Jeg har fått en kommentar, om at jeg bør endre fokuset mitt på blogg, at jeg er for sutrete, for lei meg, at jeg har en holdning som om at ingen har det så ille som meg, at jeg ikke kan se lengre enn min egen nese, at jeg fokuserer på alt det negative i stedet for det positive og at jeg er lei meg for at jeg ikke er på topp 10 listen og dermed ” truer” med å slutte å blogge fordi ingen har det så ille og at jeg burde skamme meg, og heller ta en veldig lang pause fra sosiale media og i hvert fall kutte bloggen helt.
Og jeg har jo tenkt mye på denne meldingen, den kom nå i dag , og jeg har gått å tygd litt på om jeg skulle godkjenne denne kommentaren, men jeg har bestemt meg for å gjøre det, men måtte tenke meg litt om, men lot det stå til rett og slett.
Jeg vet ikke om det er så mye å si om nettopp dette men jeg skal prøve å svare med et innlegg i stedet for en kommentar besvarelse. For det første så er jeg lei meg for at min blogg oppfattes på denne måten, og ja jeg brukte ordet lei meg men det var ikke ment som en sånn feil måte. Det jeg skulle si eller vil ha frem er at jeg syntes det er vondt at det er sånn min blogg oppfattes men at jeg har vel vært klar over at sånn har nok bloggen min vært en stund på feil spor. Og jeg har jo bestemt meg for å få et annet fokus på bloggen, at jeg skal se fremover og ikke bare kikke meg bakover, men det er jo ikke sånn at det er gjort på 1,2,3 men sakte men sikkert formes bloggen til det jeg vil ha den, i den retningen.
Og jeg skal prøve å ikke ha så mye fokus på hvordan det er akkurat nå men hvordan det kan bli. Jeg takker for at du gav meg denne kommentaren sånn at jeg kan bedre meg.
Vi legger snart april bak oss, siste dagen i morgen. Og jeg har tenkt på noe i dag, jeg har hatt litt lyst til å sette meg et lite mål. Jeg vet ikke om det går men det er lov å prøve eller hva?
Vi vet jo at det er en ting som er sikkert og visst og det er at det er dyrt å leve, matvarepriser øker og hvis ikke jeg tar feil så kommer det vel en økning til men det kan være at jeg tar helt feil men jeg mener å huske at det gjerne øker 1-2 ganger pr år, men som sagt jeg kan ta feil. Vi vet jo at prisene på sunn mat ikke er av de billigste men at det er jo mange som har lavere priser på usunn mat, og da velger jo folk det ikke sant? Men jeg har bestemt meg for å sette meg et mål. Vi er jo 90% av tiden alene her og da bør det jo gå å ikke ha så høy mat handel sum, så jeg skal prøve å sette en sum hver dag og så se om jeg klarer å holde det. Vi har jo ikke den store fryseboksen lengre så det er begrenset plass men det skal ikke stoppe meg. Men jeg må jo øke de dagene vi skal ha de større tingene som rengjøringsmidler osv. Men ja vi får se, nå blir det litt for mye småhandel og dessverre mye unødvendige ting så det skal jeg kutte ned på. Dere som har satt dere summer på handel av mat, hvilken sum har dere satt? Og jeg tenker at det er viktig at man setter seg noen små mål og prøver å jobbe mot de. Så vi får se, jeg skal i hvert fall sette opp en liten plan, og så får vi ta det som det kommer rett og slett. Ikke miste motet. Jeg har i hvert fall noe å jobbe med og mot, og det er jo så utrolig artig å prøve å se om jeg kan slå meg selv i både type innkjøp men også hva vi ender med. Så jeg skal se hva jeg klarer å få til, jeg innser at det må noen forandringer til.
Jeg kjenner at jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, jeg vet ikke om jeg skal flire eller bare være stille, jeg vet ikke noe som helst.
Men jeg har egentlig mest av alt lyst til å synge av full hals. Jeg er ingen god sanger, jeg mener hadde det vært konkurranse i hvem som synger surest her i landet vårt så hadde jeg garantert skåret mest poeng der altså. Men likevel så kjenner jeg at jeg synger om ikke direkte inni meg men likevel… Uansett så skal man jo synge med det nebbet man har ( sies det)
Jaja syng i vei tenker jeg da.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om , for det er jo ikke min fantastiske sangstemme jeg skal skrive om, men en telefon jeg fikk nettopp. Jeg har fått mitt livs sjokk på en måte. Okay dette er saken slik den står i dag. Jeg har for en stund siden søkt tannbehandlings støtte fra Nav, og fikk avslag fordi jeg var gift. Okay jeg forstår den, men jeg prøvde jo likevel.. Så lot jeg det ligge, man snakker jo om en relativt heftig sum så ja, det var bare å tenke andre veier, og nei jeg kan ikke bruke kreditt kort eller andre typer. Og jeg var vel mer eller mindre litt sånn bak på der, jeg tenkte at jeg får bare ta det som det kommer. Jeg har jo en del tenner som må erstattes og da med protese, men for meg som er kjemperedd så er det et mareritt men jeg har vel mer eller mindre funnet gode tannleger men da i Bergen. Men i dag ringte Nav, de hadde sett på saken min på nytt og funnet ut at det var visst ja fra de likevel. Så jepps jeg får det dekket og jeg kjenner at jeg ble så glad for det. Jeg får endelig fikset dette og jeg trenger ikke lengre syntes det er teit. Men som sagt så syntes jeg dette er så utrolig deilig, og jeg ser derfor fremover til dette.
I går så tok jeg toget fra Stavanger og der jeg skulle hente bilen, og jeg irriterte meg litt for at mobilen var tom for strøm fordi det hang et skilt på veggen ved trappene:” Hvis du står her og venter på toget fordi du planlegger å hoppe foran toget, husk at det er enda ikke for sent å skifte mening, og du kan kontakte hjelpetelefonene”:
Og jeg syntes at det var en veldig bra poster/ skilt og jeg tenker at det er nok noen som får noe å tenke på når de ser slike ting. Vi vet at det er veldig mange mennesker hvert eneste år som tar livet sitt. i 2024 var det rundt 727 mennesker , hvis ikke jeg husker helt feil som valgte å gjøre dette.
Vi er vel alle enige om at det tallet er way too high, og det er nok viktig at vi har fokus på nettopp denne formen for helse. Jeg har jo skrevet før om mental helse eller psykisk helse om man skal bruke det ordet i stedet for. Og jeg har igjen brukt litt tid på å tenke på dette med mental helse. Vi har vel litt lett for å se negativt på dette og det er jo også sånn at i noen tilfeller så opplever noen at de rett og slett ikke blir trodd på at de har fysiske plager som man ikke finner klare funn på og at alt legges på psykisk helse i stedet for. Og man kan sikkert mene litt av hvert om det men jeg tenker at det skal jo ikke være sånn men at det dessverre er sånn. Og vi vet jo at i mange tilfeller er det også snakk om fordommer og meninger om mentale problemer. VI vet jo at hvis man har psykisk historikk så er det mange som mener at man ikke kan ha visse stillinger eller omsorgen for barn eller at man bør helst sperres inne på livstid og gjerne lengre enn det, så ja. Og man vet jo at det er mange som har den holdningen ” en gang syk- alltid syk” men det har man jo sett motbevist i mange tilfeller.
Det er jo likt som i somatikken ( fysisk eller kroppslig) , man har et hav av ulike diagnoser eller variabler av dette men det er dessverre slik at uansett hvor mye fokus det er på nettopp dette temaet så øker fordommer også. Mennesker som blir sykmeldte tør ikke si til andre at det er grunnen til at de er sykmeldte, de finner på andre grunner. Og ofte blir det bare feil for alle parter. Man vet aldri hvorfor ting er som de er, og man kan ikke si at man sitter med fasiten på hvordan folk skal reagere, for vi er alle forskjellige og selv om vi opplever det samme så er det likevel ulikt.
Vi har alle våre grenser, vi har alle et punkt i livet der vi rett og slett kommer til et punkt der vi får nok, kroppen vår sier stopp, og for noen medfører det en depresjon eller en psykisk nedtur. Og vi må alle ta vare på ikke bare oss selv men andre. Og som jeg har skrevet før, det er ikke farlig å spørre rett ut om den personen har det bra, og ta deg til til å lytte, og det som er viktig er at man vil være en venn eller er en venn. Vi har en munn og 2 ører, og husk det.
Men det var det lite utenom ja. Vel for å komme innpå sporet igen, jeg tror at det er viktig med åpenhet og at man ikke mistror alle og enhver om hvordan den psykiske helsen er, jeg tror at et mer åpent og imøtekommende samfunn betyr at man får et bedre samfunn å leve i, og at man unngår skam. Alle kan få en psykisk uhelse, og vi alle har det tøft til tider. Men mange vil ikke innrømme det nettopp pga skammen og det at man er redd for hva andre skal mene om det.
Jeg har selv hatt tøffe perioder der jeg ikke alltid har sett lyst på livet og for meg var det viktig å være åpen for de jeg omgikk den gangen. Nå kom mine nedturer pga mange år med overgrep og andre traumer så da blir det jo en påkjenning men jeg har på mange måter lagt dette bak meg, jeg har vokst, gått videre, og jeg har funnet ut det som virker for meg, og min situasjoner men det er ikke sånn at jeg sitter med fasiten for hva som er rett for alle andre. Vi er alle forskjellige, jeg kan forteller min erfaringer men dette er kun mine personlige. For meg handler det om så mye mer enn bare å være der. For meg er bevegelse, aktivitet og det å ikke stoppe å tenke for mye det som er rett for meg. Men igjen det er meg.
Så da tar vi det som det kommer.
Men vær en venn, ikke døm og hevd at DU vet hva som hjelper for alle andre. Vær et medmenneske
I dag er det en god dag, en flott dag faktisk. Mannen kommer hjem, det er selvfølgelig det beste og så ble den store bilen vår godkjent på EU kontrollen , det var den beste nyheten siden mannen har jobbet så mye med den for å få den igjennom og vi har sikkert brukt nesten like mye som vi betalte for bilen i deler og nå en større verksted regning og litt mer innsats fra mannen min så var det ok.
Ellers er det endelig ny dag med ny uke. Og jeg satser på at den blir mye bedre enn slutten av forrige. Men jeg har trua jeg altså. Og man kan jo ikke miste håpet eller hva? Uansett så kommer jeg til å se fremover og jobbe for at dette skal bli nettopp det, en god uke. Og snart er vi i mai, og jeg gleder meg men samtidig så er det sånn at jeg gruer meg fordi jeg skulle ha vært mye mer trent enn jeg er, tror at det å tegne medlemskap på trening senter bare ble tull for jeg får det ikke til rett og slett. Men det er enda ikke for sent. Og løpet jeg skal først i er jo ikke før 14 juni så jeg har tid nok, bare jeg kommer i gang. Men satser som sagt på at det er bedre dager i vente. Og jeg håper på det i hvert fall, men jeg skal ikke klage,
Ellers er det som vanlig, ikke de store overraskelsene denne uka, og neste uke begynner det hektisk aktivitet med markør oppdrag så det blir bra rett og slett. Det blir lange og hektiske dager men som regel er det alltid til glede og jeg får trent hjernecellene. Håper du er klar til denne uka
Lørdag morgen, velkommen skal du være, hva enn du måtte tilføre av gode ting i dag mon tro.
Da er vi hjemme fra morgentur og dette ble ikke så lange turen, jeg er ganske sliten etter i går og det var visst Nala også. Mannen min er i Italia med jobben sin så da er jeg såkalt gressenke for denne helgen. Litt rart og det var også litt skummelt i går kveld men det løste seg, jeg sovnet på sofaen hehe.
I går etter at jeg kjørte han til møtestedet, planen var flyplassen men de hadde bestilt taxi så da ble det taxi på han og de andre. De er over 80 som reiser, og noen av de skal på fotballkamp mens de andre skal på guidet sykkeltur, deriblandt mannen min. Så jeg gleder meg til å høre hva han har opplevd.
Men i går da så tenkte jeg at vi tar en god tur, og det ble 16,6 km på kvelden, men også en del på dagen.
Jeg begynte tur dagen med å gå et sted jeg aldri hadde gått før, og da ble det litt koselig det også da.
Å etter at jeg hadde gått her så fikk jeg beskjed om at bilen var ferdig på verkstedet så siden jeg da sette den ene bilen igjen på plassen der, kjøre den ene bilen til der den skulle stå, så tok jeg beina fatt og gikk på gamle trakter før vi kom oss tilbake til den andre bilen. Vi er nok ikke den som går mest i by med hun men på den siste strekningen var det litt mer park følelse.
På kvelden valgte jeg å gå en tur jeg har gått delvis før. Men jeg parkerte ikke på den vanlige plassen men på en plass mye lengre bort og så ble det en god 2 timers + tur rett og slett. Det ble fra Ogna Camping til Kvassheim fyr og tilbake
Klokka var rundt 8 på kvelden og sola var enda varm så det var utrolig deilig å gå der langs stranden. Så ja vi endte vel totalt hele dagen på en del mil, tror det var nesten 2,5 totalt sett.
Så i dag er det rett og slett ikke så mye tur, men det blir nok litt senere. Jeg er så klar for å gjøre litt inne i dag, tenkte at mannen skulle få komme til mer ryddig hus. Ikke at det er så rotete for det er jo bare oss her, men likevel blir det litt. Men nå skal jeg få opp klesvasken. Ha en knall fin dag
Da er det den første dagen i en ny uke og den er jo godt i gang , ja vi er jo kommet langt ut på ettermiddagen og jeg begynte egentlig på dette innlegget i formiddag men så måtte jeg ta en pause og jeg måtte puste med magen og kjenne etter. Det er jo ikke noe nytt for mitt vedkommende men det er en grunn for det nå, ja ikke det at det ikke har vært det før men det er noe annerledes noe som gjør at jeg kjenner på en tomhet på en måte jeg ikke har kjent på veldig lenge og det gir meg også en sårhet.
Når vi flyttet hit så pakket vi jo den siste resten av mine barns ting som de ikke hadde tatt med seg eller kommet for å hente og jeg kjente på at det var liksom på en måte litt godt å ha det her for da var jo en del av de her og jeg vet ikke om jeg har sagt det før men mine barn som bodde her hos hos de kom dagen før de skulle flytte å sa at de skulle bli hentet dagen etter for å så flytte, så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg til å summe meg, og det var sårt, vondt og ja et slags tap. Og jeg følte at jeg mistet de enda en gang. Men de lot det stå en del igjen og de skulle jo stadig hente det men det ble utsatt og når vi da flyttet hit vi bor nå så ble det jo med et helt lass som på mange måter ikke har vært i veien men det har vært i veien likevel om dere skjønner. Så jeg fikk jo låne liten varebil når jeg skulle til Østlandet og hadde derfor laget en avtale med L om at han skulle ha tingene til seg. Så jeg stappet bilen full, (bokstavelig talt) og tok det med meg.
Og jeg kjente at det var greit å ta det med meg, få det vekk liksom. Men i dag… i dag har det vært litt sårt å gå i boden, for der er det ingenting igjen. Det føles som om jeg har ryddet ungene ut av livet mitt, og at man skulle tro at jeg ikke hadde et ønske om å ha de i livet, selv om 2 av de ikke ønsker kontakt så likevel…… og det gjør meg trist og lei meg. Jeg tenker at det var jo ikke sånn det skulle være eller sånn det skulle bli. Men det var jo nettopp sånn det var. Og jeg vet at det er på mange måter derfor jeg føler det som jeg gjør i dag, det er jo derfor jeg ikke vet hva jeg egentlig kjenner i dag. Jeg vet ikke om det er derfor jeg føler en slags uro inni meg, en slags flykt fra alt følelse. Og jeg vet at det er ikke alltid like lett for de som ikke har kjent på den sånn følelse før å forstå. Men jeg er så pass klar at at jeg vet at det er ikke noe man kan verken kreve, forvente eller anta at noen forstår hva det dreier seg om, det er bare sånn det er.
Men jeg har klart meg igjennom dette før, jeg har hatt det sånn før og jeg må bare jobbe meg igjennom det.
Nok er nok liksom. Så np skal jeg ta meg god luftetur og så ikke på butikken i dag, det er jo sånn at vi har en søndagsåpen butikk, men det blåser jeg i for jeg skal ikke spise sjokolade. Jeg skal klare meg uten.
God påskedag. Ja det er på en måte siste dagen i påskeferien for mange men vi har jo enda en dag, i morgen, men det er nok mange som setter kursen hjemover i dag. Jeg gjorde det i går kveld og jeg er utrolig glad for det kan man si men det er det jo flere grunner til. Men uansett jeg er hjemme og skal tilbringe dagen i relativt rolig tempo.
Påsken 2025 ble en ganske så forventet men likevel uforventet opplevelse og jeg vet at jeg kanskje ikke har grunn eller ” lov” til å si noe fordi jeg på mange måter visste hva jeg gikk til og ja hva kan man si? Jeg tenker at det er som det er og at ting ble som jeg trodde men håpet at magefølelsen ville ta feil, men jeg vet jo at den nesten alltid stemmer. Og ja hva skal jeg si. Det begynte bra men så gikk det på en måte litt feil vei, selv om det var en del gode lyspunkter også, så den var ikke sånn super grusom så ja jeg slapp litt billigere denne gangen men men.
Det var mye vonde ord og tanker som kom denne påsken og jeg kjente at det er jo sånn at det på en måte preller av meg fordi det blir sagt i en setting som ikke er av den beste men likevel så biter det på meg, og jeg var veldig glad at Nala bare sutret og ikke var rolig annet enn på natta ( løpetid er noe dritt ) for det var da så mye lettere å bruke det som en unnskyldning for å måtte reise hjem. Og jeg kjenner at det er veldig greit å ha dette denne gangen. Jeg vet ikke jeg… sannheten er vel at det beste for alle parter er vel at det blir en stor avstand mellom oss. Jeg skal ikke ha skylden for at hennes helse går at dundas, for jeg vet jo at det er sånn at man blir sittende med skyldfølelse selv om jeg vet innerst inne at det er ikke min skyld, og jeg har jo tross alt skrevet et eget innlegg i bloggen om nettopp dette:
Men likevel så er det litt annerledes det er som det er. Men jeg kom nå i hvert fall hjem i går kveld, eller natt, og jeg var så trøtt og sliten når jeg kom hjem men likevel fikk jeg ikke sove sånn med en gang, det var så mange tanker og følelser som bare føyk igjennom hodet. Og kroppen min gir meg beskjed om at det var en sånn påske. Jeg måtte melde avbud til L i går også, da jeg måtte reise hjem over.
Da var det en ny dag med nye muligheter. Carpe Diem som man sier, ja for det er viktig det.
Grip dagen for man vet aldri hvordan morgen dagen blir.
Utsikten fra spisestue vinduet vårt.
I dag er det en dag som minner mer om høst enn vår syntes jeg. Men det er vel gjerne sånn det er her jeg bor. Vinden blåser men ikke kaldt men det regner også litt sånn fra og til. Så ja litt høst. Men jeg må vise dere de nye naboene våre:
Så ja det brekes og ” ropes” på jordet nå. Og dette er en av de vakreste vårtegnene for meg. Jeg syntes det er noe av det vakreste som finnes (og ja skal man være litt slem også så smaker de jo godt også) i mine øyne. Jeg vet ikke med dere men dette er vår på en måte. Jeg gleder meg til å de de vokse til, og jeg vet også at det er planlagt at det skal komme kyr også på jordet her. Så det gleder jeg meg til rett og slett. Selv om det ikke er mine dyr så ja de er jo så søte og når de skal være på jordet her i sommer.
Hva er vårtegn for deg?
I dag kommer K hjem og i morgen skal jeg reise, mannen blir hjemme så jeg tar med meg Nala og blir borte i påsken. Så nå prøver jeg å få unna klesvasken og ta med det som skal til Østlandet.
Jeg har gått noen runder med meg selv, jeg har resonert meg frem til en slutning eller er det kanskje mer en beslutning. Jeg har fundert og vurdert. Og en ting er sikkert og visst, det er helt klart for meg hvor jeg står i dag og hvor veien videre er for når man ser det foran seg så er det ikke noe usikkerhet lengre. Jeg vet at det er så innmari lett å si men verre å sette ut i verk men jeg vet at dette er det rette.
Jeg har jo vært litt frem og tilbake og litt vag med hva som egentlig er det rette å gjøre men jeg har også kommet frem til at det er så mange meninger om hva en blogg skal og ikke skal inneholde og mange mener at når man blogger så skal man ikke henge ut noen . Eller klart at noen baserer jo bloggen sin på nettopp det, uthenging men det er ikke det man bør trakte etter syntes jeg. Så hvordan tenker jeg nå? Hva ser jeg for meg med bloggen min? En av grunnene til at jeg startet bloggen min var at jeg var pårørende til en person med rus og psykiatri problemer, noe som jo på en måte henger sammen men også dette med å skulle skape seg en bedre dag, gjøre det beste ut av det man har fått tildelt. Og at man bør hvis man kan klare det, gripe sjanser og muligheter og ikke minst jeg mente at det kan være noen andre som sitter i landet vårt og opplever det samme som meg. Og det var og er meningen med bloggen min. Men så gled den ut da og vinklingen ble negativitet og jeg følte at jeg søkte sympati til tross for at jeg skrev noe annet. Og gang på gang var det noen som skrev til meg at det burde skifte fokus for det blir for dumt. Og jeg innså at grunnen var at jeg var nede i denne idiotiske dompa som jeg ikke fant livline til for å komme meg opp, og jeg lette og lette men den fantes bare ikke.
Jeg vet at jeg har skrevet noe sånt før og at det virker som om det holder en stund men så braker det feil vei igjen. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det men fokuset har gått fra problem og uoverkommelig murvegg til å lete etter muligheter til en positivitet som mål. Nå er det jo ikke sånn at Rom ble bygget på en dag så det vil nok ta litt tid men jeg skal jobbe meg igjennom dette som måtte være humpen og bompene i veien. For når man ser igjennom livet mitt og setter meg ned å tenker over det som jeg har opplevd så er det verre det jeg har bak meg og når jeg klarte å komme meg igjennom det så hvorfor ikke på dette? Jeg skal komme sterkere ut av dette også. Og jeg er den jeg er, jeg er oppi det jeg er men jeg tenker at jeg kan være noe for meg selv akkurat så lenge jeg føler for det. Livet går sin vei, og det handler om å ta det med et eneste stort smil for tross alt er det nok dritt i verden.
