Av og til innser man at man er i en slags spiral der det føles som om man kverner og kverner rundt et tema, og det kommer innlegg etter innlegg om samme hendelse eller sak bare skrevet på ulike måter med ulike vinkler.
Og enda mer blir det lett hvis man ser at det man skriver gir lesere og da høyere plassering på lista. Men så er det jo gjerne sånn at man da oppfattes kanskje som en møkka blogger fordi man ikke ser hva man driver med, fordi man er så blendet av sorgen. I dag våknet jeg til en dag som gir meg en følelse av høst og et lite sekund sukket jeg for meg selv og funderte på om de dagene vi hadde i mai var sommeren 2025, men håpet er at den kommer tilbake.. Uansett, i går kveld ble vi sittende å prate sammen og det føltes veldig godt for vi har vel på en måte blitt sittende med nesa enten forn pc eller mot mobilen og det har gjort at det er sånn rar stemning. Så i går kveld når vi la oss så ble det til at vi pratet om det og at vi innser at det må det bli slutt på. Og at jeg på mange måter prøver å distansere meg fra alt fordi jeg har havnet i dette sørge hullet, men vi skal prøve å bedre oss. Begge to rett og slett. Men vi fant nå ut at dette er ikke bare en veis sak, det er oss begge.
Men nok om det. Nå er det med raske skritt mot lørdag 14.juni, jeg har noe greier den 13/ 6 som gjør at jeg setter stopp for den tyngste delen av de siste dagene og uken men det vil alltid henge over meg. Men igjen tilbake til den 14. Hva skjer da? Vel starten på løpesesongen og dette blir en god sesong tror jeg selv om ikke jeg har trent noe annet enn gå turer og llitt løping. Men jeg har en plan…… kunne jeg ha sagt men nope. Men jeg kan enda ta meg selv i nakken og det skal jeg.
Veien går videre og det gjør livet også så nå er det bare å ta en dag av gangen, det er lov å gråte men nok er nok.
Da er det jo blitt langt ut på kvelden på Kristi himmelfartsdagen eller som noen kaller denne dagen ” himmelspretten” og man kan tenke hva man vil om det. Men uansett jeg skulle ha lagt inn noen ord her før i dag men det ble jo ikke sånn, noe kom i veien, og derfor ja da blir det nå. Men men bedre sent enn aldri eller hva? I dag så fikk jeg sove litt utpå og kjente at det var godt å få til men jeg hadde jo våknet både kl 0600 og 0700 men jeg hadde ikke lyst til å stå opp, og snille mannen min luftet Nala i morges. Så jeg fikk litt mer søvn. Litt sånn trøtt etter i går men men det kommer seg, enda har jeg litt sånn hangover men jeg drikker jo ikke. Vi tok turen til Stavanger i dag fordi jeg måtte en tur på apoteket, men vet dere, jeg måtte betale 12 kroner mer i dag fordi det var helligdag…. jaja. Og så var det en rask tur innom en søndagsåpen butikk fordi jeg hadde lyst til å bake et eller annet og jeg var ikke helt sikker før jeg kom hjem. Så jeg laget en liten porsjon med muffins. Ingen oppskrift men bare frihånd. Og så klarte jeg da det mesterstykke å bruke fullkorns mel i stedet for vanlig så ja vi får se hvordan dette går…… Det jeg kan si er at det gikk ikke bra, ikke pga melet men fordi jeg klarte å brenne de, så det ble ikke noe muffins hehe.
Ellers er det sånn at jeg fortsatt har tider der jeg kjenner at tårene sitter lett, at jeg våkner av at jeg gråter og at jeg kjenner på dette savnet men det er jo ikke noe jeg får gjort så jeg må bare se fremover, om ikke så langt men som jeg sier , jeg tar en time av gangen. Det som er viktig er at man på en eller annen måte klarer å se et lite lys. Og jeg er sikker på at det er det beste, at personen ikke ville at man skulle bare stanse opp selv om livet faktisk stoppet opp der og da når jeg fikk beskjeden. Men jeg kjenner at jeg må bare jobbe meg igjennom denne sorgen, og klart at jeg kommer nok aldri til å bli den samme igjen, fordi det mangler en brikke i livets puslespill.
I morgen er det nest siste dagen i mai måned og på søndag går vi over i en ny måned, og det betyr også at det blir ferie tid fra markør jobbingen, så det blir litt rart og stille men samtidig så er det tross alt en del som skjer fremover i sommer. Ferie, hundeløp og annen aktivitet, det blir tipp topp tommel opp. Og så kommer det jo en flyttende hit som er ferdig med utdannelsen sin så ja… Vi får se hva neste dagene bringer. Håp og tro satser jeg på.
Men nå… nå er det ut i høststormen, ja det føles ut som høst altså.
Jeg måtte gå noen runder med meg selv når jeg skulle begynne på dette innlegget, hvorfor? Fordi det er ikke meg det handler om, og jeg velger å ikke fokusere på hvem det er i min relasjon, fordi det er ikke av betydning for andre enn de det gjelder, jeg tenker at det er også en grunn for at jeg skiver dette og det er å vise til hvordan et menneskes eget valg kan ha en virkning på de som sitter igjen. Dette er et innlegg som er skrevet i en sorgprosess og jeg tenker at det er viktig at ma uansett viser respekt, for det er ikke noe artig tema denne gangen.
Vi mennesker tar valg, hver eneste dag tar vi valg, egentlig tar vi ulike store og små valg fra vi våkner på morgenen og til vi sovner på kvelden. Og ikke alle valg er spesielle , det handler jo mest om hva vi skal spise , drikke, kle oss med, osv… men av og til tar vi valg som ingen andre kan forstå. Noen ganger så er det sånn at for noen mennesker så er ting for vonde og tunge å bære og man øyner ikke noen løsning. Man ser ikke lyset i enden av tunellen men i stedet omhylles man av en enormt tomhet og mørke og man ser kun det negative.
I de siste innleggene mine så har jeg vel vært en sånn sier A men ikke B blogger og det er jo ikke noe jeg har gjort med lett hjerte, nei jeg har egentlig bare hatt lyst til å skrive ting rett ut, og sagt alt sammen men siden det ikke dette er meg som tok det valget så er det i stedet bare veldig tungt og tomt. Jeg kan forstå men likevel ikke klare å sette meg inn i tankegangen til hvordan man kan velge det man velger. det å avslutte livet mens en enda er ung, at man ikke klarer å se at personen sleit og at man ikke oppfattet signalene, det er vondt. Og klart når det er en veldig stor avstand i mellom så letter ikke dette så mye. Jeg kjenner at det var tungt å få beskjeden men igjen sitter man med enormt mange spørsmål, og det er jo sånn at det blir ubesvarte spørsmål. Men man sitter også igjen med en følelse av at man burde ha forstått eller innsett men samtidig så er det som om man ikke klarer å se det.
Og så sitter man der da, med alle de tankene, og man kan ikke klare å fatte det. Det er som om livet bare stoppet opp når man fikk beskjeden. Og jeg tenker at ” kunne jeg hindret det?” Hadde man bare tatt den telefonen og spurt, vist at man var der for en. Men det var for sent rett og slett.
Og i dag har jeg tatt opp telefonen og prøvd å ringe men jeg vet jo at det er bare stemmen på mobilsvareren som er der, det er ingen som svarer i andre enden. Det er tomt, en slags ekkel tomhet, og jeg kjenner at det er så uendelig tomt, stille og et ubeskrivelig savn, men likevel det hjelper ikke. det hjelper ikke å sitte her og tenke at dersomattevisssomatte, det nytter ikke, for det er kun den personen som valgte det han valgte som sitter med løsningen. Håper bare at det ikke blir flere som følger i hans fotspor. Man vet jo at det kan dessverre være en utløsende eller avgjørende faktor for noen når noen de kjenner eller vet om tar et slik tragisk grep.
Siden jeg fikk beskjed så har det rast en trillion tanker i hodet mitt og jeg har vel ikke vært den som har fungert så bra som jeg ville. Heldigvis er det mulighet for meg å ha noen å prate med men jeg kan ikke forstå det likevel, jeg prøver å forstå men jeg klarer ikke. Tross alt var det ikke en gammel person, men en som var alt for ung å dø. Og det er jo mange meninger om dette med hva som er årsaker til at mennesker selv velger å tre ut av livets vei, og jeg tror ikke det er et eneste riktig svar, det er uansett tungt for alle som dette angår, familie og venner som sitter igjen med mange mange tanker. Og ofte er det sånn at de søker etter svar, og det kan også oppstå bebreidelse og man får en følelse av skyld, det kjenner jeg meg alt for godt igjen i. For jeg kjenner også på en frustrasjon og en følelse av skyld fordi jeg ikke oppfattet signalene vi fikk eller kanskje ikke fikk. Og noen ganger får man ikke et svar fordi det ikke ligger igjen noe svar i form av bred. Men det er uansett sånn at man kan stoppe de som ønsker å ta livet sitt men kanskje ikke man får stoppet de for mer enn kortere tid. Hvis en person virkelig vil dø, så lar han eller hun seg ikke stoppe. Ja man kan legge de inn i Psykiatrien men det er kun for en kortere periode og de finner alltid en løsning så de klarer det de har satt seg fore.
Men de som er igjen må få bruke tiden sin og for noen er det rett å fortsette å jobbe mens andre ikke klarer å fungere i det hele og det er heller ikke her noen helt klar fasit. Men jeg har bestemt meg for å ta den tiden det trenger før jeg klarer å si at jeg er et helt menneske igjen etter det som nå har skjedd.
Sorg er jo så mye, og har så mange sider ved seg. Men jeg skal ta vare på de minnene vi hadde sammen, jeg skal ta vare på de gode tingene vi hadde og at det som er viktig er at jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre mitt for at jeg skal være der hvis noen trenger det.
Og så håper jeg at uansett hvor han er hen, så vil han være en del av tankene mine. Og det er ganske enkelt fordi han var den han var.
Min bestemor lærte meg enormt mange ting, hun lærte meg at jeg skulle vise respekt ovenfor alt levende, hun lærte meg at jeg skulle vise respekt spesielt mot eldre, at jeg ikke skulle godta hva som helst. Og hun lærte meg gleden av å lage mat og ikke minst det å bake. Men kanskje det viktigste av alt hun lærte meg var rettferdighets sans og at man ikke skal dømme før man vet alle sider av en sak. Min bestemor var ikke en engel men hun var en betydningsfull person for meg. På mange måter var hun ikke bare min bestemor men også min mor.
Bestemor lærte meg verdien av livet og hun visste at selv om livet føltes ofte som om det besto av oppoverbakker og motgang så er det alltid sånn at bare man snur seg så er oppoverbakken straks nedoverbakke, og at livet ikke alltid gir deg gode ting men at det gir deg så pass mye styrke at du kan klare det meste. Og man skal ikke tro at det ikke er mer mellom himmel og jord enn man kan se. Min bestemor døde i 2011 og det var som om verden raste for meg, eller oss Jeg mistet bestemor men mamma mistet sin mor, bestemor var som en slags klippe i vår familie. Det var i mange år bare oss 3. Men hun var ikke bare en bestemor, hun var også en slags rådgiver og veileder, Uansett hva man hadde gjort ( ikke drept noen da) så var det alltid en trygghet i å komme til henne, ja hun kunne være hard og ikke redd for å irettesette noen ved behov men likevel var hun en mild person. Bestemor ble tidlig enke og hun hadde vel strengt talt vært en enke men ikke i ordets rette betydning men bestefar som jeg aldri møtte seilte ute i mange år før han ble alvorlig syk og døde i 1969.
Så hvorfor skriver jeg om bestemor nå, hun døde jo ikke nå nettopp og ikke er det rundt tall heller siden hun døde men er det en grunn? Som jeg skrev i forrige innlegg så er det en tid nå hvor det er mange ting som skal fordøyes og jeg kjenner at jeg skulle ønske at bestemor var her, for hun hadde sagt akkurat de rette tingene. Jeg hadde kunne krype inn i armene til bestemor og kjent på denne het spesielle varmen som kun bestemødre kan gi. Ikke for det jeg har verdens beste mann jeg kan krype inn til men vet dere, selv om jeg er 50 år og voksen så hadde jeg hatt behov for bestemor akkurat nå om dagene. Og jeg kan faktisk høre stemmen hennes ( nei jeg er ikke blitt rar eller psykotisk ) si til meg at jeg har lov til å kjenne på følelsene mine, tankene mine og det at jeg rett og slett har lov å si at det er ikke en okay dag i dag. Men samtidig er det noe med å grave seg ned og det skal jeg ikke. Hverdagen er her og jeg må bare fungere.
Jeg er veldig klar over at dette kan virke som et rart innlegg siden jeg kan ikke skrive om hva som er grunnen men jeg tenker at det er noe som ikke bør snakkes om heller, for det er en slags sorg uten at det er noe med ekteskapet mitt å gjøre.. Jeg er i en prosess nå men er snart tilbake til meg selv, på en eller annen måte, livet er bare litt veldig tungt akkurat nå. Men jeg kan ikke gi meg, jeg kan ikke grave meg ned. Og jeg har heldigvis gode mennesker rundt meg, jeg kjenner at det blir bra dager bare det får litt tid og vet dere i dag er det 20 dager til vi er i gang med dette her:
Men nå, nå skal jeg komme i gang med å pakke til i morgen og så får vi se, det blir et raskt møte på morgen før vi setter i gang, nye 3 dager på kurs. Eller 2 for meg da, da jeg har noen avtaler på onsdag som ikke kan brytes.
Jammen var det blitt fredag igjen. I dag skulle jeg vært hos tannlegen, vi dro tidlig av sted på morgen i dag men skulle ikke komme lengre enn til ferje nr 2, da rett før vi skulle kjøre om bord så kom det en tlf om at tannlegen var blitt akutt syk så timen ble avlyst. Så da satte vi kursen hjemover i stedet for å besøke vakre Bergen. Vel nytt forsøk på onsdag. I dag fikk jeg også verdens flotteste bukett av verdens flotteste kollegier, og det var så nydelig, og jeg setter veldig pris på det nå om dagen.
Av og til skjer det hendelser i livet som ikke omhandler en selv men noen man er glad i og da er det så utrolig godt å vite at noen bryr seg og tenker på en. Livet skjer og det er da man bare må ta det som det kommer rett og slett. Så ja.
Men nå er det helg, og jeg kjenner at det skal bli veldig godt å ha denne helgen, sånn at jeg får summet meg og latt alle inntrykk og tanker bare falle på plass, det er det eneste valget jeg har. Det er noe med å ta vare på seg selv, ikke bare de rundt en. Eller hva får man igjen for å ikke ta vare på deg selv men bare jobbe for at andre skal få noe igjen? Ingenting er svaret på det. Ja man kan sikkert få et smil eller 2 men det er ikke noe som hjelper en igjen. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det så skjer livet og man må rett og slett bare ta det som det kommer, man kan ikke alltid se alle mulig senarioer for seg men man trenger heller ikke krisemaximere noe som helst.
Ta gjerne med deg dette inn i helgen; hvem setter du pris på, og hvorfor? Jeg tror vi ofte har lett for å ta mennesker og ting litt for en selvfølge og noen ganger når det skjer ting, som gjør at det føles som om grunnen forsvinner under beina på en, da oppdager man det kanskje.
Jeg har i hvert fall innsett at det er mange endringer jeg må få inn i systemet og det er så mange ting man rett og slett ikke tenker over en gang. Men nå….. nå skal jeg ta resten av dagen som den kommer, og nyte helgen så godt som mulig.
Etter nærmere ettertanke, etter at jeg har sovet på saken, etter at jeg har drøftet dette med blogging med en annen blogger, etter det å ha tenkt og tenkt og tenkt og gått frem og tilbake, på kryss og tvers så har jeg vel egentlig ikke kommet til en konklusjon men likevel bestemt meg for: Jeg er ikke den som tier still, jeg er ikke den som vil føye meg. Dette er min blogg. Men av respekt for de som ikke ønsker å bli omtalt eller ikke bør omtales så skal jeg slutte med det. Jeg skal ikke skrive om de og jeg skal bare la det emnet ligge. Så hva da med bloggen min, hvor går den videre da? Hva har jeg egentlig å skrive om?
EN NY START:
Livet skjer og noen ganger kan man ikke styre det som kommer bak neste sving men jeg har så enormt mye mer enn bare ungene mine eller mamma å skrive om. Jeg har tenkt på dette med hvordan fortidens hendelser og utfordringer kan fort definere meg og oss alle med å putte oss i bokser men jeg tenker at det er hva man har å jobbe med her og nå som bør være med på veien videre. For meg handler det om at jeg ønsker å utvikle meg som person. Og jeg har sikkert mye mer å gi enn det jeg tenker over. Så i dag er det kommet til 19 mai, Og jeg tenker at denne mandagen her er en fantastisk dag å starte på nytt, se på det hele som en ny start. Og jeg tror at det blir bra for oss. Så er det jo klart noen små spørsmål jeg må stille meg selv:
Hva er veien videre? Hva skal jeg skrive om? Hvordan skal jeg klare å bli en bedre utgave av meg selv og sist men ikke minst hva slags mål jobber jeg mot?
Svarene på dette vet jeg ikke enda men jeg tenker at det er viktig at man ikke mister motet rett og slett. For meg handler det om at jeg på mange måter må finne meg selv oppi dette her, jeg har så mange ulike spørsmål inni meg som jeg må jobbe med, Og når det er et mål jeg jobber med så er det dette her: Dette er ikke lenge til rett og slett. Jeg har rett og slett måtte innse at tiden er her om ikke så lenge. Og til fredagen reiser jeg til Bergen for fase 1 av tannbehandlingen så jeg grugleder meg til det. Men jeg kjenner at det skal bli godt å komme i gang med dette også. I dag er det 26 dager igjen til vi skal delta i årets første løp. Så ja men en ting er sikkert, jeg har litt jobb foran meg men det tar jeg med et smil. Jeg kjenner på at det er så mye jeg må tenke på og så mye jeg må vurdere men jeg kommer ikke til å la meg stoppe. Jeg tenker at det er mulig at det er mange andre ting jeg kan fikse med bloggen min. Så jeg satser videre og håper at jeg får dette til.
Ja da er Norges nasjonal dag akkurat begynt og for mange er det nok utrolig mye sommerfugler i magen, for mange skal jo bære Bunaden for aller første gang mens andre tar den på før ørten år på rad. Her i huset er det derimot planlagt fjelltur i morgen.
Mens andre stresser verre enn verst så tar vi det veldig med ro. Vi har rett og slett bestemt oss for at det er dagens plan i morgen. Vi skal ta med oss litt mat, faktisk litt enkel mat, lefse med litt godt pålegg. Så ja det blir vår dag. VI har jo ikke små barn eller barn som går i tog så derfor er det liksom valgets kval om hva vi skal, og vi endte med fjelltur. Sekken på ryggen, god og frisk luft, og la tankene bare fare av sted. Kjenner at det er lenge siden vi har gjort noe sånt rett og slett, så ja. Husarbeidet som jeg skulle ta denne uka , bare gled bort fordi ja tiden løp av sted og livet skjer. Så ja, hva kan man si, det er egentlig ingen unnskyldning men det ble sånn denne gangen.
I morgen mens andre tar bunaden på så tar vi turtøy på i stedet for, tror at Nala nok er glad for det valget vi tar der ja. Så til alle dere som skal gå i tog, drikke boblevann, nyte dagen enten til vanns eller til fjells, gratulerer med dagen.
Jeg vet ikke med dere men jeg har alltid vært glad i å lese, og for meg er bøker noe jeg kunne rømme inn i når det var som verst i livet mitt. En av mine favoritt plasser har alltid vært biblioteket, og jeg fant gjerne bøker som ikke så mange andre leste. Jeg leste flere bøker i løpet av en måned, og det var derfor det var greit med låne muligheter på biblioteket fordi jeg ikke hadde plass til alle bøkene, og selv om jeg leste det meste så var det gjerne helst krim bøker jeg endte med, jeg hadde eller har vel fortsatt en stor favoritt forfatter, Jørn Horst Lier, men jeg har kommet over en app som heter BookBeat, og den går faktisk nå mens jeg skriver dette innlegget her. Og grunnen til at jeg vil anbefale denne boken som jeg nå lytter til er det ” Er det en lege her?” Av Sandra Kristiansen. Det er en artig bok og jeg kjenner at jeg gang på gang trekker på smilebåndet og jeg syntes at det er skrevet med en snert.
Men BookBeat er en app som gjør at man kan både lese og lytte til en bok man har lyst til. Det er mange ulike sjangere og jeg tror man finner noe for en hver smak der.
Så ja bøker er alltid noe bra å bruke tid på. Man får ikke bare brukt tid og kan drømme seg bort men man får også trimmet de små grå cellene i topplokket. Hva med deg? Liker du å lese? Hva er din favoritt sjanger? Noen favoritt forfatter?
I dag er det en internasjonal dag. Det er den internasjonale ME dagen. Og jeg vet at det kan slå begge veier når jeg tar for meg et sånt tema, men det som ikke alle er klar over er at jeg har ME. Grunnen til at dette ikke er et så stort fokus hos meg i bloggen min er at jeg er symptom fri og at jeg priser meg lykkelig for at det er sånn fremdeles hver eneste dag som jeg våkner. Jeg ble syk etter en infeksjon, jeg er en av de mange som fikk kyssesyken og det var ikke noen som sa til meg at jeg måtte ta det med ro, jeg hadde for mange baller i lufta og om det kan være årsaken er ikke bevist men at kyssesyken var det utløsende er konstatert. Jeg sleit i mange år, og jeg følte at det var ikke noe håp. Jeg har sittet i rullestol, jeg har ligget på mørkt rom i senga i flere år. Og jeg har følt med nede og ikke verdt noe som helst. Jeg følte at jeg var en belastning for mannen min og jeg beundrer han for at han ble ved min side. For noen år siden så var jeg så heldig at vi fikk til at jeg fikk prøve en medisin etter å ha prøvd flere ting som ikke hadde hjulpet meg så jeg var veldig spent på om dette ville fungere. Og vet dere, det gjorde det. Dessverre ble det slik at legen jeg fikk medisinen av ikke lengre fikk gi den sånn at jeg måtte bare klare meg uten, og klart at det er mange som kan si litt om dette men jeg skulle ønske at den fortsatt var tilgjengelig. Jeg har etter dette vært symptom fri og hatt en bedre hverdag enn noen sinne. Og det er sånne ting som gjør at jeg rett og slett lever med en liten frykt de gangene jeg kjenner at jeg ikke orker noe at ting er tilbake og jeg ser den samme frykten i min kjæres øyne når han ser at jeg ikke er i form. Hvilken medisin er det snakk om? Rituximab, det var jo et forsøk på diverse sykehus og jeg var så heldig at jeg fikk tatt dette privat og jeg må si at det var verdt det for meg eller oss.
Men samtidig følger jeg med på diskusjonen som er i sosiale media og diverse forum og i tematikken om hva dette er, om det er en fysisk eller psykisk sykdom men WHO har satt den i nevrologiske sykdommer. Vi har dessverre ikke fått frem 100% funn som kan forstås men vi vet at det forskes på dette enda, dessverre er det mange meninger om sykdommen. Og jeg kjenner at på mange måter krymper jeg meg når jeg leser om hvordan det herjes rundt dette. Jeg føler at det fremdeles er ganske så mange meninger om dette.
Jeg har hatt diagnosen i mange år og for meg var det en tøff diagnose å få men samtidig var det godt å få dette. At noen trodde på meg , ja at jeg ikke var lat. Og jeg priser meg som sagt lykkelig for hver eneste dag jeg klarer å fungere. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg rett og slett tar en dag av gangen.
Velkommen nye uka, og velkommen til en da en flotte dag.
Jeg håper sola skinner hos deg også, det er bare så deilig. I dag så begynte dagen min egentlig ganske så sent men likevel tidlig, mao akkurat passe. Jeg våknet av meg selv egentlig, Nala lå å sov i senga si, og nøt morgen kan man si så jeg kjente at jeg bare ble liggene mens jeg bestemte meg for at dette skal bli en god dag uansett. Og så bar det ut på tur. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå på en del av Gamle kongeveien, så det ble sånn.
Det er noe eget med å gå på denne veien. Det er stille og rolig men likevel er det en del av landets mange lyder. I dag så er det ikke noen spesielle planer, jeg skal vaske badet bare men utenom det…. nei ikke noen som helst. I morgen er det o dag 1/ 3 på jobbings planen så ja det er greit å ta det litt så der i dag. Jeg kjenner at jeg er nesten klar til jobbing , ikke helt men egentlig er jeg så klar jeg kan bli. Jeg har også begynt å tenke på hvor vi skal gå tur på 17 mai siden vi ikke har noen barn vi må følge med på lengre så ja da blir det rett og slett å bare ta seg en tur i naturen rett og slett. Ikke den verste måten å bruke den dagen på.
