skal man ta vare på kroppen sin. Det er ingen som passer inn i en form, og vi er alle forskjellige men samtidig er det viktig at man tar vare på helsen sin. Klart at det er opp til hver enkel av oss hva vi legger i det men samtidig skal man nødvendigvis bli presset til å hylle en kropps fasong fremfor andre.

Vi kan jo bare se på ukeblader osv…. om ikke så lenge så begynner man å komme frem med kaker, desserter osv. Som man skal ha til jul og i romjulen kommer artikler om at man skal ned i vekt. Og man kan ofte føle på et slags kropps press. Er man overvektig så handler det om at man blir sett på som lat, og hvis man bruker hjelpemidler av ulike typer så blir man påpekt som at man velger den enkleste veien og at det er ikke bare bare å gjøre det sånn eller sånn. Men hvem skal egentlig bestemme? Og finnes det egentlig en fasit på hvem og hvordan? Svaret er nei, det er ikke der. Det som er viktig er at man passer på så godt man kan for å ta vare på sin egen helse, at man sørger for å holde den i så god form som mulig, og hva det er, det vet bare hver enkelt av oss.

Selv om man ofte sammenligner seg med andre så må vi ikke glemme at vi er alle ulike mennesker, vi er mennesker som jeg sa, bærer på vår egen historie, og veien til den vi er blitt her og nå er en vei igjennom livet vi aldri skal glemme. Når jeg ser på meg selv så ser jeg strekkmerker, og løst mageskinn, men tross alt har jeg gått gravid og jeg har hatt vektnedgang men jeg må ikke glemme det , når frustrasjonen er på det verste. Jeg jobber daglig med å godta meg som jeg er, jeg ser mange feil og mangler men jeg vet at det er sånn jeg er, her og nå.

veien blir til mens man går og det er noe man ikke må glemme. Det er ofte veldig lett å bli utålmodig, at man vil ha ting gjort fort, at man ikke kan bli tynn nok fort , eller ja hva som helst men det er ikke sånn at man endrer seg raskt på ting som har skjedd over tid. Så ta vare på de erfaringer som kommer på din vei og behandle kroppen din pent

I dag har jeg vært helt tom, rett og slett. Kroppen min er ikke min venn i dag og jeg kjenner på at det er en real crappy dag. I går kjørte jeg mamma hjem, og jeg kunne vært til i dag men dum som jeg er, ja det er det rette ordet, dum eller idiot så ble det til at jeg reiste tilbake etter kun 40 min pause hos henne, så med andre ord, jeg dro klokka 1000 fra oss og var tilbake klokka 0025.  Jeg trodde det skulle gå bra og det gjorde det også, men i dag er jeg knekt rett og slett. Jeg sov til 0900, så ut med Nala, så sovnet jeg på sofaen og sov der til klokka 1500 for så å lage middag for å så legge meg igjen, og sov til klokka 2100.

Aldri mer kan jeg si altså. Jeg orker ikke det kjøret mer, så neste gang jeg skal ned, som er i midten av August så blir det å kjøre den 18 og hjem den 20.  Jeg tror jeg glemmer hvor gammel jeg er blitt hahaha…… nei da men kroppen orker ikke dette med sånn kjøring lengre. Sånn er det bare men i morgen er det en bedre dag og jeg satser på at det blir bra tilslutt.

Men nå er det visst på tide å krype til køys, så snakkes

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Jeg var egentlig i tvil om jeg skulle godkjenne denne kommentaren fordi jeg mener at det er ikke noe poeng i å vie henne oppmerksomheten, men jeg bestemte meg for at jeg skulle det likevel. Hvorfor? Tja si det, jeg vet ikke men jeg gjorde nå det likevel.

Ikke vet jeg hvem denne personen er, jeg vet ikke om det er en dame eller en mann, eller hvor personen bor. Og egentlig har det ingen betydning fordi jeg ikke har et behov for å vite det. Men jeg tenker at det er nok en del følelser bak den kommentaren. Ikke at jeg vet det heller men jeg kjenner jo at det er mye bak der.

Men la meg se på dette sånn. Det snakkes om at jeg sutrer, og ja det kan jeg godt forstå og jeg innser at jeg kanskje ikke burde ha blogget i det hele, og at jeg kanskje ikke skulle nevnt noe om mamma i det hele. Man kan jo stille spørsmålet om det er rett eller galt valg siden jeg ikke skriver så mye om barna mine, men likevel så er det ikke i samme boks. Det stilles også nesten en forventning om at jeg ikke skulle godkjenne denne kommentaren og som jeg sa så var det i tvil, og jeg var også i tvil om jeg skulle vie et innlegg som svar til kommentaren som jeg fikk men jeg har valgt dette.

Så la meg gi kommentaren en skikkelig svar:’

Kjære Lene.

La meg starte med å takke for at du har tatt deg til tid å lese bloggen min, jeg setter stor pris på det, og ja jeg innser at min innsats på bloggfronten nok ikke har vært den beste, nei faktisk ganske så mangelfull til tider og det kan jeg egentlig bare beklage så mye.

Jeg innrømmer også at det er ikke alltid like lett å vite hva man skal blogge om eller det er ikke like lett å finne de ordene man leter etter, for ofte virker de bedre inni hodet men når jeg skriver de ned og så ser over så er det ikke helt hvordan jeg planla det og da velger jeg heller å ikke skrive. Og så er det litt motivasjon som har manglet.

Kritikk er ikke alltid like lett å få, nei hvem liker egentlig kritikk? Og det er her det er viktig å ha den rette formen, man har kritikk og man har konstruktiv kritikk. Og hvis du ser på kommentaren din, vil du kalle den for konstruktiv kritikk?

Jeg beklager at det har vært mye sutring og det skal jeg ta til meg. Ja jeg prøver å ha gode innlegg men jeg innser at det kan vris til noe annet, og det er ikke alltid like lett å holde fokuset. Men jeg skal endre meg og jeg satser på bedre innlegg med mye mindre sutring, jeg kan ikke love deg at det blir 100% sutre fritt men jeg skal prøve.

Jeg kan forstå og på en måte godta at du går på meg men når du trekker mamma inn i dette, da mister du mye fra min side. Og slik jeg oppfatter det er det sånn at du legger skylden på min mors rus på meg…. tusen takk, akkurat det trengte jeg å høre, jeg setter pris på at du mener det, og ja du har vel rett.

Ha en god helg videre Lene 48 år.

Noen ganger så tenker jeg at det beste er å skrive som om jeg snakker rett ut fra levra. Jeg har egentlig ikke så mange jeg skal ta hensyn til eller være redd for at noen skal si noe til noen fordi jeg vet at i manges øyne er jeg den som er datteren til hun som…..

Men på en annen side så er det som om noe henger igjen hos meg, at jeg tenker at det er ikke rettferdig for mamma at jeg skriver eller snakker rett ut fordi jeg på den måten kanskje henger henne ut, og det er nok den nærheten jeg har til henne som gjør at jeg ikke er så fritt talene som jeg tenker noen ganger at hadde hatt lyst til.  Og noen ganger tenker jeg at hvis ting hadde vært annerledes. Men det er noe med å sørge over noe jeg ikke kan gjøre noe med. Og det er en av de tingene jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg kan ta et valg, et valg om å  si nei rett og slett. Livet er noe man får i gave, man kan bruke det på en okay måte eller man kan ødelegge det, men det er et valg man tar for seg selv, og jeg vet ikke hvorfor det er noe som er blitt så mye tyngre i det siste. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan jeg skal forklare henne at alt må endres, det må en forandring til. Eller jeg vet at jeg kan si det men….. det når ikke frem. Hadde bare ting vært annerledes. Hadde ikke hun blitt stående alene så hadde jeg sagt at nok er nok, jeg kan ikke ta vare på deg, da du driter i deg selv. Men jeg kan ikke det, fordi det er så mye som er i mellom det. Jeg skulle ønske at det er noe man hjelpe henne med, men hvis man ikke er motivert så hjelper det ikke.

I dag har det blitt noen tårer, jeg har virkelig tråkket i salaten men jeg får bare takle det som det er. Kanskje er det dette som skal til, jeg vet ikke. Men uansett jeg kjenner at jeg gruer meg, jeg har en knute i magen min og det føles som om jeg får en knyttneve i magen, og jeg bare bønner og ber om at det går bra, at ikke mannen min får nok. Hva har skjedd? Jo da min mor hadde lyst til å hilse på en nabo hund og vi inviterte de til oss på kaffe og kaker i dag, men hva har skjedd ut fra det? Gjett….. gjett hvem som har tatt medisiner og nytt alkohol, og ikke spør meg hvor hun har fått det fra for jeg har ikke sluppet henne av synet, og nå ligger hun å sover.. Beklager for uthengingen her altså.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Men men jeg håper at det blir levbart ellers tror jeg mannen kommer til å hogge til rett og slett, Og at det blir en krangel ut av det.

Er jeg lei? ja jeg er det og hadde det bare vært annerledes men jeg tenker at man får den familien man får når man blir født og så er det venner man kan velge. Og jeg kjenner at jeg skulle virkelig satse på at det blir bedre.

Beklager at dette er et nytt sutre innlegg, ikke meningen. Tar en pause fra nett tror jeg.