Aldri glem det, hvis noen du er glad i eller knyttet til har et rusproblem, det er ikke din feil. Selv om de kan si det til deg, spesielt hvis du nekter å hjelpe de å skaffe det de trenger for sin avhengighet så kan det fort bli et sinne og frustrasjon fra de og de kan legge all skyld over på deg. Men det er ikke din skyld, aldri

. Jeg husker at jeg var med på et møte da mamma var på behandlings klinikk og det var noe som gikk igjen hos alle enten de var barn eller voksne var at de satt med en følelse av at de var den som var skyldig. Mamma har ofte kommet med begrepet ” Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker”  og med disse ordene ligger det mellom linjene at det er ikke andre enn de rundt en som har skyld. Og jeg er blitt 50 år men enda har jeg skyldfølelse og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått i dusjen og grått eller jeg har reist hjem lenge før tiden fra besøk hos mamma fordi det er som det er. Og jeg skal være ærlig å si at jeg gruer meg litt til Påsken.

På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne hoppe over denne påsken men det er ikke sånn. Så jeg kommer til å reise og på mange måter håper jeg at mannen blir hjemme fordi jeg er redd for at det skal bli enda en høytid som blir ødelagt selv om det er en del år siden sist. Men samtidig er jeg ikke glad for å skal reise alene. Men men det blir som det blir.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi som har familie med rus/ avhengighets problem har kanskje litt lettere for å ta på oss skyld eller ansvar som ikke vi egentlig trenger å ha men det blir gjerne sånn. Og vi er jo veldig opptatt av å skulle skjule hva som skjer. Og jeg ser jo at jeg gjør mye av det samme enda. Jeg gjemmer drikken min, selv om det bare er brus i kopp, så det skal se ut som jeg drikker te eller Latte. Men jeg vet at det er så lett å gjennomskue. Men jeg vet at det er bare sånn det er.

Jeg glemmer aldri slagene eller sparkene som falt da jeg var barn, da jeg ikke kunne gå på skolen i et par dager fordi jeg ikke så ut og når jeg gikk så skylte jeg på at jeg hadde falt av hesten min. Jeg glemmer aldri den følelsen da jeg ble hentet av faren min da vi kom fra leirskole fordi mamma hadde prøvd å ta livet sitt i alkoholrus. Og jeg husker enda den følelsen jeg hadde i magen hver eneste dag når jeg kom hjem fra skolen, fordi jeg ikke visste hva som ventet. Jeg visste jo at alle naboene snakket om oss, og det var ikke på noen god måte. Og jeg husker da jeg var på besøk på barsel avdelingen før jeg fikk den første sønnen min, da var det en av sykepleierne der som kjente meg igjen, og hun sa ordene ” Jeg håper aldri dine barn vokser opp slik du gjorde” ja det var kanskje enormt uproft men likevel det var ikke noe jeg ikke hadde hørt før. Jeg ble hentet på natta av barnevernet da jeg var mindre fordi naboer reagerte. Jeg bodde en del hos kusina til mamma fordi barnevernet krevde at jeg fikk et annet hjem. Men til tross for dette så var jeg så enormt glad i mamma og ville jo hjem, men innerst inne vet jeg jo at det var fordi jeg skulle passe på henne.  Det var bare sånn det var. Og jeg vet jo at det er ikke bare jeg som har hatt det sånn. Jeg vet at det sitter mange barn i ulike hjem som har en hverdag som det jeg hadde. og jeg vet at det er mange andre voksne og unge voksne som kjenner seg igjen.  Og vit at du er ikke alene. Og det er alltid noen som ser det som du ikke vil at noen skal se. Hver eneste dag er det barn som opplever en hverdag av usikkerhet, som ikke vet hva neste dag venter, som kommer hjem til ruset foreldre, men det er ikke sånn det skal være. Vi vet jo at dette er noe som former et barns sinn og i etterkant kan man se hvor mye dette sitter i de. Og jeg vet godt hvordan denne følelsen sliter i de. Og ja jeg vet at jeg kan si at det er ikke andre sin feil enn den avhengige selv, men jeg vet også at dette er en form for sykdom, og jeg er også overbevist om at det sitter i gener. For man vet jo at det er noe som følger i familier med rus. Og at det kan være mye rus i enkelte familier.  Selv om jeg vet at akkurat det er omdiskutert, men ja det er kanskje også fordi det blir normalen på en måte, at man så tydelig påvirket foreldre og at det var så vanlig at man tror på en måte at det er sånn det skal være, jeg vet ikke.  Det som jeg tror er viktig er at man finner noen å prate med , noen som man kan stole på. Og hvis noen betror seg til deg, så ikke fjas det bort, ikke gjør det til noe det ikke er, husk at du har 2 ører og en munn. Vis at du er der for de og at du bryr deg, og søk gjerne råd videre men ikke overse eller latterliggjør den som forteller sånne ting.