Bobler, sommerfugler, vårbrus, ja hva skal man kalle det egentlig? Dere vet denne fantastiske følelsen i kroppen, når man kjenner på at det er vår på en ok måte. Jeg er på mange måter full av en slags nyvunnen glede i kroppen. Jeg kjenner rett og slett på en slags så jeg bare kjenner at det er en slags lykkefølelse i kroppen og jeg kjenner at det er noe som trengs, for det gir meg en slags driv i kroppen, og alt virker litt lettere. Jeg føler at når jeg skriver dette så er det som om jeg kjører berg og dalbane, det føles sånn ut på innleggene mine, men det er vel det som er livet eller hva? Jeg tror også at det kommer av at jeg trives bedre i livet og bedre med meg selv, selv om jeg kan til tider føle det motsatt og jeg kan se på meg selv i speilet og hate det jeg ser. Men på mange måter er det sånn at jeg har en ny hverdag, en bedre helse, og ting ordner seg på en eller annen måte, jeg har jeg stor tro på, jeg vet at veien kan kun gå en vei og det er oppover, for jeg tror at hvis man tør å ta de tunge samtalene eller oppgjørene med seg selv eller med de rundt seg så vil det hjelpe mye.
Jeg har tenkt mye på hvordan ting er nå kontra hvordan det har vært og jeg vet at det er så uendelig lett å tippe tilbake til elendige vaner men noen ganger må man bare se tilbake på det man har bak seg, dra med seg de erfaringene videre og bygge på veien slik at man kan sitte med en følelse at man har overvunnet noe, man kom seirende ut av det. Jeg tror at man ikke får mer enn man tåler selv om det kan virke tungt der og da og det kan ses som om det er umulig å overvinne. Men det er det, man kan overvinne det meste bare man tar seg tid. Hva tenker du?
God morgen eller er det kanskje formiddag? Jeg vet ikke, det kommer vel ann på hvem man spør, hadde du spurt mamma f.ex hadde det vært langt på dag men det er jo fordi hun står opp lenge før fuglene gjør, tror det er hun som vekker de noen ganger…. nei dag det er ikke sånn ment. Men ja hun er helt motsatt av meg, jeg er vel så langt nede på alfabetet i forhold til mennesketype, men jeg har jo en 4 beint vekkeklokke. Så i ukedagene eller når som helst som det er kun henne og meg her hjemme, da er det tidlig opp, mens er mannen hjemme så blir det at jeg kanskje får sove litt utpå hvis han ikke må gjøre noe annet enn å rusle med Nala. Men i dag skinner sola så det var jo bare så deilig å komme seg ut. Så hva er dagens planer da? Vel, jeg kunne sagt… vaske hus, rydde kjøkken, skifte på senga og en haug til men sannheten er ganske så enkel. Jeg har kun sengeskift og kjøkken på planen men etter å ha sovet litt til tror jeg, i natt var det en våken natt for jeg fikk ikke roen i kroppen. Men så er det noe med at da sover jeg fort bort hele dagen og det går ikke, så nei jeg får bare tviholde meg våken, jaja. Det går vel det også på et vis. Takk for at du leste dette, og ha en knall fin dag
Når man mister noen som betyr noe for en og som man var glad i, så blir det en slags alt oppslukende sorg som ofte gjør det vanskelig å se ting utover bare denne sorgen. Det er hardt for et menneske å miste noen man så for seg skulle være der kanskje resten av livet. Det er ikke sånn at andre skal kunne dømme noen eller bestemme hva som er rett eller galt for noen andre enn oss. Jeg kjenner at det er viktig at man kan forstå at noen syntes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan ” grave ” seg ned i sorg, men samtidig er det viktig at sorgen og tapet ikke bare blir at det tar så mye plass i livet at man ikke ser de andre rundt en. Når man mister noen så er det jo ikke sånn at man har eneretten på sorgen og følelsen av tap. Hvis man mister et barn så er det jo som regel av man ikke er alene om å miste noen. Men noen ganger er det jo så sånn at man ikke ser det men kun ser seg selv og sin egen sorg. Jeg skal ikke si noe spesielt om det fordi jeg ikke har mistet et barn, ( selv om jeg ikke har kontakt med mine på samme måte lengre så lever de) og jeg kan ikke bestemme hvordan andre skal føle når man taper noen som betyr for noen. Men så er det jo sånn at livet går videre på mange måter og sakte men sikkert, skritt for skritt så går livet videre, og man må leve med sorgen og den følelsen av at man har mistet noe vil jo alltid være der men det er viktig at man prøver å leve med sorgen og ikke bli i sorgen.
Veien blir til mens man går, og på mange måter er det stadige nye valg en må ta. I dag var det på tur med Nala og jeg havner jo alltid i filosofiske tankebaner og jeg kom på et uttrykk i dag, noe jeg hadde hørt før. Eller 2 ting. Rene Descartes ( som var en av de store filosofene har sagt ” jeg tenker altså er jeg“
Man kan si det sånn at det var grunnsettingen i filosofi men en annen filosof har også sagt de her ordene”Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.” Og det er så utrolig bra sagt syntes jeg. Jeg kjente at når jeg var ute på tur i dag så var det så utrolig deilig å kunne bevege seg. Og jeg begynte å tenke på at jeg dette året også blir 50 år og jeg har på mange måter lyst til å invitere noen og feire det fordi det var jo ingen selvfølge at jeg skulle få leve så lenge ut fra hvordan det en gang var. Men samtidig har jeg ikke lyst.
Jeg har tapt mye på veien hit og jeg har erfart mye mer enn jeg trodde jeg ville på min vei igjennom livet men jeg har erfart at det å komme seg ut av offerrollen og komme seg videre er viktig og rett for meg. Men det er for meg, dette er hva jeg føler og lever.
Jeg ble vekket av en lyd som dro meg ut fra søvnens verden. Og det var ikke Norsk Tipping som ringte selv om jeg drømte at jeg vant 1 million kroner. Men det var fastlegen min som ringte. Etter at jeg fikk summet meg så var jeg klar for å høre hva han ville si. Og det var ikke direkte gode nyheter men heller ikke livsfarlige men noe i midten…. nei da. Det er sånn at jeg har slitt veldig med formen , de har liksom ikke funnet noe konkret men det trodde han at det var en løsning på. Han hadde jo bestilt noen blodprøver og i dag hadde han svaret til meg, eller det han håpet var løsningen. Og det er jern nivået mitt. Det og B12 nivået mitt er skrapa, og vi måtte sette inn tiltak. Og jeg kjente at jeg på mange måter ble veldig lettet fordi det kanskje er så enkelt som det. Og det er i hvert fall en begynnelse fant vi ut, så vi må bare begynne et sted. Jeg kjenner at det er kanskje et lite håp i hengende snøre. Jeg er så inderlig lei av å henge med hodet og ikke orke så mye som jeg vil og som jeg ser at det trengs. Så derfor håper jeg at det blir bra nå. I tillegg skal jeg sørge for å spise mat som har bra jern i seg, og jeg er jo veldig glad i det ene og det andre. Ja jeg vet at det er mye jern i mat og at kjøtt er viktig og jeg har sakte men sikkert begynt med noe kjøtt i kostholdet mitt, fordi jeg var nødt til det rett og slett. Noen ting holder jeg meg unna men likevel noe kjøtt er tilbake i kostholdet mitt de siste dagene.
Nå er det bare å krysse fingre og håpe at dette blir bra. Håper at magesmerter gir seg rett og slett, og at jeg begynner å virke mer.
I dag morges var jeg våken ved 0600 tiden men lysten på å stå opp var ikke direkte der, så jeg ble liggene til kl 0700, og i den timen som jeg lå våken så kikket solstrålene inn igjennom vindu ruten og der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med Nala og mannen til Månafossen som er et fantastisk turmål å ta lørdagsturen til. Så jeg kom ned på badet og sa til mannen at jeg vil til Månafossen i dag og han var som meg klar som et egg. Og vi pakket tursekken, og laget litt matpakke, og litt tevann og kaffe og la i vei. Denne Dette er en plass som gir meg så enormt mye, og jeg kjenner at starten er enormt tung men god stigning men det er bare i begynnelsen. Ja det var skikkelig melkesyre i beina før jeg startet og jeg skal være ærlig å si at jeg grudde meg veldig men det gikk bra, bare jeg kommer meg i gang og jeg koste meg veldig og vi hadde restene fra pizzaen i går, så derfor ble det rester til turmat.
Håper dere har hatt en veldig fin dag og jeg tar kvelden nå om ikke så lenge
Sånn da er jeg tilbake på bloggen, jeg har hatt fri fra bloggen fra Søndag- i dag så det er ikke dårlig. Hei forresten. Håper dere har hatt en kjempefin helg og de dagene frem til nå. Jeg skal ikke klage rett og slett. Jeg er tilbake men fortsatt litt sånn nede i form men likevel så var dette en god langhelg hos mamma. Og jeg skal forklare om litt. Egentlig har jeg vært veldig lite på sosiale media i det hele. Og det var faktisk ganske så deilig å bare la mobilen ligge, omtrent kun brukt den til sms og ringe, ikke så mye annet enn det,
Jeg ser at det er noen små forandringer i blogg listen og som andre bloggere sier at det er ikke lett å forstå seg på dette systemet blogg.no har når det gjelder antall ditten og datten men jeg savner at Blogg.no kommer med en enkel forklaring eller går tilbake til det gamle systemet de hadde men det går vel fremover det også. Snart får vi vel melding om at blogger skal avsluttes helt, hvem vet, ikke jeg men i våre dager er det ingen overraskelse at ting kan skje.
Vel vel nok om det. Jeg dro jo egentlig med et formål denne gangen til mamma og det var for at vi skulle delta i www.dogrun.no sitt løp men også fordi jeg skulle være sammen med L noen timer, han sov hos oss fra Søndag- mandag. Så vi dro til Sverige på mandagen, jeg trengte mel og glutenfri knekkebrød og det var en koselig tur faktisk. Det var null alkohol, null krangel og vi koste oss. Vi fikk handlet det vi skulle, jeg fikk tak i passe mengde av mine varer, L fikk kjøpt det han skulle og mamma fikk handlet litt. Så vi dro hjem og jeg var fortsatt litt ” redd ” for at resten av kvelden skulle bli krangel men det ble det ikke, fordi, jeg dro av sted med bilen og mamma i, leide en henger og hentet en sofa til mamma som hun ikke visste om, og når vi kom hjem igjen så hjalp et vennepar av meg å få sofaen inn, og så begynte jeg å demontere den gamle sofaen. Og jeg storkoste meg, og det var litt av et arbeid. For å si det sånn, vi var i seng 0145 den kvelden. For etter at den gamle sofaen var demontert og satt ute på terrassen så var det å vaske og gjøre klart til den nye sofaen, og så fikk vi den på plass. Og resultatet ble veldig bra. Men det var ganske ubehagelig dagen etter, da kroppen og spesielt ryggen verket. Men men det var det som var viktigst at mamma er fornøyd.
Så kom vi til det jeg gledet meg mest til. På Tirsdags kvelden så gikk starten på løpet og vanligvis ville jeg løpt på tid men siden mamma ikke ville gå alene så bestemte jeg meg for at vi melder på i åpen klasse, hun med sin valp/ unghund og jeg da med Nala. Og Nala var jo rimelig forvirret for hun er jo ikke vant til at vi er med på noe med felles start og at det er gange og ikke løpe men det gikk veldig bra. Det var over 100 hunder påmeldte så det var en del hunder kan man si men det gikk veldig fint og mamma koste seg. Så vi kan si at dette var starten på deltager sesongen vår. Og vet dere, det var faktisk ikke krangel et eneste sekund den perioden denne gangen, jeg er faktisk veldig overrasket fordi det alltid blir det. Men det ble ikke sånn denne gangen.
Jeg kom hjem i går kveld og kjente at det var veldig, veldig deilig å være hjemme igjen.
Men jeg ser tilbake på disse dagene som noe veldig fint.
Dagen i dag ble som mange andre dager totalt annerledes enn jeg så for meg, men jeg vet at det er sånn det er og jeg må bare takle det som jeg alltid gjør men men det går seg vell til, dagen er jo ikke over enda, tror ikke det rett og slett. Klokka er jo midt på dagen sånn ca. Har dere hatt en fin dag så langt? Håper det.
I dag skulle jeg jo vaske og rydde, siden jeg reiser i morgen til mamma sammen med Nala og siden mamma mest sannsynlig blir med hjem men vi får se. Uansett så har jeg fått klær fra stativet til skapet, jeg trenger bare å få resten tørt. Og så har jeg støvsuget, og laget lunsj til mannen min da, han sier at han kan ta resten han mens jeg er vekk. men jeg tenkte at han ikke trenger det, han fikser jo bilen og alt annet så jeg kan egentlig ikke forvente at han skal fikse huset i tillegg.
Så jeg har egentlig sløvet for mye i dag kjenner jeg men sliter med å klare noe annet. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til å reise til mamma denne gangen, eller det pleier jeg jo å gjøre men nå er det på en annen måte, nå er jeg så tom jeg kan være for energi. Men jeg har en viktig avtale så jeg kan ikke hoppe over turen heller. og jeg vet at bare jeg kommer meg av gårde så hjelper det rett og slett. Erfaringene er sånn. Og er mamma med hjem så blir det som det blir rett og slett. Da er det jo bare en uke så det skal jeg holde ut, ( nå hørtes jeg veldig negativ ut)
Nå er mannen å skifter olje og olje filter på bilen, fyller den opp med drivstoff og gjør den reiseklar for meg i morgen tidlig. Setter veldig stor pris på det. Litt som dette . Ja dagen er sånn i dag og jeg kjenner på en slags redsel, jeg håper bare at det er i dag, at det ikke er noe mer enn det. At det blir bra til slutt. Nyt dagen
” Det er sånne som deg som gir oss med sykdommen et dårlig rykte”
” Det handler om viljestyrke, ikke evnen”
” At du ikke eier skam”
” Jeg betaler for at du skal ligge på sofaen og sløve”
” Det er bare å tenke positivt så går det så bra”
Nå tenker du sikkert i alle dager, hva er dette for noe? Og det er ikke tull men ting jeg har hørt igjennom mange år, og som kommer fra mennesker som mener at de har noe å si og at den meningen de har skal telle og ha betydning. Det er derfor jeg egentlig er ganske så forsiktig når det gjelder dette med å skrive om sykdommen min, ikke at jeg skammer meg men jeg vet at man danner seg et bilde og at man da sammenligner alle og drar alle over en kam. Det man ikke tenker over er at det finnes ulike grader / alvorlighetsgrader av denne sykdommen og at ingen er like. Jeg har derfor lyst til å skrive om hvorfor jeg er her jeg er i dag og veien hit, det er ikke sånn at dette er en mirakel hendelse men jeg vil likevel fortelle min historie.
Jeg fikk ME diagnosen hos en spesialist i Bergen og jeg håpet jo på at det ville bli noe som jeg kunne bli frisk av selv om jeg hadde hatt diagnosen min lenge før det men NAV krevde en spesialist uttalelse. Og det fikk de, jeg var ikke i form når mannen og jeg kjørte til Bergen men det var det som var løsningen. Der fikk jeg etter en lengre samtale, undersøkelse og jeg hadde jo sendt en del papirer på forhånd opp så ja jeg fikk diagnosen. Og da begynte jo jakten på hva nå, er dette over, vil jeg aldri bli kvitt det. Jeg hadde jo da 2 år etterpå der jeg var mer eller mindre konstant i seng, jeg orket ikke noe og tålte knapt lyder, syntes synd i bonusbarna fordi de ikke kunne ta med seg folk hjem uten å sjekke formen min. Jeg prøvde alt som var, var som en galning, og jeg ville jo oppleve livet, ikke bare ligge der og la livet bare ture forbi. Jeg hadde gode dager også men likevel det var en time oppe, totalt krasj dagen etter. ( omtrent som dette her)
Men så ville jeg teste ut LP ( https://lightningprocessnorge.no/hva-er-lightning-process/) Problemet mitt var bare at jeg gikk fra mild/moderat til alvorlig ME, jeg ble skitt dårlig og det var tydelig at det ikke fungerte, og jeg følte meg enda mer hjelpeløs, og belastning for de rundt meg.
Og det er her jeg er i dag, jeg er ikke frisk selv om mange mener det, jeg er symptomfri men det er ikke sånn at jeg ikke har nede dager. Noen ganger er det som dette:
Men jeg er derfor en som setter enormt stor pris på de dagene jeg ikke er nede for telling, jeg vet at det er et lite spøkelse i bakgrunnen , det såkalte ME spøkelse som ligger der og lurer. Så jeg vet at det er noen, som mener at jeg ikke er syk fordi jeg viser frem turer og at jeg deltar i aktivitetene som gjørmelabben og slike ting men det er en ting som ikke sies, det koster så mye. Jeg er kjørt etterpå og det er ikke bare vanlig kjørt men det er kollaps rett og slett, så hadde dette vært 2 løp på en helg, hadde det ikke gått i det hele, men fordi jeg har litt, om så bare en uke i mellom så går det. Betyr det at jeg ikke gjør noe annet i tillegg? Heldigvis er det ingen av oss som har støv på hjernen, ingen av oss som ikke takler hundehår men jeg rydder og vasker likevel. Men vi har valgt å ha disse løpene som noe vi gjør sammen, mannen min hjelper til med ting før og etter løpet mens jeg tar meg av spabadingen, som jeg kaller det.
Jeg kunne selvfølgelig ha latt vær å nevne sykdommen min, og eller droppet å vise bilder fra løpene, turer osv som vi er på men likevel, det er en del av hverdagen min, det å bevege seg betyr så mye. Husk neste gang man kommenterer andre sin sykdom eller liv, vit at man ser ikke alt. Jeg er mer enn bare diagnosen min. Jeg er mer enn bare sykdommen min, jeg er meg.
I går kveld var jeg ute med Nala ( som vanlig) og mens jeg gikk der i skogen så ble jeg gående å tenke, tenke på at som har vært og som er og som jeg vet er på vei, ikke fordi jeg er synsk men fordi det ligger i planleggeren så nei jeg er ikke synsk en plass. Men uansett det er noe eget med å vandre i skogen, og denne gangen hadde jeg ikke musikk eller lydbok på øret men lyttet til alle lyder, snakket med mennesker som var ute med sine hunder og ja i det hele tatt være til stedet med hele meg, ikke bare litt. Og selv om jeg egentlig er flink til å nyte her og nå så innrømmer jeg at jeg er litt for flink til å rett og slett “måtte ha noe på øret” så det å ikke ha det denne gangen er alltid litt sånn rart eller uvant. Men ikke ubehagelig uvant men mer sånn stille på en måte om du skjønner. Og mens jeg gikk der og nøt kvelden så begynte tankene å kverne og jeg ble rett og slett på en måte overmannet av en følelse av at noe er i ferd med å endre seg, det er som om jeg er på vei opp fra kjelleren , og at det var på en måte noe som jeg ikke har innsett før nå, selv om jeg har sagt at det går bra, og jeg har sagt at jeg har hatt noen tøffe tak i og rundt meg men jeg innså at tiden bare surrer av sted og jeg er på mange måter tom, og at jeg egentlig har brukt veldig mye tid på ingenting og at jeg ikke har ville innse realiteten men har hengt i en slags taustomp med håp om at det skal holde, men hva hvis den røyk? Hva da? Jo da ville det gå at dundas da rett og slett og jeg ville føle at jeg ja ikke var på den rette plassen. Sakte men sikkert begynner jeg å bygge opp livet mitt Og jeg innser også at det som skjer, det skjer og at jeg på mange måter ikke har gjort det rette før. Ting har ligget under overflaten og har bare summet der som en slags underforliggende årsak til at jeg ikke har hatt det ok i det hele. Jeg har tatt på meg en slags hvor ingen har sett hvordan jeg har hatt det innerst inne. Ikke engang her inne på bloggen har jeg sagt hvordan jeg egentlig har det fordi det fort oppfattes som om jeg er deppa og lei av det ene og det andre men det er ikke det som det handler om, jeg har bare hatt dager der jeg ville si akkurat hva som lå inni meg men jeg har ikke funnet de rette ordene. Så jeg brukte turen i går til å snakke litt med den indre meg, den som ikke sier noe videre, den som jeg kan rådføre meg med ( okay det ser sikkert helt galskap ut) men det er kun en indre stemme i meg, ikke en annen person, men det er på en måte en slags trygghet. Så mens jeg så at Nala koste seg og startet sesongens 1 bad.
For å si det sånn, jeg skal IKKE i den elva enda. Uansett, da jeg kom hjem i går så tok jeg et tak med det som er tak i, la konkrete planer og følelser i en boks og ble enig med meg selv at nok er nok, nå skal jeg rette blikket fremover, jeg skal se etter muligheter og jeg skal gripe en hver anledning rett og slett og ja jeg vet at dette er innlegg som ligner på ting jeg har skrevet før men det er lov å jobbe med saken, eller hva? Uansett jeg har vært lenge nok i kjelleren , nå er det nok, rett og slett.
Men for å ha en god start så må man begynne et sted, og i dag er det rydde og vaske. Snakkes
Jeg trodde seriøst at det var ettermiddagen når jeg ble vekt, så jeg spurte min kjære mann om hvorfor jeg ikke bare kunne sove, men så spurte han meg om ikke jeg hadde en del avtaler i dag, og trengte bilen, og da var det bare å komme seg opp. For ja det stemmer jo det at jeg har en dag med avtaler, så med andre ord jeg har i hvert fall ikke tid til å sove bort denne dagen. Jeg skal faktisk snart hoppe i bilen, og bli ferdig med avtale nr 1 av 12 i dag.
Men jeg må innrømme at denne natten…. også denne natten har på mange måter bare blåst vekk og jeg har sovet svært lite, jeg vet ikke men det er som om jeg på mange måter plages av et eller annet. Og nei jeg trenger ikke psykoanalyse. Jeg vet hva det er som plager meg mest sannsynlig og derfor må jeg bare få det unna rett og slett. Men men det er sånn det er, i natt var vel klokka 0300 før jeg sovnet. Og ikke en god natt søvn ble det men hva kan jeg gjøre med det nå? Absolutt ikke noe fordi natta er jo over allerede og det er bare å hive seg rundt og starte dagen. Om ca 2 timer er det dyrlege for vaksine av Nala og så er det optiker for linse kontroll, så er det på et møte med en som jeg har gått på skole sammen med og så er det…. ja dere ser tegningen. Så ja det er litt her og der. I dag er det også bare å ta det som det kommer. Dessverre er jeg mer dau i kroppen enn jeg ønsker men på en annen måte, det er flere timer av dagen å bruke enn hvis jeg skal sove den bort så summasumarum så blir det nok like bra til slutt. Må bare våkne rett og slett.
