Dagen etter dagen, mange er nok passe slitne etter gårsdagens gå tog og familie samlinger. Jeg snakket med noen i dag som sa at det var godt det var 1 år til neste gang. Og vi skal jo ikke klage på været, i hvert fall ikke her på denne siden av landet, for her var det solskinn og skikkelig deilig.
Håper dere hadde en flott dag i går og at dere koste dere max , både barn og voksne. Jeg vet at noen barn dessverre fikk litt annen dag enn de andre da de var sammen med voksne som hadde startet tidlig med bobler i glasset. Så det syntes jeg er helt unødvendig. Men det er meg da.
I går ble ikke dagen som vi planla men det ble en liten tur ut, men dessverre skjedde livet og det er det som gjør at jeg i dag har bestemt meg for å skrive dette innlegget. Det er ikke et enkelt innlegg men det er sånn det er noen ganger , for hvem av oss har vel ikke erfart en eller annen form for skrive sperre til tider? Jeg har det veldig ofte og det er litt mer enn bare litt irriterende. Men noen ganger er det så enkelt å skrive, det er nesten som om ordene overtar styringen over fingrene som bare løper over tastaturet mens andre ganger….. det motsatte. Og det er i den delen av skalaen jeg er nå, ordene er som sirup og jeg vet hvorfor.
Jeg har i dette siste døgnet ikke fått mest med søvn og jeg vet at mye av grunnen er at hodet jobber på høygir, tankene tar for mye plass i toppen og jeg kjenner at drømmer i natten er ikke noe jeg vil snakke om, det er for tøft rett og slett. Vonde minner og tanker kommer opp og jeg sitter her med en følelse av at alt hadde kanskje vært så mye bedre hvis …… ja men ikke at jeg sier at jeg vil dø, nei tvert i mot jeg vil leve, jeg har så mye jeg skal gjennomføre og så mye som skal oppleves men ting hadde kanskje vært bedre hvis ting hadde vært annerledes. Eller jeg vet ikke. Men en ting er sikkert, jeg kan ikke gi meg nå men heller ikke fortsette i det sporet jeg er i nå. Veien her jeg er kommet i dag har kostet meg så mye, men jeg kjenner at jeg må jobbe mer og mer hver eneste dag. Ikke fysisk men mentalt. Det er som om jeg på mange måter bare på en eller annen måte har gitt litt opp, som om jeg ikke orker å ta tak i det. Og sånn kan jeg ikke ha det.
I går fikk jeg en melding om at hvis ikke jeg slutter å blogge så vil noen sørge for at jeg ikke kan blogge videre, eller jeg kan blogge men ikke nevne noe om familien min, ikke noe om det jeg har opplevd og ikke nevne barna mine verken med ord eller bilder, eller omtale av de. Og at jeg ikke bør si at jeg har barn heller eller en mamma. Ja jeg kan skrive om alt annet men ikke det. Og at hvis ikke jeg overkom det påbudet så ville det bli foretatt ytterlige skritt. Og at jeg må slette alle innlegg som omtaler nevnte personer.
Så ut fra det stedet jeg står nå så må jeg rett og slett igjen ta en lang pause, jeg må finne ut hvor i verden jeg skal gå videre.
Så nyt livet og kos dere videre, jeg skal fortsatt lese bloggene men jeg kommer ikke til å kunne svare noe mer på dette akkurat nå,
Ja da er Norges nasjonal dag akkurat begynt og for mange er det nok utrolig mye sommerfugler i magen, for mange skal jo bære Bunaden for aller første gang mens andre tar den på før ørten år på rad. Her i huset er det derimot planlagt fjelltur i morgen.
Mens andre stresser verre enn verst så tar vi det veldig med ro. Vi har rett og slett bestemt oss for at det er dagens plan i morgen. Vi skal ta med oss litt mat, faktisk litt enkel mat, lefse med litt godt pålegg. Så ja det blir vår dag. VI har jo ikke små barn eller barn som går i tog så derfor er det liksom valgets kval om hva vi skal, og vi endte med fjelltur. Sekken på ryggen, god og frisk luft, og la tankene bare fare av sted. Kjenner at det er lenge siden vi har gjort noe sånt rett og slett, så ja. Husarbeidet som jeg skulle ta denne uka , bare gled bort fordi ja tiden løp av sted og livet skjer. Så ja, hva kan man si, det er egentlig ingen unnskyldning men det ble sånn denne gangen.
I morgen mens andre tar bunaden på så tar vi turtøy på i stedet for, tror at Nala nok er glad for det valget vi tar der ja. Så til alle dere som skal gå i tog, drikke boblevann, nyte dagen enten til vanns eller til fjells, gratulerer med dagen.
Jeg vet ikke med dere men jeg har alltid vært glad i å lese, og for meg er bøker noe jeg kunne rømme inn i når det var som verst i livet mitt. En av mine favoritt plasser har alltid vært biblioteket, og jeg fant gjerne bøker som ikke så mange andre leste. Jeg leste flere bøker i løpet av en måned, og det var derfor det var greit med låne muligheter på biblioteket fordi jeg ikke hadde plass til alle bøkene, og selv om jeg leste det meste så var det gjerne helst krim bøker jeg endte med, jeg hadde eller har vel fortsatt en stor favoritt forfatter, Jørn Horst Lier, men jeg har kommet over en app som heter BookBeat, og den går faktisk nå mens jeg skriver dette innlegget her. Og grunnen til at jeg vil anbefale denne boken som jeg nå lytter til er det ” Er det en lege her?” Av Sandra Kristiansen. Det er en artig bok og jeg kjenner at jeg gang på gang trekker på smilebåndet og jeg syntes at det er skrevet med en snert.
Men BookBeat er en app som gjør at man kan både lese og lytte til en bok man har lyst til. Det er mange ulike sjangere og jeg tror man finner noe for en hver smak der.
Så ja bøker er alltid noe bra å bruke tid på. Man får ikke bare brukt tid og kan drømme seg bort men man får også trimmet de små grå cellene i topplokket. Hva med deg? Liker du å lese? Hva er din favoritt sjanger? Noen favoritt forfatter?
I dag er det en internasjonal dag. Det er den internasjonale ME dagen. Og jeg vet at det kan slå begge veier når jeg tar for meg et sånt tema, men det som ikke alle er klar over er at jeg har ME. Grunnen til at dette ikke er et så stort fokus hos meg i bloggen min er at jeg er symptom fri og at jeg priser meg lykkelig for at det er sånn fremdeles hver eneste dag som jeg våkner. Jeg ble syk etter en infeksjon, jeg er en av de mange som fikk kyssesyken og det var ikke noen som sa til meg at jeg måtte ta det med ro, jeg hadde for mange baller i lufta og om det kan være årsaken er ikke bevist men at kyssesyken var det utløsende er konstatert. Jeg sleit i mange år, og jeg følte at det var ikke noe håp. Jeg har sittet i rullestol, jeg har ligget på mørkt rom i senga i flere år. Og jeg har følt med nede og ikke verdt noe som helst. Jeg følte at jeg var en belastning for mannen min og jeg beundrer han for at han ble ved min side. For noen år siden så var jeg så heldig at vi fikk til at jeg fikk prøve en medisin etter å ha prøvd flere ting som ikke hadde hjulpet meg så jeg var veldig spent på om dette ville fungere. Og vet dere, det gjorde det. Dessverre ble det slik at legen jeg fikk medisinen av ikke lengre fikk gi den sånn at jeg måtte bare klare meg uten, og klart at det er mange som kan si litt om dette men jeg skulle ønske at den fortsatt var tilgjengelig. Jeg har etter dette vært symptom fri og hatt en bedre hverdag enn noen sinne. Og det er sånne ting som gjør at jeg rett og slett lever med en liten frykt de gangene jeg kjenner at jeg ikke orker noe at ting er tilbake og jeg ser den samme frykten i min kjæres øyne når han ser at jeg ikke er i form. Hvilken medisin er det snakk om? Rituximab, det var jo et forsøk på diverse sykehus og jeg var så heldig at jeg fikk tatt dette privat og jeg må si at det var verdt det for meg eller oss.
Men samtidig følger jeg med på diskusjonen som er i sosiale media og diverse forum og i tematikken om hva dette er, om det er en fysisk eller psykisk sykdom men WHO har satt den i nevrologiske sykdommer. Vi har dessverre ikke fått frem 100% funn som kan forstås men vi vet at det forskes på dette enda, dessverre er det mange meninger om sykdommen. Og jeg kjenner at på mange måter krymper jeg meg når jeg leser om hvordan det herjes rundt dette. Jeg føler at det fremdeles er ganske så mange meninger om dette.
Jeg har hatt diagnosen i mange år og for meg var det en tøff diagnose å få men samtidig var det godt å få dette. At noen trodde på meg , ja at jeg ikke var lat. Og jeg priser meg som sagt lykkelig for hver eneste dag jeg klarer å fungere. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg rett og slett tar en dag av gangen.
Velkommen nye uka, og velkommen til en da en flotte dag.
Jeg håper sola skinner hos deg også, det er bare så deilig. I dag så begynte dagen min egentlig ganske så sent men likevel tidlig, mao akkurat passe. Jeg våknet av meg selv egentlig, Nala lå å sov i senga si, og nøt morgen kan man si så jeg kjente at jeg bare ble liggene mens jeg bestemte meg for at dette skal bli en god dag uansett. Og så bar det ut på tur. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå på en del av Gamle kongeveien, så det ble sånn.
Det er noe eget med å gå på denne veien. Det er stille og rolig men likevel er det en del av landets mange lyder. I dag så er det ikke noen spesielle planer, jeg skal vaske badet bare men utenom det…. nei ikke noen som helst. I morgen er det o dag 1/ 3 på jobbings planen så ja det er greit å ta det litt så der i dag. Jeg kjenner at jeg er nesten klar til jobbing , ikke helt men egentlig er jeg så klar jeg kan bli. Jeg har også begynt å tenke på hvor vi skal gå tur på 17 mai siden vi ikke har noen barn vi må følge med på lengre så ja da blir det rett og slett å bare ta seg en tur i naturen rett og slett. Ikke den verste måten å bruke den dagen på.
I dag har jeg yst til å se blogg fra en annen side , prøve å forstå meg på tankegangen til bloggere, om hvorfor det er som det er. Og jeg skriver dette ut fra mitt perspektiv, ikke noen andre sine. Dette er mine tanker, og mine meninger.
Vi vet jo at blogg er noe som har vært i en del år og på mange måter er blogg noe som nok kjemper for “livets rett” da vi vet at de aller fleste av de som begynte å blogge for en haug av år tilbake, dere vet disse såkalte rosa bloggerene , og mange som har kommet i ettertid har gått mer og mer over til andre sosiale media kanaler, da virker det som hovedsakelig IG og SC er det kanalene de bruker. Men heldigvis har vi utrolig mange flotte blogger som velger å blogge, om så som et tillegg.
Men så er det noe som slår meg, vi ser at mange av bloggerene som også bruker andre kanaler, bruker venninne om følgerene sine eller det ser ut som om man mister alle hemninger når man skal være i vinden. Jeg lurer litt på hva som driver de til å tenke at vi som følger de har behov for å vite. I mange tilfeller vet vi alt om helsen deres, vi vet alt om rusen de er eller har vært avhengig av, vi vet mye , ja mer enn det som godt er om barna deres og vi ser også at det snakkes om at hvis de ikke går på do etter å ha hatt sex med mannen sin eller dama si eller what ever så får de urinveisinfeksjon. Men trenger vi egentlig å vite det? Trenger egentlig verden den informasjonen?
Hvis man får et barn med spesielle behov og kanskje en sjelden sykdom/ syndrom så kan man jo bruke litt tid å informere om hvordan dette er, men man trenger ikke vise barna i en sårbar setting. Det ser ut som om at man glemmer at internett ikke glemmer. Og heller ikke de som leser bloggene eller følger de fast gjør.
Mange viser stolt frem barna sine og det kan man jo fort forstå for hvem er ikke stolt over barna sine, men bør man ikke tenke seg om noen ganger? Vi vet at ved hjelp av diverse finesser så kan selv de mest uskyldige bilder bli gjort om til noe helt annet. Og det er så utrolig lett å glemme.
Jeg har også lagt merke til en ting, og det er at det på mange måter foregår en slags konkurranse ( hvis man kan bruke det ordet) i hvordan har det flotteste hjemmet, mest ryddige hjemmet, mest eksklusive ting, flotteste livet men også i motsatt ende, hvordan ha det verre enn alle andre, hvordan få mest mulig sympati og jo verre bilde som man kan vise frem= nysgjerrige eller bekymrede folk= flere leser= høyere på blogg listen eller andre lister og blir man sett nok der kan man få samarbeid osv… Nå må jeg nesten si at det er opp til hver enkelt hvordan man ønsker å ha det, og som en sa til meg tidligere, dette er min blogg, jeg velger selv hva jeg vil skrive om, og sånn er det jo for alle, ingen kan bestemme hva andre skal skrive om, men klart at man kan tenke sitt.
Det er jo utrolig mange flotte bloggere der te i landet vårt, og mange av de er jo ikke på topp listene i det hele, og jeg innrømmer at jeg er nok kanskje ikke like flink til å lete opp de bloggene som ligger lavest nede på listene. Har jeg noen favoritter? Helt klart har jeg det. Og ikke alt de skriver om er jeg enig i, men likevel er det så utrolig mye bra de har i bloggen sin så jeg leser de likevel. Kommenterer jeg i hver eneste blogg jeg leser? Jeg skulle ønske jeg kunne si ja men det er dessverre ikke alltid sånn. Ja jeg vet det er super idiotisk men ofte er det sånn at jeg leser de mens jeg skal noe annet og så blir det jeg tenkte å kommentere litt vekk.
Her er noen av de bloggene jeg kan anbefale videre:
https://vibbedille.blogg.no/ Hvorfor liker jeg denne bloggen? Vel dette er en slags alt mulig blogg og jeg syntes hun er tvers igjennom god og herlig. Man skjønner at dette er en dame med et varmt hjerte og hun viser også frem fantastisk håndarbeid. Og ikke minst tipser om mange flotte strikke og hekle prosjekter. Hun har liksom ikke bare et spor i bloggen sin.
https://mammapahjul.blogg.no/ Jeg som så mange andre har trykket denne bloggen til hjertene våre og hun skriver så sårt om hvordan det som småbarns mor er å få diagnose som endret hele livet hennes men ikke bare hennes men også barna og mannen i hennes liv. Hun skriver likevel om andre ting, hun har ikke bare et eneste fokus på bloggen og det å ha en dødelig sykdom men livet generelt sett. Vi har sett hennes kamp mot goliat og den vant hun, vi har sett hvordan frykten hennes sitter i henne for hver gang det er en endring eller at hun skal til helsesjekk. Men til tross for dette så viser hun frem en livsglede og et pågangsmot man ikke kan gjøre noe annet enn å beundre.
https://frodith.blogg.no/ Fargekartet i bloggverden. Hun har alltid noe positivt å si, og støtt og stadig får jeg oppmuntringer i mitt kommentarfelt. Hun er ikke redd for å være seg selv tvers igjennom og hun har også gjort noe som jeg liker ekstremt godt, hun har vist frem små og store steder i byen hun bor i. Alle trenger vi en som Frodith i livet. Og hun er tøffere enn toget
https://kariengesvik.blogg.no/ Dette er en blogg som jeg gjerne stikker innom, rett og slett fordi jeg har selv diagnosen ME, men jeg har en litt annen hverdag og jeg er jo også symptom fri men likevel kjenner jeg meg igjen i mye av det hun skriver. Og jeg er så glad for at hun viser frem et av mine nye favoritt land Italia, og jeg bare gleder meg til vi skal dit en eller annen gang, kanskje i 2027, hvem vet. Men Kari er jo heller ikke en person som lar sykdommen definere hvem hun er.
https://heidirosander.blogg.no/ Jeg har virkelig fått sansen for denne bloggen, det er fordi jeg kjenner meg så alt for godt i mye av det hun skriver. Og dette er en dame med pågangsmot, og hun gir seg ikke. Jeg er så glad for at hun viser frem denne siden også av livet da vi vet at det er en slags forventning i samfunnet at vi alle skal passe inn i en støpeform.
Det er så utrolig mange flotte blogger, og ja jeg leser jo også Bunny sin blogg. Og jeg liker blogger som gir av seg selv men ikke går i detaljer på andre menneskers liv og helse, at de viser frem de sårbare , de som ikke kan forsvare seg. Ikke for at de ikke får gjøre det i bloggen men det at de ikke kan, av andre årsaker.
Livet er jo ikke sånn at man ikke skal få vise frem hva man vil men noen ganger kan det være lurt å tenke seg om både 2 og 3 ganger før man poster, tenke om omverden egentlig trenger å vite akkurat disse detaljene.
Hva betyr dette for deg? Hva tenker du er betydningen bak disse ordene?
Jeg har tenkt en del på det som er livet, og jeg tenker at mye av det som skjer er utenfor min kontroll så hvorfor skal jeg sørge over noe jeg ikke kan styre. Og jeg har da tatt et valg, hvorfor sørge over det jeg ikke kan gjøre noe med, fordi på samme måte som hat en kan føle mot noe eller noen ikke gjør noe annet enn med en selv, for har du tenkt på dette: Hvis du hater noen og dere ikke bor i nærheten av hverandre så tærer hatet kun på deg og ikke noen andre. Livet er for kort til å dvele ved slike ting. Hat og uvennskap = bortkastet energi.
Jeg har prøvd å lage meg en holdning som overskriften sier” grip dagen” men jeg har også brukt teksten fra filmen https://www.youtube.com/watch?v=SdhAfMor9BM eller som teksten sier: Que Sera, Sera (What Ever Will Be, Will Be), og det er ikke fordi jeg ikke har en eneste bekymring, nei det er vel tvert i mot men jeg får ikke gjort noe med alt som er og hvorfor da ikke ta en ting av gangen? Jeg tenker at hvis jeg bestemmer meg når jeg står opp om morgen at dette vil bli en god dag, ja da gjør jeg alt for at det skal bli det. Og motsatt. det som er viktig er at man ikke er redd for å gjøre feil, men at man lærer av de feila som er.
Jeg har med jevne mellomrom fått spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker eller om jeg er sikker på at ikke jeg vil ha et glass vin eller annen drikke. Men jeg takker høflig nei og sier at jeg er fornøyd med et glass brus. Og da er det gjerne noen som mener at jeg ikke drikker fordi jeg vil skjule at jeg er tidligere alkoholiker eller at jeg har annet rusproblem, eller så er det de som mener at jeg er redd for å bli avhengig siden jeg har vært åpen om mamma og den situasjonen der. Om det er noe annet så høres det liksom ikke på det. Og jeg vet at når jeg vokste opp så var rusen hjemme noe andre snakket om, det var jo derfor jeg ikke har bodd hjemme bestandig, det godtas liksom ikke at jeg ikke liker det, eller folk har visst litt tungt for å forstå at jeg ikke liker smaken. Og jeg er så glad for at jeg står fast i mitt valg. Men jeg har jo tenkt mye på om det at jeg ikke liker det er fordi jeg er redd. Redd for å bli like avhengig. For det er bare meg i min familie som ikke drikker. Resten kan ta seg en fest og ungene mine drikker ikke mye de heller så vidt meg bekjent men de er ikke avhold. Mannen min tar seg et glass vin av og til men ikke mye men jeg tenker mer på den biologiske familien min, for selv om jeg deler seng, hjem og alt annet så deler vi ikke samme DNA.
DNA eller gener er noe som vi alle har og jeg skal ikke gå inn på en slags naturfag time her, og temaet gener eller DNA er enormt stort og jeg tenker at det er ikke det som er poenget heller.
Men det er en ting jeg er ganske så sikker på og det er at avhengighet er genetisk, for man ser at i familier med rus problemer så er det flere i samme “båt” og jeg har vel nevnt noe om det før men mange av de som lever under ruspåvirket forhold blir enten eller, enten bruker man rus i en eller annen form eller så tar man totalt avstand fra det. Og det er de som ikke engang kjøper til noen de bor sammen med, for de betyr drikkevarer eller rus faenskap. Og det er ikke så rart egentlig fordi det er mye dritt når det kommer til temaet rus. Og jeg innrømmet at jeg er nok litt redd, redd for at jeg skal bli fanget av avhengigheten, og sant sies så har jeg nok med trøbbelet som sukker og brus gir meg, så jeg prøver å kutte ut. Så jeg velger å holde meg unna alt annet. Medisiner er også noe jeg prøver å unngå men det må til noen ganger.
Men jeg vet at det er mange meninger om dette med avhengighet og om det følger i familier. Hva er dine tanker rundt det?
Jeg er av den oppfatning at et menneske kan endre seg og kan legge vekk rusproblemene sine, men det vil vel kanskje på en eller annen måte ligge bak der. Og jeg vet at mange må holde seg helt unna ruspåvirkningen når de har blitt såkalt tørrlagte. Men man kan jo ikke legge vekk genene sine, de er der enten der er sånn eller sånn. Og jeg tror at det kan lett bli en slags fallgruve at vi legger det på genetisk, men det er ingen tvil om at det er mer rus i noen familier enn andre.
Ny dag, ny uke, ja dette er en uke med mye aktivitet, men jeg syntes at det er okay at det er sånn men klart at når det er 5 uker i vente med aktivitet og jeg også må se om jeg kan få inn en trenings stund på senteret sånn at jeg prøver i hvert fall. For det er jo faktisk bare 5 uker til jeg skal i gang med dette her igjen:
Jeg kjenner at jeg gleder meg men fillers å jeg gruer meg også, for jeg er jo ikke trent i det hele. Så ja jeg henger etter i forhold til treningen men det er ikke det eneste jeg henger etter med. Men jeg jobber med saken rett og slett. Det handler ikke om å gi opp. Og jeg innrømmer at jeg til tider har litt for lett å gi opp men men det er mye å jobbe med.
En av de tingene jeg har bestemt meg for er å finne meg selv, hvis det går an og jeg tenker at det er mange måter å gjøre det på, men grunnen til at jeg ønsker å finne meg selv er ikke at jeg skal realisere meg selv på noen som helst måte, jeg kan ikke endre hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra for det er som det er men jeg har litt lyst til å bli bedre på de tingene jeg er god på og enda bedre på de tingene jeg er svak på. Og jeg er i den meningen at alle mennesker har ting de må jobbe med. Enten det er de store tingene eller de små. Alle veier leder til målet. Og jeg har også en del andre ting jeg vil ta tak i så det er så mye men ikke mer enn at jeg takler det, det handler ikke om å bli bedre enn alle andre men bli bedre enn sitt svakeste jeg. Vi har vel lett for å tenke at vi har god tid men plutselig løper bare tiden av sted med oss og vi glemmer det som er viktig i livet. Og noen ganger er det helt okay å si at jeg ikke klarer dette eller at man trenger hjelp til å finne veien, men vi må alle ta en hver anledning til å vokse som person.
Jeg har vel funnet ut at kroppen min fungerer best uten for mye tull, og jeg merker at når jeg holder meg unna ting så har jeg det bedre, og en av de tingene som er bra men grusomt smertefullt dagen etter er trening. Og for meg er trening bra både for kropp og sinn. Jeg får det så mye bedre hvis jeg har det okay i kroppen. Så jeg prøver å legge en slagplan rett og slett så får i se om det virker eller ikke. Uansett alle bevegelse er bra for meg.
Egentlig hadde jeg en del annet på hjertet men mistet det vekk så da får jeg heller gi meg for nå.
Når man blir født så velger man ikke sin familie, man får den på en måte tildelt. Og så må man i løpet av livet ta noen valg, og ikke alle sammen er like lette å ta men venner derimot det kan man velge. Og noen vennskap er sterkere og mer betydningsfulle enn andre og noen vennskap vokser man fra. Men det er viktig for oss at vi har venner. Ikke at man trenger så enorme mengder venner, og vi ser jo i sosiale media at mange har flere 100, ja kanskje tusen venner mens andre klarer seg med få. Det er på en måte ikke en fasit føler jeg. Men det er jo ikke alltid like lett å holde på vennskap, livet skjer og hverdagen er her, men gode venner har man i tykt og tynt, jeg har noen få venner der jeg vet at det ikke kreves så mye av oss, fra noen side, og så har jeg vennskap jeg sliter med å holde på, fordi det handler om at vi er rett og slett for ulike, vi har for stor avstand mellom oss, og vi får ikke til å treffes når vi er på samme kant. Men men det er sånn det er rett og slett. Men det viktigste er at man gir av seg selv , at et vennskap ikke blir sånn enveis sak, hvor du er den som tar mens den andre parten gir. Jeg innrømmer også at det er noen ganger jeg skulle ønske at jeg hadde nære venner i nærheten, men jeg har ikke det, så jeg er veldig glad for at jeg har eller vi har et vennepar av oss som vi trives godt i lag med. Jeg er nok kanskje mer sammen med henne eller har mer kontakt med henne enn med han men likevel er det blitt en god venninne.
Og det beste er at vi traff hverandre i 2022 , og det var i forbindelse med hund, og det er en av de store fordelene med dyr fordi man blir kjent med nye mennesker og nye vennskaps bånd knyttes. Og jeg er utrolig glad for denne venninnen min eller venn føler jeg vel er hakket bedre å si. Og ingen av oss dømmer eller fordømmer hverandre, og vi gir hverandre den plassen vi begge trenger. Om ikke vi snakkes sammen hver dag, så en gang i uka gjennomsnittlig. Og vi blir alltid invitert til hverandre i sammenkomster uten at noen av oss blir sure hvis ikke man blir invitert. Vi har 3,5 år i mellom oss, jeg er eldst og det gjør ingenting. Vi merker ikke noe til det.
Hva med deg? Har du noen venner du er mer sammen med enn andre? Hvor viktig er vennskap for deg?
