Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg tenker at det er kanskje like greit at jeg ikke skriver innlegg nå om dagene da det er liksom som om jeg ikke har noe å meddele verden. Men jeg har jo også erfart at tung start på innlegg gjør at jeg kommer i gang og så er det flere ord enn jeg tenkte i begynnelsen, jeg vet ikke men det er sånn noen ganger, Kanskje det er sånn at det er større hjelp for å kunne forme tankene rett vei , at jeg kan sette meg ned med bloggen. Jeg vet ikke jeg. Uansett, det er sånn det er akkurat nå, det har skjedd så mye men likevel lite. Men det som har vært har satt sine spor og jeg kjenner at jeg bruker tiden om dagen til å bearbeide alt sammen.
Viktig å følge med…. en som ser etter bilen vår, kan jo være at matfar kommer hjem med noe godt i posen.
Jeg kjenner at det er godt å være i gang med det nye året, legge det gamle bak og satse på at dette blir et enda bedre år. Ikke at jeg har store reiseplaner annet enn at det kan hende det blir en tur til Trøndelag distriktet hvis det blir noe løp der. Og nei jeg har ikke begynt å trene, akkurat nå har jeg ikke sjans, fordi vi har besøk og hodet er ikke helt der enda. Men jeg skal få det til. Jeg vet at det er sikkert bare unnskyldninger men likevel,… jeg vet at det ikke fungerer hvis ikke hodet henger med, og klart at det kan jo klarne opp i hodet mens man trener men akkurat dette jeg nå står i, det er ikke så lett. Og når jeg nå leser setningene jeg skriver om så er jeg visst en av de som sier A men ikke noe mer enn det, men jeg kan ikke si noe om B og C og D riktig enda, jeg må på en måte få det litt på avstand. Når jeg kommer hjem fra Østlandet, da er det nok at jeg kan si noe mer, men jeg må bare jobbe med det nå fremover. Så bare la meg få tiden ( snakker til meg selv tror jeg) og få ting litt unna så hjelper det nok.
Men utenom det , så har jeg det bra, jeg er sliten men jeg har det bra. Vi trives godt i huset vi bor i og det er utrolig deilig at det ikke er større enn det er fordi det ikke tar så lang tid å rydde eller holde i orden men på en annen side, det blir fort en følelse av at det er rotete fordi det er en del mindre plass på å rote hehe. Så jeg prøver å ikke ta skippertak men litt hver dag. Men jeg skal ha bilen i morgen så jeg må komme meg i seng, opp kl 0500. Dau ja men det blir bra det også. Snakkes
Da satt jeg her da… Alle andre i huset sover men jeg, jeg ser en hund som peser og brekker seg og hun er ikke syk men livredd. Hadde bare folk klart å holde seg til de timene det er lov å skyte opp fyrverkeri men nå har de holdt på i hele kveld samt i dagene før og når jeg endelig hadde fått Nala rolig i kveld, nei da startet det på nytt. Men men det er vel håp om bedre dag i morgen. Så får jeg heller sove senere i dag.
Det er den aller første dagen i det nye året og for mange er det nå man skal sette disse nyttårsløftene i live og satse på at det går bra, jeg er veldig spent på om det er mange som klarer å holde de. Erfaringer er vel at det er mange som bryter etter kortere tid enn de selv trodde. Håper dere hadde en god feiring og avslutning på det gamle året og ønsket dette året her velkommen. Og ikke minst at dere er klar for dette året, jeg er i hvert fall det. Så er det bare å håpe at det blir et bra år for alle og enhver. Men jeg kjenner at jeg har så uendelig lyst til å skrive om hva som ligger så enormt å tynger meg på hjertet denne natten men jeg kan ikke, eller hvor går egentlig grensen? Ikke skriver jeg om barn, men jeg vil jo skrive om en annen person som ikke får fortalt sin side av saken, og jeg kjenner at jeg ikke vil henge ut personen men samtidig er det sånn at dette er ikke noe jeg syntes var grei avslutning på fjoråret. Men det er ikke lett. Klart at jeg kunne gitt F**N og bare kjørt på og satset på at det er ingen jeg vet som kjenner oss begge som da kan fortelle hva jeg har skrevet men samtidig så vet man jo aldri, det store internettet er der og man mister fort kontrollen. Og jeg trenger jo ikke tråkke personen lengre ned i søla enn allerede gjort. Men samtidig er jeg også redd for at hvis jeg skriver det jeg ønsker og så deler det så kan det oppfattes som om jeg vil ha sympati og medlidenhet og det vil jeg ikke, det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker mest av alt å la andre som opplever det samme vite at det er noen andre også som har det sånn, at man ikke er alene, for det kan føles tungt og veldig, veldig ensomt. Så er det egentlig en løsning å skrive et innlegg hvor jeg åpner opp? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at det er ikke noen ok situasjon sånn som nå, hvor det er slik at det ble helt feil. Og kanskje er det sånn at jeg rett og slett bare må prøve å glemme det, forstå hva som skjedde og ikke nødvendigvis tilgi men bare gå videre å legge det bak i boksen som en dårlig erfaring? Eller jeg vet ikke, jeg. Men jeg tenker at det er mange som sikkert vil ha noe å si om tingenes tilstand men jeg får se. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at mannen min er her og kan hjelpe meg til å vite hva som er det beste, eller komme med sine tanker rundt det. Uansett så tror jeg ikke det finnes en fasit, det er enten eller. Men vi får se. Jeg satser på at denne dagen blir ok, til tross for lite søvn.
