Noen gangeer så føler jeg at det er som følelsene mine ligger på utsiden av kroppen og jeg gråter eller sipper om du vil for hver minste ting Og jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det er ikke sånn at det er fordi jeg er det fast en periode i måneden men jeg er sånn egentlig hele tiden. Og det er ganske så irriterende men samtidig er det godt også å bare få tårene ut, det er innestengte følelser rett og slett. Og det er jo greit å få ut av systemet. Men i dag var det en så liten triviell ting som når jeg endelig hentet Nala, hun var i luftegården og var veldig klar for å komme seg i bilen, men det er hun uansett hvor vi er hen, så det er ikke noe med at hun var på kennel. Men når jeg hadde fått henne i bilen og jeg kjørte ut av parkeringsplassen så begynte jeg bare å gråte, tårene rant i strie strømmer, og jeg var så glad for å få henne i huset igjen.
Og så var det ut på tur, etter å ha handlet middagen til i morgen. Når jeg kom meg hjem etter turen så var det bare å komme seg i dusjen fordi selvfølgelig har jeg pådratt meg en eller annen form for UVI som i tillegg ikke lar seg knekke så lett, selv med medisiner av høy dose så jeg kjenner at det var ikke så lett å komme meg på langtur i dag, eller jeg hadde nok ikke orket den lange turen uansett men litt lengre enn dette kunne jeg klart men dessverre så bestemte blæra min seg for rene fossefallet så det var bare å bryte av å komme seg hjem.
Så nå skal jeg få kommet meg i seng, lurer på om det blir mye søvn i natt. Heldigvis kommer mannen min hjem i morgen kveld