Vel kanskje litt tidlig å ønske velkommen til ny dag med tanke på at det er ikke så alt for lenge siden vi passerte midnatt men det er nå en ny dag. Jeg hadde egentlig planer om å vise den såkalte og omsnakket eller heter det omtalte baksten i går men det er ikke mulig. Hvorfor, vel den ville ikke heve seg denne deigen, uansett hva jeg gjorde så etter 3 timer så gav jeg opp, og det endte med at jeg tok frem noe fylte horn fra frysa. Og når vi hadde spist så bar det ut på tur med Nala i øs pøs regnvær og etter det, den som klarte å sovne på sofa’n det var meg og nå bare venter jeg på at klokka skal bli så mange at jeg kan sette kursen mot flyplassen for å hente de som kommer med flyet.
Godt jeg ikke har noen planer i morgen. Kjenner at det blir en natt med kvalme og hodepine men jeg skal ikke klage. Nå er det bare å samle seg og så vurdere litt te i koppen før jeg reiser. jaja uansett, sov godt folkens.
I dag er det en ny dag, den siste lørdagen i september. Jeg syntes på mange måter at tiden har gått sinnsykt sakte men samtidig har den bare rent ut rett og slett. Ting er blitt ugjort og andre ting som var ugjort er blitt gjort. I dag er det som om jeg har gått i en slags høstmodus fra morgen av, jeg måtte ringe mamma kl 0600 da hun skulle avgårde og var livredd for å forsove seg men irriterende nok så sier hun jo som vanlig at ” jeg har vært våken siden kl 0300″ ÅÅÅÅÅ men jeg sovnet jo igjen og våknet klokka 0800 så jeg skal ikke klage.
Nå er det tegn til sol men ikke den varmen i dag tror jeg. Så hva er planen i dag montro? Vel jeg har ikke de store planene , jeg skal sette en deig med bakst til kanelsnurrer, eller min egen utgave av det, så det blir alltid like spennende om det går bra. Og så har jeg en medisin som skal tas. Jepp, så vi får se, jeg har hatt litt pause fra den fordi jeg var ikke sikker på om det var den som gav meg litt nedstemthet men jeg oppdaget fort at det ikke var det, så ja da satser vi på ny runde, jeg kommer ikke til å si noe mer enn det.
Av og til trenger vi denne påminnelsen, og jeg kjenner at det er viktig at vi lytter, lytter til de signaler kroppen gir oss, og så får man ta det derfra, og så er det noe med å ta en bit av gangen.
En god dag, i dag kan jeg med hånden på hjertet si at det var en god dag. Når jeg snart kryper under dyna og lytter til regnet som forsiktig banker på ruta så vet jeg at det var en god dag. Jeg har ikke gjort så enormt mye men det er sånn at jeg har fått kastet en del ting og fått litt mer orden, ikke sånne ting overalt og på den måten kan man si at det hjalp. Jeg har også fått orden på alle de tankene jeg har hatt og jeg innser at jeg nå ser for meg en vei, en slags retning. Det er noe jeg har sagt før også men det er på en annen måte nå, det er noe med at jeg har fått fjernet de tingene og folkene som ikke har gjort noe annet enn å dra meg ned , i stedet for å bygge meg selv opp så har jeg dratt med selv ned med de.
På tirsdag er det jo oktober og jeg kjenner at jeg ser frem til det, jeg blir jo riktignok 50 år men det er ikke det jeg gleder meg mest til, nei det er noe med å komme igang med en av mine nå favoritt måneder. Og det er noe med hvordan man endrer seg. For jeg har jo egentlig aldri hatt det beste forholdet til oktober måned. Hvorfor? Vel det er vel egentlig 2 grunner til det. Den ene er at det var i denne måneden da jeg fylte 10 år at min overgriper voldtok meg, og så var det dette at jeg på den måten fikk et traume forhold til fødselsdatoen min, og siden jeg ikke feiret den i tillegg så ble det alltid en vond måned. Og jeg vet at det ikke ble som jeg planla denne gangen, jeg som skulle feire med brask og bram men som jeg har sagt før, livet skjer og da blir det som det blir, og man må bare ta det som det kommer. For meg handler det om at jeg ikke ser bakover, men retter blikket fremover. Jeg får ikke gjort noe med fortiden men jeg kan være med å påvirke fremtiden. For tross at det som ligger bak oss kan man ikke endre, men man tar med seg lærdommen og erfaringen.
Jeg har jo på en måte gjort mange feil jeg ikke skulle ha gjort , jeg har ødelagt forhold til mennesker som betydde og betyr mye for meg men jeg opplever at jeg ikke får endret dette, jeg må bare håpe at en dag…. men det får komme når det kommer. Jeg kan ikke tvinge frem noe som helst rett og slett.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er veldig for gjenbruk, og av og til kommer man over det man kan kalle et fantastisk godt kupp. Og jeg vet at det er stor forskjell fra person til person hva man ser på som godt kjøp men jeg tenker at det er jo sånn fordi vi alle er ulike mennesker med ulike smak. Og noen kunne aldri tenkt seg og en gang ta i brukte ting mens andre ( sånne som oss) som ikke har noe problem med gjenbruk. Og siden vi har et ” barnebarn” på 4 bein som av og til bestemmer seg for å ødelegge eller tisse på ting så er det tipp topp med brukte ting til Nala. Og i dag kom jeg over et godt kjøp.
Hundeseng , svært lite brukt, nypris godt over 1000 lappen, jeg betalte kr 100. Klart at jeg bare måtte slå til.
Og ellers er det jo mer enn gjerne at man finner mye bra i mange gjenbruks butikker men mye er også på finn.no osv….. Hva med deg? Er du en som kjøper brukte ting eller kunne du ikke tenke deg det i det hele tatt?
God fredag folkens, Ja jeg er vel mer eller mindre bestemt på hva jeg skal med bloggen min, jeg har fortsatt den andre men det ble for stor fristelse å komme tilbake hit så jeg blir nok her litt tik og fra. I dag har jeg en god dag egentlig, kjørt mannen på jobb og har fått unna litt husarbeid, fremdeles en del igjen men det går fint. Jeg har hatt noen tanker litt frem og tilbake og jeg har tenkt litt på dette med hva som på en måte var starten på blogg eller kanskje ikke starten men motivet eller meningen med min blogg og det var jo litt det å dele hvordan det var å være barn av mennesker med rus og eller psykiatri problemer og hva det gjør med en. Og jeg har jo også vært åpen om det men jeg har prøvd å trå varsomt fordi jeg ikke skal dra andre lengre ned i søla men jeg ønsker likevel å kunne dele litt fra livet, men ikke bare den negative siden men ha litt variasjon og vise at det kan gå an å få seg et bra liv selv om kanskje man ikke ser det der og da.
Jeg har jo tidligere jobbet i helsevesenet og trivdes veldig godt med det, klart at det er tung ikke bare fysisk men også psykisk. Og det er på mange måter noe jeg savner. Og det var det som utløste dette innlegget. I går fikk jeg høre av en at det var sånn at jeg tok for mye ansvar når det gjelder markørjobben, ikke at det er i forhold til oppdragene men at jeg er for mye på tilbudssiden, altså jeg tilbyr meg å hjelpe til med andre ting. Og når jeg fikk høre det så gikk det en følelse igjennom meg fordi jeg fikk høre det samme i helsevesenet, at jeg var for tilbydene, at jeg gjorde mer enn det som man forventet, og det var ikke en god følelse rett og slett. Jeg snakket med en venninne av meg som har kjent meg i en del år og hun kjenner også til dette med mamma og hun sa at det var helt vanlig. Barn av rusmisbrukere eller psykiatri har i mange tilfeller lett for å ta på seg ansvar, og at det kommer av at man ikke ønsker at noen skal vite noe, at ingen skal forstå og på den måten fremstå som normal. Og kanskje er det noe i det. Det er ikke lett å vende om eller endre sånne ting, og ja jeg innrømmer at jeg blir sliten av det, både psykisk og fysisk. Og det var også en som sa at det var mange av de barna som også opplever det å skulle holde fast ved noe og bestemme seg for noe er vanskelig, og at det er veldig mye lettere å bare rømme fra det som måtte butte i mot eller når følelser blir for tunge eller store eller overveldende.
Og jeg innser at det er nok mye i det , mer enn man ønsker å innrømme. Kan jeg klare å ikke være sånn? At jeg rett og slett bare gir litt mer F***n? Vel jeg vet ikke, for det er jo også sånn at det ligger nok i mye av min personlighet og at det er bare sånn jeg er.
Vel spørsmålet er jo også om jeg ønsker å bli en sånn som gir F, som ikke gidder å hjelpe og egentlig ikke bryr meg. Men jeg tror at når man i nesten 50 år blir preget så er det ikke bare å vri denne holdningen. Så jeg får heller se om jeg kan holde den litt i tøyler.
Nå skal jeg straks sette kursen mot Stavanger før jeg skal hjem og fortsette med det som heter klesvask.
I dag kom det en mld til meg, det var en person som ville at jeg skulle vite at jeg var savnet her inne og at de skulle ønske at jeg var her inne igjen. Jeg fikk vite at min blogg ble lest av noen få som var i samme båt som meg, de hadde foreldre som enten en eller begge slet med rus og noe psykiatri og de hadde prøvd å finne noen som var som de, som visste hva det dreide seg om og så la de merke til at bloggen min ikke lengre var min plass, så de spurte.
Og jeg må innrømme at tja jeg var litt i tvil, rett og slett fordi jeg trives veldig bra inne på wordpress.org men samtidig savner jeg jo de folka som er her inne. Så jeg kjenner at jeg er litt dratt mellom 2 stoler her. Jeg hadde jo nettopp skrevet et innlegg om dette med om jeg savnet bloggen min her inne, og jeg kjente at det var rart å få en ny forespørsel men samtidig så tenker jeg at skal jeg være 100% ærlig….. så er jeg vel ikke helt sikker på hva jeg skal eller ikke skal gjøre.
Så løsningen for meg var å ta med meg Nala ut på tur og jeg lot tankene få fritt spillerom. Jeg kjenner at jeg ikke vet hva som er best, klart at det beste er jo å klare å bestemme meg, ikke være så ubesluttsom og sette meg mål, vite hva som er rett og holde fast ved det jeg bestemmer meg for, ikke vingle fra den ene til den andre tingen. Men vi får se.
Til deg som lurte: jeg setter veldig pris på at det er sånn at jeg er på en måte etterlyst men jeg kan ikke gi deg noe svar i det hele , ikke enda.
og tar helg, eller nesten da. Om noen timer skal jeg sette kursen mot flyplassen, ikke at jeg skal ut å reise men ei god venninne og datteren hennes reiser til Hellas for 1 ukes tid. Så i stedet for at de skal bruke 800 på taxi så sa jeg at jeg kunne kjøre de, lite visste jeg at det var klokka midt på natta, men det er gitt et løfte så da får jeg holde det. Og i morgen kommer ” barnebarn” lille store Berner valpen til sønn og skal være på overnatting. Så ja det er en passe okay helg også men likevel skal jeg slappe av. Skal se det blir en skogstur eller noe sånt på oss, tror jeg trenger å klarne tankene mine etter dette kurset jeg var markør på. Det er en del inntrykk å jobbe med etter dette kurset og jeg skal være ærlig å si at jeg grugleder meg til neste uke, hvordan det blir.
Uansett så er det godt at jeg kan legge disse dagene bak meg og nyte helgen, i morgen holdt jeg på å skrive, men siden vi har passert midnatt så er det vel strengt talt i kveld eller ettermiddag er det fårikål på menyen.
Hei. Da er mannen sikkert snart hjemme med Nala etter at han gikk kveldsturen med henne, jeg slapp. Hehe. Nei da han tilbød seg fordi jeg var helt tom etter en dag med mange læringspunkter, gode samtaler og selvfølgelig en liten date. Men ikke med mannen min, og jeg vet ikke om det egentlig kan kalles for date heller, han var ganske så slappfisk i dag altså.
Nei da fra spøk til alvor , det er nok ikke den nye daten min dette, jeg klarer meg helt med mannen i mitt liv, og jeg er ikke lei meg for det valget for å si det sånn.
Men jeg har hatt gode samtaler med en av legene på laget, jeg har sett plattformarbeidere har klart seg bra så langt på kursene og man får med seg mye av undervisningene og det er aldri dumt rett og slett. Så alt i alt så var det en perfekt dag, som begynte med sykkel tur frem til der vi skulle være og også hjem igjen. Og det blir sånn i morgen også. Gleder meg. Men nå….. nå er det litt klesvask. Så natta.
God morgen eller kanskje det er formiddag, jaja uansett, velkommen til en ny dag.
Håper dere er klare for denne dagen og at dere tar i mot hva enn den måtte bringe med åpne armer og gjør det beste ut av det som måtte komme.
Her er det litt sånn hustrid eller noe sånt, litt usikker på hvordan man skriver det men dere forstår det sikkert. Jeg har vært ute med Nala og skal straks ut med nabohunden som jeg lufter 1- 2 dager i uka, en liten mopsefrøken som er rundt 10 år så det er ikke den lange turen med henne men litt.
Men det er bedre enn ingenting, litt bevegelse er bedre enn ingen bevegelse rett og slett. Vi har så lett for å sette oss store mål og jeg er ikke fjellklatrer, jeg kan gå på fjellturer men når man beveger seg så er det et skritt av gangen som hjelper en frem her i verden. Det er ikke sånn at vi alle må bestige M.Evrest eller høye fjell, nei da en tur i skogen er mer enn godt nok rett og slett, i hvert fall for de aller fleste. Men man kan jo drømme eller hva?
Jeg fikk faktisk et tilbud om en tur til Katmandu, og et lite øyeblikk fristet det men så er det noe med at det ikke er noe for meg, men de som har vært der, sier det er fantastisk. Så jeg vet ikke, men jeg er nå ikke så eventyr lysten. Men klart man kan jo tenke seg hvor fantastisk det hadde vært.
I dag så kjenner jeg at det er litt lettere på en måte selv om jeg ikke har hatt en god natt. Jeg kjenner at det er som det er å jeg får ikke gjort noe med det og helt klart at spøkelsene fra fortiden som jeg hadde fortrengt er kommet frem i lyset igjen og jeg har aldri følt meg så liten men det jeg prøver er å holde meg engasjert med noe, og at jeg har på lyd, Stillheten rundt meg er ikke noe okay, da blir det at jeg oppfatter ting på en annen måte.
Men jeg kan ikke gi opp, jeg kan ikke sette meg ned å si at dette går ikke, jeg kan ikke la det vonde vinne, jeg skal selv vinne denne kampen. Om ikke av hensyn til meg selv men til de rundt meg. Jeg vil ikke bli en av de på statistikker. Jeg nekter rett og slett. Og jeg er sterkere enn jeg tror noen ganger, om ikke fysisk men mentalt. Jeg er jo egentlig et bevis på det fordi … jeg har vært igjennom dette før, og jeg vant. Vel det var litt fra det ene til det andre, nå er det en 4 beint nabo hund som venter.
Altså dere vet sikkert masse, mye mer enn meg på mange områder, og det er sånn det skal være, man skal vite mye men ikke alt her i verden.
Men jeg skal fortelle dere noe. Saken er den at jeg hadde en lang og god samtale med en som jobber innen helse og vi snakket litt om dette med hverdagens forventninger og hvordan man på mange måter setter krav til seg selv som kanskje er så urimelige at det kan oppleves som umulige og det er også sånn at det er lov å si at jeg har det dritt, eller jævlig, at man rett og slett ikke alltid kan smile og gå rundt å late som om absolutt alt er bra.. Og det er vel sånn med sosiale media og plattformer at man ikke vil vise den ærlige sannhet men velger heller å fremstå som noe som da ikke gjengir hvordan man har det. Jeg vet ikke med dere om dere er enige i det? Og er det sånn at man da trenger noen som er i andre enden? Nå er det jo sånn at det er så uendelig mye bedre å vise frem en okay side enn en side der man rett og slett har det møkk men samtidig er det jo en del av livet.
Så handler det jo om å finne det som gir en glede, om det er for noen å bade, trene, lese, strikke eller hva som helst så er det viktig. Det er viktig at man finner noe som holder en oppe. Det er ikke sånn at man ikke kan gjøre dette og likevel ikke føle seg 100% psykisk tilstede men likevel er det ofte ikke så mye som skal til.
Men tilbake til samtalen. Han hadde lest bloggen min og vi snakket litt om hva som var viktig for meg, og for meg er det ikke viktig at jeg får 100000 vis av lesere, det er viktig for meg at jeg tør å vise at det er ikke alle dager hos meg som er bra. Og det er jo også sånn at man blir påvirket av de rundt seg og når jeg da snakker med mamma så oppdager jeg at også hun syntes livet er ganske så tøft for tiden. Og jeg velger da vekk mamma, jeg velger å holde en avstand i form av at jeg ikke tar inn på meg det som blir sagt, jeg stenger en del ute. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg men det betyr at jeg skjermer meg selv. Jeg fikk også i oppgave å tenke på noe som ga meg styrke, noe som hjalp meg å se at jeg mestrer noe, og jeg kom da på gjørmelabben. Jeg kjenner at det å jobbe sammen med Nala er viktig for meg, hun er en slags terapeut i bunn og grunn. Og sammen blir vi sterke. Klart at mannen min er en enormt viktig brikke i spillet han også og jeg vet at han er der for meg, han støtter meg uansett hva som er.
Så snakket vi om bloggen, og om jeg skulle si at nok er nok eller ta en pause eller hva jeg skulle. Og han spurte meg” Hvor viktig er denne bloggen for deg, hva gir den deg?” Og jeg svarte at det er veldig varierende og at jeg ikke ønsker å ha det fokuset det fort kan bli nemlig negativitet og deppings, og det er jo lett for det. Men jeg vet at det er også ting jeg vil skrive om, ting og tang jeg vil dele, kanskje noen kan få hjelp av det, for hvem vet, det kan være noen som opplever det på samme måte. Livet er jo ikke for pyser men jeg tenker at det er også rom for å si at jeg har det ikke bra. Uansett så blir det som det blir og jeg tenker at jeg skal ikke la dette vinne over meg, jeg skal vinne over dette også.
