Min bestemor lærte meg enormt mange ting, hun lærte meg at jeg skulle vise respekt ovenfor alt levende, hun lærte meg at jeg skulle vise respekt spesielt mot eldre, at jeg ikke skulle godta hva som helst. Og hun lærte meg gleden av å lage mat og ikke minst det å bake. Men kanskje det viktigste av alt hun lærte meg var rettferdighets sans og at man ikke skal dømme før man vet alle sider av en sak. Min bestemor var ikke en engel men hun var en betydningsfull person for meg. På mange måter var hun ikke bare min bestemor men også min mor.

Bestemor lærte meg verdien av livet og hun visste at selv om livet føltes ofte som om det besto av oppoverbakker og motgang så er det alltid sånn at bare man snur seg så er oppoverbakken straks nedoverbakke, og at livet ikke alltid gir deg gode ting men at det gir deg så pass mye styrke at du kan klare det meste. Og man skal ikke tro at det ikke er mer mellom himmel og jord enn man kan se.  Min bestemor døde i 2011 og det var som om verden raste for meg, eller oss Jeg mistet bestemor  men mamma mistet sin mor, bestemor var som en slags klippe i vår familie. Det var i mange år bare oss 3. Men hun var ikke bare en bestemor, hun var også en slags rådgiver og veileder, Uansett hva man hadde gjort ( ikke drept noen da) så var det alltid en trygghet i å komme til henne, ja hun kunne være hard og ikke redd for å irettesette noen ved behov men likevel var hun en mild person.  Bestemor ble tidlig enke og hun hadde vel strengt talt vært en enke men ikke i ordets rette betydning men bestefar som jeg aldri møtte seilte ute i mange år før han ble alvorlig syk og døde i 1969.

Så hvorfor skriver jeg om bestemor nå, hun døde jo ikke nå nettopp og ikke er det rundt tall heller siden hun døde men er det en grunn? Som jeg skrev i forrige innlegg så er det en tid nå hvor det er mange ting som skal fordøyes og jeg kjenner at jeg skulle ønske at bestemor var her, for hun hadde sagt akkurat de rette tingene. Jeg hadde kunne krype inn i armene til bestemor og kjent på denne het spesielle varmen som kun bestemødre kan gi. Ikke for det jeg har verdens beste mann jeg kan krype inn til men vet dere, selv om jeg er 50 år og voksen så hadde jeg hatt behov for bestemor akkurat nå om dagene. Og jeg kan faktisk høre stemmen hennes ( nei jeg er ikke blitt rar eller psykotisk ) si til meg at jeg har lov til å kjenne på følelsene mine, tankene mine og det at jeg rett og slett har lov å si at det er ikke en okay dag i dag. Men samtidig er det noe med å grave seg ned og det skal jeg ikke. Hverdagen er her og jeg må bare fungere.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er veldig klar over at dette kan virke som et rart innlegg siden jeg kan ikke skrive om hva som er grunnen men jeg tenker at det er noe som ikke bør snakkes om heller, for det er en slags sorg uten at det er noe med ekteskapet mitt å gjøre.. Jeg er i en prosess nå men er snart tilbake til meg selv, på en eller annen måte, livet er bare litt veldig tungt akkurat nå. Men jeg kan ikke gi meg, jeg kan ikke grave meg ned. Og jeg har heldigvis gode mennesker rundt meg, jeg kjenner at det blir bra dager bare det får litt tid og vet dere i dag er det  20 dager  til vi er i gang med dette her:

Men nå, nå skal jeg komme i gang med å pakke til i morgen og så får vi se, det blir et raskt møte på morgen før vi setter i gang, nye 3 dager på kurs. Eller 2 for meg da, da jeg har noen avtaler på onsdag som ikke kan brytes.

Ta vare på hverandre.