Noen små tanker

Jeg har gått noen runder med meg selv, jeg har resonert meg frem til en slutning eller er det kanskje mer en beslutning. Jeg har fundert og vurdert. Og en ting er sikkert og visst, det er helt klart for meg hvor jeg står i dag og hvor veien videre er for når man ser det foran seg så er det ikke noe usikkerhet lengre. Jeg vet at det er så innmari lett å si men verre å sette ut i verk men jeg vet at dette er det rette.

Jeg har jo vært litt frem og tilbake og litt vag med hva som egentlig er det rette å gjøre men jeg har også kommet frem til at det er så mange meninger om hva en blogg skal og ikke skal inneholde og mange mener at når man blogger så skal man ikke henge ut noen . Eller klart at noen baserer jo bloggen sin på nettopp det, uthenging men det er ikke det man bør trakte etter syntes jeg. Så hvordan tenker jeg nå? Hva ser jeg for meg med bloggen min? En av grunnene til at jeg startet bloggen min var at jeg var pårørende til en person med rus og psykiatri problemer, noe som jo på en måte henger sammen men også dette med å skulle skape seg en bedre dag, gjøre det beste ut av det man har fått tildelt. Og at man bør hvis man kan klare det, gripe sjanser og muligheter og ikke minst jeg mente at det kan være noen andre som sitter i landet vårt og opplever det samme som meg. Og det var og er meningen med bloggen min. Men så gled den ut da og vinklingen ble negativitet og jeg følte at jeg søkte sympati til tross for at jeg skrev noe annet. Og gang på gang var det noen som skrev til meg at det burde skifte fokus for det blir for dumt. Og jeg innså at grunnen var at jeg var nede i denne idiotiske dompa som jeg ikke fant livline til for å komme meg opp, og jeg lette og lette men den fantes bare ikke.

Jeg vet at jeg har skrevet noe sånt før og at det virker som om det holder en stund men så braker det feil vei igjen. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det men fokuset har gått fra problem og uoverkommelig murvegg til å lete etter muligheter til en positivitet som mål. Nå er det jo ikke sånn at Rom ble bygget på en dag så det vil nok ta litt tid men jeg skal jobbe meg igjennom dette som måtte være humpen og bompene i veien. For når man ser igjennom livet mitt og setter meg ned å tenker over det som jeg har opplevd så er det verre det jeg har bak meg og når jeg klarte å komme meg igjennom det så hvorfor ikke på dette? Jeg skal komme sterkere ut av dette også. Og jeg er den jeg er, jeg er oppi det jeg er men jeg tenker at jeg kan være noe for meg selv akkurat så lenge jeg føler for det. Livet går sin vei, og det handler om å ta det med et eneste stort smil for tross alt er det nok dritt i verden.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg