Ute skinner sola og vi har vært på tur. Det er minus grader men for en gang skyld er det ikke vind og det ble plutselig et snev av påske følelse.  Men jeg kjenner at jeg er trøtt fordi jeg  i natt igjen har hatt en natt hvor søvnen har blitt byttet ut med tanker, følelser og minner. Og jeg tenker at alt det jeg har gjort, alt det jeg har fått utført, alt det jeg har opplevd og dratt med meg frem til nå i livet har ført meg frem til den jeg er i dag. Og ja jeg har på mange måter tråkket feil, jeg har bommet, jeg har såret folk på min vei, mennesker som har stått meg nær, og jeg har ikke tatt vare på vennskap eller meg selv rett og slett. Jeg har aldri følt meg så utilstrekkelig som jeg har gjort til tider, jeg har følt meg liten og jeg har skammet meg. Men det er ting og erfaringer jeg tar med meg videre i livet, det er det som gjør at jeg husker at jeg er bare et lite støvkorn i livets univers. Så hvorfor skal jeg tro at noen leser bloggen min, eller bryr seg om det jeg deler? Hva er det med meg som gjør det verdt å bruke tid på å lese og kanskje kommentere? Vel jeg kunne svart at det er fordi jeg er den mest håpløse bloggeren, jeg har dager og av og til uker der jeg ikke har et eneste innlegg, jeg kan ofte lulle meg inn en slags sirkel hvor det er mye gjentagende innhold. Men jeg deler av mine innerste tanker og følelser, jeg deler av det i livet mitt som er her og nå, som ofte handler om psykisk helse, hvordan det er å være barn av en som til tider benytter seg av rus og ikke minst hvordan det er å være mamma uten å ha kontakt med egne barn.  Og det er ikke fordi at jeg vil at noen skal syntes synd på meg, og jeg håper jo ikke at noen har avsky heller, og en sa til meg en gang” du er ingen skikkelig blogger hvis ikke du blir omtalt på andre plattformer”

Vel jeg er da ikke i den kategorien at jeg ønsker det altså. Men det som er viktig for meg er at bloggen er blitt en form for terapi, der jeg kan lufte tankene mine, og ja jeg vet at det er ganske så idiotisk mange ganger men det er sånn det er. Jeg har jo alltid likt å skrive, noen ganger så fant jeg ikke slutten så jeg var vel til tider lærerens mareritt når det kom til norsk og stil eller jeg husker særoppgaven min, læreren orket ikke en gang å lese hele, og det kan jeg forstå. Jeg har den oppveksten jeg har, man kan si at familie settingen vår er både teit og komplisert men det er sånn det er, og jeg tror ikke at det er unikt. Og jeg tror at hvis man hadde gransket alle familiene rundt omkring så finner man grums der også. Jeg kjenner at jeg er veldig klar for å ta bloggen nye veier kanskje.  Jeg vet ikke, jeg har bare brukt natta til å forsone meg med at det er sånn det er.

Jeg er klar for å jobbe mer for å oppnå de målene jeg vil.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%