” Hvorfor ringer du? ” Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel, hva i alle dager skulle jeg svare? Vel jeg kjente at når jeg sa at jeg kun skulle ønske deg en god dag så var det som om jeg forventet noe jeg ikke visste hva var. ” Det kan du bare blåse i, du trenger ikke ringe meg lengre”

Vel dette var starten på denne uken og jeg kjente at jeg på mange måter var lettet men på en annen side…. ikke sånn det skal være. Men dessverre er det sånn oftere og oftere. Og det skal så lite til, og det er det som er så sårt.

Og hadde det bare vært noen løsning , men det er ikke det, eller det er det at jeg har gjort mine feil, mamma har gjort feil, men så ser man ikke trærne for bare skog og alt blir så mye større enn man egentlig trenger å ha det til.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og det er ikke lett for noen av partene i denne konflikten og jeg skal overhode ikke legge skyld på den andre parten men jeg tenker at man må ikke unngå å se sine egne tabber og ikke bare legge alt ansvar over på den andre parten. Det er ikke rett eller kan man si rettferdig, ovenfor noen. Og jeg vet at jeg har gjort mine tabber der som alle andre men man visste ikke hva som lå bak neste sving, det visste jo ingen av oss. Men på en måte så er det som det er , og man må se om man kan rette fokus fremover.

Det som jeg innser ofte er en utløsnede faktor i bildet er dette her: Det er en ting som stemmer og det er uttrykket ” penger er roten til alt ondt” og det er ingen tvil om at det er enormt  lett å hogge løs på hverandre når man innser at det er sånn at man sliter litt mer enn man ønsker. Og dette oppå dette med ensomhet er ikke den beste mix.

Så hva nå? Jeg skriver jo i innledningen at jeg på mange måter er lettet. Og ja kanskje jeg er det, kanskje jeg på mange måter tenker at dette er det beste for oss alle. Ikke at det er en stor belastning sånn. egentlig men samtidig er det noe med at jeg ikke liker at det er sånn. Ikke at jeg er den som skal ta det valget og er sur fordi hun tok valget men det  har noe med at jeg føler at det er ikke så mange andre som kan være der for henne. Og det er derfor det blir som det blir inni meg. Men jeg takler det som alle andre ting, jeg lar meg ikke knekke helt, jeg legger det bare bak meg rett og slett.

Nå skal jeg gjøre litt småting som trengs å gjøres så snakkes vi plutselig

Hvor er jeg på vei? Tanken slo meg plutselig. Hvor er jeg på vei i livet mitt og hva ønsker jeg egentlig å få frem? At jeg ikke har det bra, at jeg har det bra, at jeg ikke ser noen mening med livet, at jeg ser en mening, ja jeg bare undrer. Livet er som en berg og dalbane og jeg tenker at jeg legger for mye vekt på de dårlige dagene. De små tingene som holder meg oppe, de skyggelegges av de små tingene som drar meg ned og jeg klarer ikke se det lyset som er der framme. Og sånn kan jeg ikke ha det, jeg er ikke den personen. Jeg har dager som er dritt, (ja hvem har ikke det hvis de skal være ærlige) og jeg har dager som er fantastiske, ja rett og slett som resten av verdens befolkning. For meg er det ikke aktuelt å ikke ha en okay syn. Jeg vet at det er noe som ligger i meg, noe som gjør at jeg på mange måter har mest lyst til å bare reise langt vekk, rømme fra alt og alle og bare være her og der. Men jeg gjør ikke det fordi jeg ikke vil miste det jeg har. det som er mest verdifullt for meg. Jeg vet at mine vonde ting ikke er noe å snakke om, det er som sandkorn å regne, men jeg tenker at det er sånn at det er så alt for lett å miste fokuset på de gode tingene. VI har alle vårt å stri med og noen lar seg overvelde mens andre lar det bli bak og ikke ser den veien lengre. Og jeg er ikke redd for å si at nissen følger med på lasset men jeg har hatt den nissen henge på meg for lenge. Jeg innser at jeg må bare jobbe meg igjennom de følelsene og jobbe med tankegangen min. I dag er det en dag der tankene bare krøller seg og jeg syntes det er veldig vanskelig å ikke klare å se det på en rett måte men jeg vet at det er et håp i tunellen. Jeg trenger bare å komme meg ut og være den jeg ønsker og håper på å være. Nå er klokka snart middagstid, det blir sen mat  i dag men det går fint, fine folk spiser sent heter det seg jo. Uansett, god lørdag

Da er jeg hjemme etter 4 dager med oppdrag som markør bak meg. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til helgen. Nå er det jo helg som sagt og  jeg kjenner at det blir godt det også, samle seg, samle tankene og ja rett og slett bare være tilstedte her og nå. Til uka er det jo kun 2 dager så jeg skal ikke klage. Så har vi noen planer for helgen? Tja jeg vet ikke, mannen min må jobbe i morgen og jeg….. jeg har ikke noen andre planer enn å få småryddet litt og sånt noe men ikke noe annet enn det. Jeg hadde jo et ønske om å gå til prekestolen i helgen men det blir ikke sånn så vi får se hva vi gjør på søndag. Ellers har jeg snakket med et familie medlem ang tingene som skjer og jeg har vel kommet til den slutningen at det er som før, jeg får ikke løst tingene som er og jeg vet at det er nok mange som mener at det beste jeg kan gjøre er å bryte all kontakt og jeg vet jo at det er det rette men likevel….. det er ikke alltid så enkelt, det er ikke bare å knipse med fingrene rett og slett , jeg kan selvfølgelig bare droppe å ta den tlf når det ringes, jeg kan droppe å svare på alle kontaktmuligheter og jeg kan droppe den turen siden det koster meg en del, ikke i penger og summer men det koster meg følelsesmessig og ikke minst helsemessig. Og jeg kan tenke at det er det som for mange er naturlig men for meg er det en slags hinder der, en slags mur som gjør at jeg ikke gjør det, jeg klarer det ikke. Man kan vel kanskje spørre seg om jeg er medavhengig eller noe i den duren men det får så være.

Denne helgen skal brukes til å prøve å samle tankene mine. Men jeg er i hvert fall tilbake og litt mer blogging er mulig.

I dag har det vært en stille dag, akkurat som jeg ønsket meg og følte for. Vi var bare oss 2 til middag og i kveld kom det et vennepar til oss, de sendte bare mld om det passet at de kom. Ellers har det vært som jeg ønsket det eller trengte det. Jeg fikk et spørsmål om hva jeg ønsket meg i gave og svaret var: Absolutt ikke noe som helst, gaver som blir gitt kommer i retur. Rett og slett. I dag har jeg ikke behov eller lyst på gaver.

Av og til skulle jeg bare ønske at jeg kunne la dagen jeg ble født på gå stille forbi og derfor ble det sånn. Jeg vet at det er nok mange meninger om at jeg burde feire men jeg har ikke lyst, ikke fordi jeg ikke liker å bli eldre, nei tvert i mot jeg gleder meg til å bli eldre, det gjør meg ikke noe men det er sånn det er nå, jeg kjenner at jeg bare er takknemlig for at jeg ble eldre, for i mitt tilfelle er det ingen selvfølge. Jeg var aldri sikker på at jeg kom til å komme sånn ca midtveis i livet, jeg hadde en periode i livet der jeg ikke var sikker på at jeg var i livet til å oppleve å bli så gammel. Men til tross for alt så overlevde jeg og kan se fremover. Jeg kjenner at det er en annen setting nå men jeg har ikke lyst til å feire denne dagen. Livet mitt er for komplisert og sammensatt for tiden. Og jeg har bestemt meg for at jeg er veldig glad for at det er en rolig dag i dag. Hyggelig med besøk men godt at vi er alene igjen. Men ja setter pris på at folk stikker innom.

Men nå skal jeg lene meg tilbake og nyte resten av kvelden. Snakkes.

Jammen er det blitt mandagen igjen og det betyr at vi har lagt bak oss en uke og starter på en ny. Her er det en blåse bort start på dagen, egentlig kan man vel si at det har blåst i hele natt. Jeg må virkelig si at jeg er super glad for at mannen min var med til Vestfold i helgen fordi det var grusomt å kjøre hjemover. Regnet fosset ned og det var flere ganger fare for vannplaning. Men vi kom oss helskinnet hjem. Og denne helgen var litt spesiell helg rett og slett, hvordan da? Vel det var en helg med en slags bismak og jeg kjente at jeg var ikke den mest pratsomme på veien hjem. Jeg var full av følelser men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle sette ord på de fordi sannheten var at jeg hadde mest av alt lyst til å slippe ut alle tårene jeg ikke ville vise at jeg hadde inni meg. Ikke at mannen min hadde sagt noe på det eller han hadde stoppet og lyttet til meg og trøstet meg og holdt rundt meg men mest av alt ville jeg bare legge alt bak meg og bare komme meg hjem.

Jeg var ute med Nala og ruslet stille og rolig og lot tankene bare fare av sted og jeg kjente at jeg på mange måter har fått noe jeg må jobbe med, jeg har fått en ny følelse i kroppen min. Jeg kjenner at jeg aldri har følt meg så liten , ikke en gang i årene med vold og mishandling som jeg opplevde, før jeg flyttet til Rogaland har gitt meg denne følelsen av å være så liten. Det var ikke i nærheten og jeg kjente at jeg ble enormt skuffet over meg selv. Jeg kjente også på en følelse av at jeg mest av alt bare ville løpe min vei, legge i vei og ikke vende tilbake, men jeg har ikke de planene, jeg har ikke det ønsket egentlig, jeg har det bra og jeg er lykkelig men det var som om jeg bare ble helt tom inni meg. Jeg har jo hatt varierende følelser når jeg er hos mamma og det er noe med hele settingen. Men vi var ute å spise på lørdag med L og kjæresten hans, som vi møtte for aller første gang og det var jo veldig hyggelig, hun var virkelig verden søteste jente og jeg så jo hvor fornøyd sønnen var. Vi koste oss og jeg lot mobilen ligge. Jeg ville være tilstede der og da. Mamma også koste seg veldig( tror jeg) og hele helgen med mamma var så bra som man kan forvente, og jeg kjente at det var okay.

Men det var litt rart, det var litt sårt og jeg kjente veldig på en slags sorg, en sorg ikke så mange kan forstå. Jeg traff bare et av mine barn, og så var det jo K når vi kjørte hjem som vi traff men jeg kjente at når jeg har 2 som bor i samme by som mamma så er det tungt å kun treffe et av de. Og jeg vet at det er min skyld ene og alene . Men det er vondt i mamma hjertet men jo mer jeg tenkte på det i går på veien hjem jo mer innser jeg at sånn er det bare og sånn vil det nok bli. For uansett hvordan jeg velger å løse det, eller prøve å ordne opp så vil jeg ikke møte noen forståelse og det forventer jeg heller ikke. Jeg innser at jeg har tapt.

Men men jeg kan ikke bare stoppe opp av den grunnen. Jeg innser at jeg begynner det neste delen av livet mitt med at det er bare sånn jeg får det.

I dag er det sånn at jeg blir 50 år og jeg kjenner at jeg skal på en eller annen måte se fremover og ta fatt på de neste 50 årene med glede. Klart at det vil komme tunge dager men det er livets sirkel

Ha en fine dag

Hei og hå. I morges begynte jeg på et innlegg men så løp tiden fra meg så det ble at jeg ikke fikk det til så derfor ble det forkastet. I dag var jeg som vanlig markør og jeg kjenner at dette er ikke den dagen jeg har lyst å skryte på meg men det er nå en gang sånn at ikke alle dager er like. Jeg skal ikke si noe som helst egentlig men det jeg skal si er at selv om det er tyngre dager så er det også gode dager. Nå er det nok mye det at jeg skal til mamma i helgen og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg gruer meg enormt mye men samtidig er det sånn at jeg må bare takle det.

Men nok om det. Mannen er på styremøte så han spiser der så da fant jeg ut at jeg hadde lyst på noe annet enn brødskive så det ble dette her: Så jeg har kost meg med dette. Og jeg tenker at det er lov, lov på sånne dager, og jeg kjenner at det er en slags kaos dag i hodet mitt. Men jeg skal gjøre det beste ut av det som er og jeg tenker at i stedet for å ” grave” meg ned så skal jeg vri fokuset mitt mot å se fremover. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å spise middag sammen med L og kjæresten hans nå på Lørdag og jeg skal nyte dagene fremover. I helgen er det jo fri på mannen min og på søndag skal vi spise mat i Grimstad sammen med et annet barn. Og så er det jo 50!!!!! års dagen min på mandag. Og jeg kjenner at jeg er veldig glad nå for at det ikke blir noen stor feiring selv om det var planlagt, men at ting ble som det ble at jeg derfor måtte avlyse det.  Men men jeg dveler ikke med det. Jeg skal heller satse på å bli frisk og kjempe videre.

Men nå, nå skal  jeg rydde litt tror jeg. Best å ta tak i det. Og da kan tankene bare fare i vei mens jeg gjør dette. ha en flott kveld når den kommer

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da er denne dagen godt i gang. Jeg begynte dagen med å ta med meg Nala på en tur på stranda, og jeg kjente at jeg trengte den turen, fordi det er en mix av følelser jeg har inni meg, og da er det på mange måter godt å bare gå alene sånn.

I dag våknet jeg med en slags sorg inni meg, en sorg som ikke direkte er en sorg men mer en slags tomhet. Og det er rart, for det er jo ikke sånn at dette kommer overraskende på eller at det er sånn at de flytter ut fra oss men mer det at de drar nordover i morgen, og jeg ikke vet hvor lang tid det tar før vi ses igjen. Ikke misforstå for jeg unner de virkelig å flytte på seg, oppleve det å bo Nord i landet også men det er jo noe med det, og enda er dette bare min bonussønn. Så ja det er litt rart for mange at jeg skal føle det sånn men jeg gjør nok det. men klart at det også har med hunden å gjøre. Så i skrivende stund har jeg han her hjemme mens M pakker ut og vasker etter seg der de bor og så kommer han hit til middag før de reiser på jobb og i morgen setter de kursen nordover. Og jeg kjenner på meg at det er en god mix av følelser også inni meg, og jeg skal ikke klage. Og barna blir jo voksne og skaper sitt eget liv hvor de velger veien videre selv. Så i dag er det en sånn dag rett og slett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Og så snakket jeg med en venninne av meg og vi pratet om løst og fast og vi kom inn på jula, og den tiden der som faktisk nærmer seg med stormskritt enten man vil eller ikke. Og hun fortalte at hun hadde bestemt seg for å starte å pynte litt tidligere i år enn ellers fordi hun hadde behov for den lille oppturen det gav henne. Og det er nok ikke hun alene om. Men nå… nå er det rett og slett å begynne på middagen, den skal krydres og mixes denne deigen av kjøttdeig da det er så enkelt som gryterett i dag. Ta vare på dere selv så snakkes vi plutselig

Noen ganger er det ikke så lett å finne de rette ordene. Og jeg tenker at det skal sikkert gå bra, jeg begynner å forme et innlegg men så innser jeg at det er omtrent som gresk, det gir like mye mening hvis ikke man kan gresk da men dere skjønner hva jeg mener håper jeg. Og da er det jo ikke vits i å publisere innlegget. Og jeg er full av beundring over de som klarer å holde det gående dag etter dag. Dessverre er det sånn at noen bloggere egentlig kan likestilles med slike ting som dette her: Og det er noe  jeg misliker eller egentlig hater. Man vet også at noen få bloggere velger å bruke andre navn eller nick for å kommentere blogger og de er fulle av hat. Når jeg opplever dette selv så kjenner jeg at jeg blir både lei meg og forbannet fordi jeg prøver å dele de tankene jeg har og når det blir misbrukt og herjet med så tja hva kan man si.

Klart at man har en ytringsfrihet i landet vårt og det skal vi være glade for, vi bør sette pris på det men,, og her kommer det et men, det er ikke sånn at man har rett til å bruke denne til hva en man vil. Og jeg forstår at det er viktig for noen å heve sin røst men likevel… hva bruker du din røst til?

Noen bloggere har basert bloggen sin på oppmerksomhet og hvordan få flest mulig til å lese bloggen, man oppdager at det som de skriver ikke er sant men man har klikket seg inn på og med andre ord det gir lesertall som betyr at de igjen klatrer på listen over bloggere. Og det er kanskje rett i deres øyne men ikke nødvendigvis den rette metoden. Men igjen det er opp til hver enkelt å velge, jeg vet at det er veldig fristene å ha en overskrift som man bare må inn å sjekke på.

Men nok om det , dette var en utblåsing. Jeg ønsker ikke å henge ut noen bloggere her, jeg ønsker ikke å fremheve meg selv som en bedre person, det er ikke det som er meningen. Men når jeg kjenner at jeg får nok , da får jeg nok. Og når det kommer kommentarer igjen som omhandler min familie, at de vet hvem ungene mine er (klart det, jeg har de på fjesboka) og at de lider for å ha en mamma som meg, og stakkars de som har en bestemor som de har, vel da kjenner jeg at det går litt langt med at man velger å være anonym.

De fleste som blogger har jo sitt navn der og de er åpne om hvem de er, men man kan skrive kommentarer under anonym. Og ja ta meg for et eller annet men ikke gå på barna mine. Det er faktisk ikke greit.

Av og til lurere jeg på om det bor noen her som jeg ikke kan se annet enn når de roter. Men jeg vet jo at den som roter mest er meg, enda jeg hater rot, men det blir liksom bare sånn. Alltid en slags ” unnskyldning” for å skal ta det neste dag eller litt senere men jeg er sikkert ikke den eneste. Så i kveld har jeg sendt mannen ut med Nala og mens de er ute så har jeg satt en brøddeig som nå hever, og så driver jeg å små rydder litt. Det er en del ja kall det nips som jeg har tatt inn men egentlig ikke er så glad i lengre så jeg har ryddet sånne ting vekk. Og mens jeg rydder så blir jeg gående å tenke på ting, og innser at jeg bestemmer meg stadig for å bli en bedre person innenfor feltet husarbeid men det blir liksom ikke det, så håpløst rett og slett. Men jeg gir meg ikke, Og det er jo ganske teit egentlig fordi vi er jo vanligvis 1 hund og 2 voksne men til tider er jo valpisen her, men om noen dager setter guttungen seg i bilen sammen med hunden og flytter langt unna oss, opp  i Nord der samboeren hans venter. Så på Onsdag skal jeg kose meg med valpisen og nyte det for hvem vet når man ser de igjen.

Og i ukene som kommer så er det en del markør oppdrag så da må jeg ta det når jeg rekker dette husarbeidet.  Men sånn utenom det er det stille og rolig rett og slett.

Hei og hå. Her kommer det noen ord på en kveld.

Jeg hadde planer, eller som vanlig planer om å sette meg ned å skrive noen ord tidligere i dag, men så er det noe med at jeg må jo ikke blogge, og jeg visste egentlig ikke om jeg hadde noe å si, men så er det jo noe med at jeg gjerne vil inn å si hei, så ja da sier jeg det, hei hei.

Håper dere har hatt en fin dag, ja til og med flott dag. Her har det vært skikkelig høstvær, og jeg kjenner at jeg bare nyter det. Jeg er nå ferdig som markør for denne uka, og faktisk er det en hel uke til neste gang så da blir det ok med litt pause. Men ikke misforstå fordi det er faktisk veldig artig og ikke minst koselig men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at det kun er 1 dag neste uke.

Så jeg skal være hjemme, kose meg med Nala, nyte å kunne gå lengre og ikke minst turer der jeg ikke trenger å kikke på klokka hele tiden fordi jeg skal avgårde, jeg er sikkert på at Nala også setter pris på det.

Men nok om det. I dag ( eller det som er igjen av denne dagen) er verdens dagen for psykisk helse. Og det er fremdeles viktig at vi fjerner mye stigma/ fordommer mot psykisk helse. VI vet jo at det enda er veldig tabubelagt å ha en psykisk helse, men alle har vi det. Jeg har jo fokusert på dette før, men det er så pass viktig at det ikke kan sies nok. Vi mennesker har 2 helser, den fysiske og den psykiske og vi vet at det trengs mye mer fokus på dette med å ha en psykisk helse som trenger litt ” tilsyn”. Det er enormt mange mennesker som har behov for hjelp men vi vet jo også det at dette er også et satsingsfelt som man må få økt kompetanse på. Og ikke minst forståelse rundt. Vi vil mest sannsynlig en eller annen gang ha behov for litt ekstra støtte når det kommer til vår psykiske helse. Og det er ikke sånn at det finnes en fasit for alle, for vi er alle ulike og selv om du har 2 mennesker med samme diagnose så er det ikke sånn at de er like, eller opplever sykdommen / diagnosen på samme måte. Vi er mennesker, ikke maskiner. Og vi vet at det viktigste som er , er at vi bryr oss om andre, at vi tør å spørre hvordan det går og ikke bare haster videre. Det er jo sånn at man ikke alltid kan se hvem som har det pyton( hvis jeg skal bruke det ordet) og av og til er det noe med at man trenger noen som lytter, noen som er der for en og som bryr seg. Hva med å invitere noen med ut på tur, invitere noen inn på kaffe/ te? Vi vet at det viktigste er ikke alltid de faglærte men at noen andre er med mennesker. Og noe av det som er viktig er at vi faktisk kobler oss av sosiale media og legger vekk mobilen noen ganger og bare er der, Jeg er jo litt for mye på den og jeg kjenner at de gangene jeg tar tur ut uten mobilen så er det en helt annen opplevelse av turen. det er sånn at man ikke blir avbrutt, og man opplever det på en annen måte. Og det er derfor det er viktig at man også gjør dette med jevne mellomrom.

Det er ingen tvil om at det til tider er utrolig tøft å være menneske, og at hvis man opplever at ens egen psyke slår i mot en, så blir det enda tøffere, men det er viktig at man finner noen man kan prate med, noen som man kan stole på og som er der.

Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv.