Jeg er bare en person, et menneske med alt det innebærer. Jeg har mine tanker og drømmer for nåtiden og fremtiden. Jeg kan ikke vite hvordan det er å være andre mennesker men jeg kan prøve å forstå hvordan det er for de når livet butter i mot. Jeg har medgang og motgang jeg som så mange andre. Og jeg prøver å ta ansvar for egen lykke. Jeg vet at jeg kan klare å finne min egen lykke for dypt inni meg, så ligger det der. Jeg vet at det er kun meg som kan sørge for min egen lykke, jeg er den eneste som kan jobbe for at jeg skal ha personlig lykke. For hvis ting ikke er bra i livet kan man ikke si at man er lykkelig. Så hva skal til for at du skal være lykkelig? Det er enormt viktig med lykke i livet og vi vet jo at vi trenger lykke og tilfredshet for å ha det fint. Og jeg tenker litt på det som en kommenterte til meg på et av mine tidligere innlegg. Det er jo sånn at jeg ikke må miste meg selv i alle de følelsene rundt mamma. Det er så alt for lett å ikke klare å se det, man mister rett og slett motet og fokuset blir helt feil. Og ja det med mamma er jo en form for kronisk. Og jeg vet at det snakkes om henne i gangene der hun bor, jeg vet at hun drar til enkelte av naboene sine når hun er ruset men jeg kan ikke styre det, jeg er ikke moren hennes men datteren hennes. Jeg kan ikke løse de problemene hun har selv om hun mener at det er mye pga meg at det er sånn. Og det er kanskje rett men jeg skal likevel ikke ha all skyld, men jeg vet at der er veldig lett for de som sliter å skylde på alle andre.
Så jeg har bestemt meg, jeg skal ha kontakt med henne men jeg kommer ikke til å være der når det er sånn som det er noen ganger, jeg kommer til å rett og slett ta avstand, for jeg kan ikke kurrere eller helbrede men jeg kan være der uten å godta at det er noe som er ok. Jeg er lei meg for at det er som det er.
Jeg kjenner på en slags skam, en skam som jeg har båret på i mange år, men det er ikke bare en skam for at mamma har de problemene hun har fra tid til annen, men jeg bærer på en slags skam over at jeg har prøvd så dekke over eller late som om ting er mye bedre, jeg skammer meg over meg selv.
Og det er også nå jeg kommer til å rette fokuset mitt en annen vei, jeg kommer ikke til å ha mye mer om mamma, selv om det var en del av blogg grunnlaget mitt, dette med å leve med foreldre med rusproblemer men jeg kommer til å endre vinkelen helt på bloggen min. Til hva da? Nei si det, jeg vet ikke enda. Men det er sånn som det er akkurat nå, og da blir det sånn. Men nå er det nok rett og slett, jeg må sette foten ned for å ta vare på meg selv, ikke miste meg selv og min egen lykke. Jeg tror at jeg har tatt for mye skyld i gjennom så mange år at det er vanskelig å ikke ta ansvar. Men nå må jeg innse at det er ikke mitt ansvar.
“Løp. løp, løp. Ikke stopp opp og hvil men løp, løp det du kan….. Ikke ta deg tid til å kikke rundt deg, nyte det du ser, men nei, få fart på beina og løp. Du har så mye du skal gjøre før det er for sent, for all del få deg en utdannelse, klipp deg og få deg en jobb, ikke ligg der å lat deg og la livet bare suse forbi. Skjerp deg….”
Jeg tror vi alle har hatt den følelsen noen ganger, i hvert fall har jeg det, og jeg tenker at vi har fått et samfunn der det handler om å ikke skille seg ut, ikke være seg selv, hvor vi alle skal ha hus, barn og biler, og en hver bolig skal se ut som tatt ut av et interiørblad. Vi skal være en del av flokken, hvor det å være selvtenkende og selvstendig er noe man bare kan se langt etter, hvis vi ønsker å passe inn i samfunnets støpeform.
Vi vet at det finnes mennesker som til tross for at de prøver så passer de ikke inn i denne formen, de er derfor i en gruppe utenforstående, som ikke får være med på det som alle andre er med på fordi de ikke passer inn i de normene. De får ikke delta i ting som andre kan fordi de har en funksjonshindring som gjør det vanskelige for de. Og de møter stadig på fordommer og at de opplever at de ikke blir sett på som mennesker med samme verdi som alle andre som kan gjøre alt. Vi kjemper mot noe som ikke man alltid vet hva er men likevel så er det noe som alle vil ha. Også de som står på utsiden men de regnes ikke med.
Jeg har som så mange andre , ja tusenvis på tusenvis har sett serien Team Pølsa. Og jeg må si at jeg sitter igjen med utrolige mange tanker etter dette programmet. For det er en ting som er sikkert og visst, og det er at dette er noen unge flotte mennesker som fortjener respekt, beundring og all den ære de kan få. De viste at med litt hjelp så kan de klare det meste, de viste oss alle hvor viktig det er at alle kan kjenne på utenforskap men at det blir ekstra tungt når de opplever det hele tiden. Som Pia sa” Jeg har hørt at andre si at de skal på cup, nå er det min tur” Og jeg kan ikke egentlig forstå hvor mye hard trening som ligger bak det de klarte, ikke bare fysisk men spesielt mentalt sett. Og vi så jo hvor mye dette gikk inn på Pølsa, hvor mange følelser han hadde mens han var sammen med de. Og jeg kjente at tårene rant under hvert eneste program, men jeg tror jeg hulket rene fossefallet mens jeg så avslutningen. Og jeg kjente mens jeg så denne siste episoden at alle mine problemer var bare som bittelite støvkorn, i forhold til de.
Og vi vet at selv om de opplevde denne suksessen så er ikke det sånn at hverdagen nå er så mye bedre for de. Men jeg håper virkelig at de som deltar i ulike idretter faktisk tør å se rundt seg, invitere noen som man kanskje ikke vanligvis ser for seg på et lag. Jeg er en som selv har stått litt utenfor og jeg innser at hvis ikke det hadde vært for Nala så hadde jeg nok ikke deltatt i noen form for aktivitet. Jeg passer ikke inn i en form jeg heller, rett og slett..
Men la oss se på hverandre, la oss se fremover og la oss tørre å ta med de som ikke vanligvis er med. Kanskje er en av nabobarna noen som kunne vært med?
Da er helgen forbi og vi er i gang med ny uke, det går veldig fort mot ny måned, og påsken. Så det er godt at vi sakte men sikkert beveger oss mot mer varme dager eller i hvert fall nesten stabile temperatur dager rett og slett. Så ja….. hva kan man si, ute er bonden ute med møkka sprederen men det lukter faktisk ikke noe. Jeg hadde planer om å sette meg ned med bloggen i går men jeg var rett og slett helt tom, både fysisk og mentalt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte stoppe på veien hjem fordi tårene bare rant, jeg prøvde å ikke tenke så mye over det men likevel så var skuffelsen og frustrasjonen så stor så det gikk veldig sent hjemover. Egentlig forstår jeg ikke meg selv, fordi jeg vet jo alltid hvordan det blir , jeg vet jo at det blir krasj hele tiden og at ting tar så lang tid før jeg kommer meg på beina. Skuffelsen glir over til en slags bitterhet. Og nesten et slags hat men ikke sånn skikkelig hat om dere skjønner. Og så kan man jo spørre hvorfor jeg utsetter meg for dette gang etter gang. Er det fordi jeg skal kunne løpe til pc for å skrive et tåredryppende innlegg og satse på at noen syntes synd på meg? Nei det er ikke det. Men jeg skal si sannheten rett og slett. Og nei jeg er ikke ute etter sympati i det hele tatt.
Men saken er den at vi er 3 søsken, hvor 2 av oss er helsøsken mens jeg har ikke felles far med de 2 andre. Og det er greit nok det men min bror har ingenting med mamma å gjøre, det er 18 år siden eller noe sånt, søsteren min bor ikke i samme by eller fylke lengre men der er kontakten så som så. Så det er på en måte meg som bærer hele ansvaret og mamma sin store sorg er jo at hun har lite eller ingen kontakt med barnebarn, og dette sliter veldig på henne mentalt sett. Men jeg kjenner jo at kanskje må jeg bryte kontakten helt for å ikke lengre ha det sånn. Ja det er kanskje det beste og det rette å gjøre men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer det.
Og jeg har jo også skrevet noe om det før.https://chanettstankeboble.blogg.no/som-et-knyttneveslag.html så jeg vet ikke jeg. Men det jeg vet er at dette ikke var en ok helg, eller det er vel egentlig ikke rett å kalle det for en helg siden jeg kom ned fredag og reiste hjem dagen etter. Det var jo ikke det som var planen men det er jo sånn det nesten alltid blir. Så hva skjedde denne gangen, eller var det som vanlig? Svaret er det siste. Når jeg kom var det tydelig at hun hadde vært på vinmonopolet og var godt i hiven som vanlig og hun ble småirritert når jeg kommenterte det fordi hun ville at jeg skulle kjøre til polet å skaffe mer. Og hun ville ikke spise hjemme men ville ut, og jeg sa nei, fordi jeg ikke er dum, jeg forstår at det var fordi hun da kanskje kunne få kjøpt seg noe øl eller noe. Så hun gikk plutselig bare å la seg når klokka da var tidlig, og jeg kjente på at jeg egentlig bare ville reise hjem. Men jeg hadde jo planlagt svenske tur både for min egen del men også for mamma og 2 av naboene hennes. Men la det være sagt dette er den siste turen på veldig lenge. Det ble bare rene togkrasjet og jeg var rett og slett så skuffet både over meg selv og mamma så jeg bestemte meg for å reise hjem så fort jeg var ferdig.
Så jeg kom hjem natt til søndag klokka 0315 og det var så deilig selv om jeg var utslitt og dau. Og jeg sov nesten hele dagen i går. Og i dag er jeg rett og slett trøtt i kroppen. Og jeg forstår ikke at jeg ved mine fulle fem kan utsette meg selv for denne dritten men igjen jeg vet at hun ikke har noen andre. Og jeg vet jo at det er jo en grunn til at det er sånn. Jeg vet jo at det er tungt for henne at det er de familieforholdene vi har i vår familie som gjør det men at det egentlig bare er en slags unnskyldning eller et skalkeskjul for å ruse seg. Hun ville jo egentlig være med hjem til meg men heldigvis ble det ikke sånn siden jeg skal på oppdrag på onsdag, for jeg tror at det hadde bare blitt feil denne gangen. Heldigvis blir det sånn at hvis vi drar dit i påsken så blir ikke jeg å dra alene og kommer hun hit så er ikke jeg alene da heller. Så ja det ble som det alltid blir når jeg drar dit alene.
Vi lever i et samfunn som stadig er i endring, vi skulle gjerne sagt at det er i positiv endring og at det bare blir bedre og bedre men gjør det egentlig det?
Mennesker trenger noen som er glad i en og som man er glad i. Vi trenger nærhet og kjærlighet og vi har det å kunne vise det offentlig som en slags menneskerett. Men dessverre er det sånn at i noen samfunn, land og kulturer så er det strake motsetningen, det er om å gjøre at det vi ikke liker, det skal vi gjemme bort og i verste tilfelle forby. I dag fant jeg denne artikkelen:
” Lovendringen gjør det forbudt å arrangere eller delta på arrangementer som strider mot en lov om «beskyttelse av barn», vedtatt i 2021. Denne loven forbyr framstillinger av homofili i materiale som er tilgjengelig for mindreårige.”
Med andre ord, man kan ikke lage en parade i tilfelle barn ser på de.
Jeg forstår at det er nok mange delte meninger når det gjelder Pride- Parader og at i manges øyne kan det fort ta helt av men hvorfor forby det? Jeg tenker på den tiden ( husker ikke årstall) da homofile mennesker måtte leve i skjul, de var samlet i klubber men det var alltid en viss fare for å bli oppdaget og arrestert, og det var hardt for de, man fikk ikke være seg selv. Pride festivaler og parader handler jo i bunn og grunn slik jeg ser det om at man skal feire at man elsker den man elsker, at man ikke skal måtte skamme seg og at det viktige ordet er kjærlighet. Og jeg er redd for at det blir utfall av dette. Selv om noen vil hevde at det er ikke sånn at de blir arrestert fordi de vil vise hvem de er, eller hvem de elsker men det at de viser det offentlig ved å gå i en parade, men det er vel strengt talt bare en måte å omgå dette på. Og jeg tror ikke at det å forby slike ting er løsningen, jeg tror at det blir verre, fordi man krenker et menneskes rett.
Men ja vi vet at det ikke går mot bedre tider dessverre og jeg tror at Ungarn er bare starten.
Hei og hå. Håper det går bra med dere og at dere er klare for denne dagen. Her var det iskaldt da jeg våknet i morges og det var rått i lufta men nå skinner sola og det er et håp om at det kanskje blir litt varmere utover dagen.
I går så var jeg en tur i Bergen, jeg hadde et møte der og jeg sto jo lenge mellom valgene : kjøre selv- buss- eller båt fra Stavanger – Bergen. Så resultatet var rett og slett: Båten ( Fjord line) fra Risavika til Bergen og buss tilbake.
Jeg var jo tidlig oppe, måtte jo bestille billett, jeg gjorde det ikke kvelden før , just in case møte ble avlyst men kom meg nå opp til Bergen, litt forsinket til møte. Turen opp var nesten helt perfekt, ingen sjø men dessverre var det en annen passasjer som skulle fortelle meg alt om hennes sykdom, ektefelle som var håpløs, hvor idiotisk det var at ikke det gikk tog fra Stavanger- Bergen men at man måtte via Oslo, ( og den er jeg for så vidt enig i) men hun var overalt, satt jeg å leste kom hun, satt jeg ved frokost bordet satte hun seg ved siden av, og det endte med at jeg måtte booke meg inn i denne salongen de har som kostet litt ekstra men der fikk jeg fred. Uansett jeg rakk møte så vidt, vi hadde bare en time og siden alt ble forsinket fra vi dro fra Stavanger og til vi var i Bergen og taxi tullet med bookingen så ja, det ble ikke den beste starten på dagen kan man si.
Dette skulle være en liten drikk, må si at jeg lurer på hvordan stor er da?
Uansett det var greit så langt og jeg fikk vært på møte og fikk det unna, og skulle da finne bussen. Sola skinte og det var godt med litt varme i lufta, men det å finne bussen var ikke den enkleste, jeg ble sendt alle andre steder men jeg fant den til slutt. Men alt var møkk der, jeg vurderte flere ganger å gå av og heller be mannen hente meg, selv om det var ikke mye vits i det. Men fordi det var så mye trøbbel med reduserte ferje kapasiteter så ble vi forsinket og den siste sjåføren vi hadde etter sjåfør bytte han skulle tydeligvis ta den tiden igjen. Så jeg satt med hjerte i halsen, og svelget på harde livet fordi de reisesyke tablettene jeg hadde tatt hadde null virkning , det var skikkelig gassen i bånn og lite bruk av bremser følte vi som satt der.
Men vi kom oss til Stavanger og når vi var kommet dit så var mannen der for å hente meg. Jeg var utrolig glad for å se han kan man si.
Så i dag er det en sånn ta det med ro dag, jeg kjenner at det skal bli veldig godt at det er null stress i dag, dvs vi skal hente noen ting som jeg skal ha med meg til Østlandet i morgen tidlig men sånn utenom det….. ingenting på programmet.
Da er det en ny dag med nye muligheter, og de skal jeg gripe. Jeg har bestemt meg for det og jeg tror at jeg har funnet løsningen på det som har ligget som en slags sperre.
Jeg har lyst til å komme med et lite middagstips, selv om det er tidlig på dagen. Men i går så kjøpte jeg kjøttboller og vi spise opp en del men ikke alle og siden jeg hadde løk, hvitløk, pasta og tomatsaus så tenkte jeg at Hmmmm kan jeg bruke det til noe annet? Så ja i dag blir det lasagne på en måte, ikke med plater men med spagetti. Så ja jeg tenker at det er greit å kunne bruke det, jeg hadde også igjen noe kylling biter fra tidligere som har ligget i frysa, så jeg kuttet opp alt sammen i passe biter.
Litte grann karry krydder på dette så ble det bra( håper jeg) og pasta er kokt og klar. Så jeg burde vel ha ventet med innlegget til jeg hadde det klart ferdig men men det ble ikke sånn denne gangen. Men jeg tror det blir godt. Jeg regnet på det og med middagen i går og i dag , inkludert det jeg hadde i skap fra før så har jeg fått til 2 middager for 200 kr. Og det er jo ikke så ille. Det er jo sånn at matpriser øker og ja alt øker og den av de tingene jeg ønsker å få til er å få ned matbudsjettet vårt en del. Klart at det kan fort bli kostbart og ofte er det jo så alt for lett å ty til de enkle løsningene og de er gjerne de dyreste. Jeg ser også at vi er litt for flinke til å handle hver dag i stedet for for noen dager av gangen, så det er noe jeg skal prøve å bli flinkere til. Litt for lett at man tenker at jeg vet ikke hva vil skal ha til middag i morgen så vi tar det da. Men jeg må skjerpe meg der, og ja det er mye å gå på for å si det sånn. Og det er jo så mye godt til en ok pris bare man titter godt. Og man kan lage sunt ut av lite bare man har noe inne i hus. Men ja det er noen ting man bør ha i skapet ( snakker jeg om hahah) Og bønner, linser og noen grønnsaker er også bra å ha.
Når jeg endelig kom meg ut av senga så var det ut på tur og mens jeg gikk der så begynte jeg av en eller annen grunn å kjenne på en eller annen følelse, det var ikke sorg men ikke lykke. Jeg kjente at jeg både ville le og gråte samtidig. Jeg kjente på at det er noe som ligger inni meg, eller som lå inni meg som en slags propp. Og som nå hadde bestemt seg for å løsne. Jeg kjente at jeg måtte stoppe opp, og jeg ble stående og kjenne på at tårene begynte å presse seg frem, samtidig som om hvis noen hadde sett meg så hadde jeg nok sikkert blitt sett på som gal men av en eller annen grunn så var det som om jeg egentlig gav blaffen i det. Og som en foss kom tårene rennene ut av øyene og jeg måtte bare…. ta en pause rett og slet. Og like fort som gråten kom så forsvant den igjen og jeg kjente på at det var som om alt bare var lysere, ja nesten som om jeg vandret mot det berømte lyset om dere skjønner. Men jeg var ikke død eller i ferd med å dø, nei da jeg var høyst levende rett og slett. Og jeg fikk en eller annen form for styrke og krefter og det var som om en indre stemme fortalte meg at jeg trengte å våkne opp, trengte å innse at jeg er verdt noe, at jeg har en betydning i verden, og at jeg må forstå at det som har ligget bak meg, er nettopp det, det ligger bak meg.
Jeg begynte på veien hjem og fikk blikk kontakt med Nala igjen som var rett ved siden av meg. Jeg måtte rett og slett bare riste av meg det jeg hadde opplevd og komme meg hjemover. Jeg begynte å nynne der jeg gikk og jeg innså at nynningen var gått over i sang, godt at jeg var alene. Og jeg har bestemt meg. Denne dagen er den 1 dagen i denne uken, det er ny dag med nye sjanser og jeg skal prøve å gjøre dette til den beste dagen jeg kan. I det minste er det sånn at jeg ikke mister motet, og jeg vet ikke om det er bare noe jeg må gjøre. Jeg har vel kommet til en konklusjon om at jeg nok ikke har har hatt det rette synet på det meste men at jeg på en eller annen måte begynner å vende tilbake til den glade personen jeg en gang var og som har ligget dypt inni meg. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre men hvem er det? Vi er alle unike, og vi har alle sider av oss vi ikke ønsker å vise frem til andre, ikke at det betyr at vi lever på en slags løgn men hvem ønsker ikke å vise sin beste side for andre?
Jeg har også innsett at mange av mine venner som engang var der, ikke er det lengre, ikke for at jeg har gjort de noe men siden jeg har trukket meg litt vekk fra de så blir det jo sånn at dette er jo ikke noe som har vært over kort tid, det er bare det at jeg på en eller annen måte har levd i et slags vakuum eller boble sånn at jeg ikke har vært særlig til venninne, eller venn. Og jeg vet at det er noe jeg må takke meg selv for, men jeg er ikke venneløs, nei tvert i mot jeg er en som har venner og jeg er veldig glad for at jeg har dannet meg nye vennskap som er i området sånn at jeg rett og slett kan pleie de bedre, mennesker man aldri trodde kunne være ens venn er jo nettopp det.
Nå er det ikke lenge før mannen kommer hjem fra jobb så det blir bra. Og i kveld skal vi gå en god tur sammen. bare vi 3. Det er så uendelig mange gode samtaler det blir når man går sånn i ro og fred, mobiler ligger dypt i lomma på lydløs og jeg rett og slett lever her og nå.
Tast i vei på tastaturet, les, og slett…… om og om igjen. Jeg kjenner at jeg blir litt lei meg for at dett skal være så utrolig vanskelig å få ned de ordene jeg vil. Kanskje det er en mening med det, kan det være at en del av meg ikke vil at noen skal lese det jeg skriver. Er det kanskje sånn at det er en måte å fortelle meg på at blogging ikke er noe for meg sånn egentlig? Jeg vet ikke rett og slett men jeg tenker at jeg på mange måter er i det øvre alder sjiktet når det gjelder blogg. Ja jeg elsker å lese blogger, det har jeg gjort lenge og jeg har en del forbedringer jeg kan gjøre , for eksempelvis å bli mye flinkere til å legge igjen en kommentar.
Men jeg vet jo også at når man noen ganger skriver ned sine dypeste tanker og prøver å vise hva som er en del av en i livet så er det jo sånn at man løper alltid en risiko for at det man skriver kan misforståes, tolkes feil, og at den som leser det man deler på mange måter ilegger innleggene sine egne meninger og tanker. Og jeg er fullstendig klar over at det har blitt et litt feil fokus på bloggen min, Det er for mye negativitet og for lite av alt annet i bloggen min. Og det er jo ikke det jeg vil. Så jeg har tenkt en del på det, jeg har prøvd å komme til en konklusjon om hva jeg vil eller bør gjøre med bloggen min. Og jeg vet ikke hvor jeg går videre, Veien ligger åpen foran meg, og jeg tenker at det handler om å ta de rette valgene. Jeg har det bra og jeg tenker at de siste innleggene mine kunne vise noe annet, men det er jo sånn at man kommer sterkere ut av motgangen man møter og det handler om at man rett og slett ikke glemmer det man har stått i og at det er noe som blir med en videre i livet. Jeg tenker at mye av mine ” problemer” handler om at jeg må finne en måte å tilgi og erkjenne at ting er som de er.
I dag venter vi besøk og sola skinner og Jæren viser seg fra sitt vakre, til tross for vinden så er det vakkert ute. Jeg kjenner at dette er jammen mitt paradis på jorden.
Hva ville jeg egentlig med dette innlegget? Jeg vet ikke men jeg er ikke på jakt etter sympati, jeg er ikke på jakt etter at noen skal syntes synd i meg. Det er ikke det som gjør at jeg blogger. Men jeg tror at jeg må ta et valg på hvor jeg vandrer videre, så får vi se.
Jeg har jo sagt før at noen innlegg er tøffere eller vanskeligere å skrive , og at noen av innleggene føles som om jeg blottlegger meg eller mine innerste tanker og det er alltid en fare for at man blir oppfattet feil. Og dette er et sånt innlegg. Jeg vet at det er så mange meninger om nettopp dette temaet og man kan jo si at det er jo bare å droppe å gjøre det, dropp all kontakt, og ja jeg har jo skrevet om det før men jeg klarer det kun for kortere tid, uansett hvor tungt det er å ha det forholdet vi har. Men jeg drives jo av at jeg vet at det er ensomhet hvis ikke, og at hun da føler at hun ikke har noen familie i det hele tatt. Derfor er det sånn at jeg vender alltid tilbake eller godtar hva jeg blir utsatt for , kanskje fordi jeg ikke fortjener noe annet eller jeg vet ikke jeg. Jeg har i skrivende stund brukt over 2 timer på å forme dette innlegget her, fordi jeg føler at jeg på mange måter ikke finner de rette ordene og at jeg rett og slett på en måte gir de andre rett.
Noen ganger så leser jeg ting som føles som et knyttneveslag i magen, det er som om puslespill brikkene faller på plass og det er som om jeg faktisk får en slags forklaring på hvorfor ting er som de er. Har dere gjort lignende erfaring selv noen gang?
Jeg har jo mange ganger tenkt på at det er jo det som man opplever i livet , enten det er motgang eller medgang som er med på å forme deg som menneske og man får en del AHA opplevelser på veien fra man blir født til man dør. Og mange ganger må man ta valg eller avgjørelser som kan være tunge og vonde der og da men i ettertid ser man at det var det rette for en selv og også de andre som blir berørt av nettopp det valget du tok.
Men tilbake til det jeg startet med. Jeg har jo mange ganger fått høre at jeg tar på meg ansvar som jeg ikke skal ta ansvar for og at jeg kanskje er litt på alerten noen ganger og kanskje litt for mye på tilbudssiden. Men jeg har ikke tenkt over det før det jeg leste nå. I mange år er det jo mennesker som har sagt til meg at jeg har en mor med rusproblem og jeg har vel som de aller fleste sagt at dere tar feil eller nei sånn er det ikke. Og på mange måter er det ikke sånn, eller jeg vet ikke men samtidig er jeg åpen om at jo da de har kanskje rett , men jeg må liksom komme til den konklusjonen selv. Men det er vel sånn med alle barn og unge er det ikke?
Men i de siste dagene så har jeg hatt en del selvransakelses tanker og jeg har jo måtte jobbe litt med om jeg skal droppe bloggen eller ha en helt annen vinkling fordi jeg har hatt fokus på noe som nok har en litt feil vinkel. Men jeg vet jo at min mor til tider har et rusproblem men at det er ikke hver dag eller hver uke, men det er som hos så mange andre litt opp og ned, og at hun tyr til rusen når ting butter i mot. Men jeg har følt at det har vært noe som har manglet eller noe har vært annerledes men ikke funnet helt ut. Og at jeg følte at jeg også er mer sliten enn ellers etter kursene men ikke funnet ut hvorfor. Så i dag så lette jeg etter et ord i en eller annen forbindelse og kom på at ordet var medavhengig. Og når jeg googlet det så kom denne artikkelen opp:
Og her kommer det mye av det som jeg fant ut som stemmer:
Du som medavhengig…
virker ofte sterke, men føler seg maktesløse.
tar på deg alt for mye ansvar.
tar på deg ansvaret for andre sine følelser, tanker, behov, lykke, handlinger og valg.
er overdrevent ansvarlig og føler at det er en plikt og hjelpe alle som har et problem, gir råd og veiledning uten å bli spurt.
kjenner deg tryggest når du får gi av deg selv og får dårlig samvittighet når du mottar noe positivt.
har en formening om at du ikke er bra nok og at dine behov og følelser ikke er viktige.
har store vansker med å ta imot ros og positiv oppmerksomhet.
har store problemer med grensesetting og bekymrer deg i overdrevent om små problemer.
Forsøker å ha oversikt og unormal kontroll over mennesker og/eller situasjoner.
Og det er jo her det ligger, det er nesten som om jeg har sett “lyset”, det er så utrolig mye som stemmer her, ikke alt men en del og jeg føler at når jeg leser dette så er det som om jeg ikke føler meg så alene om tingene, da er det jo flere enn meg som har denne problemstillingen.
Jeg tror også at det er sånn at man noen ganger ikke finner ut hvorfor man tenker eller handler som man gjør og jeg vet jo at jeg på mange måter i bunn og grunn har levd på en slags løgn samt at jeg også kopierer mye av det samme. Jeg husker at mamma pleide og gjør det enda, når hun ikke skal vise at hun drikker alkohol så tømmer hun i over i en kopp og tror at vi oppfatter det at det er kaffe der ( noe vi jo vet er idioti) men jeg gjør det samme med brus, det er sånn at ikke alle skal se at jeg drikker så mye brus som jeg gjør. Enda folk er jo ikke idioter. Så ja jeg innser at jeg på mange måter gjør mye av det samme. Hun drukner sorger og bekymringer i drikke og annen rus mens jeg gjør det med mat eller snop eller kaker, så ja det er rare greier det der.
Jeg har brukt mange av følelsene mine på å skrive dette innlegget, jeg har måtte lese igjennom hver en setning og jeg vet at noen vil tenke at ” endelig så sier hun det” men jeg vet også at noen av de som leser bloggen min og elsker å bare fortelle den videre til mamma og jeg får høre det i etterkant, de får blod på tann. Og det er en av de risiko faktorene jeg har ved å skrive blogg, jeg vet at mye av det som jeg skriver om her blir videreformidlet og da i en ondskapsfull måte, men jeg tenker at det er ikke sånn at jeg ikke skal kunne skrive om det jeg har på hjertet bare fordi at kanskje dersom hvisomatte
Men nå skal jeg krype inntil mannen min og slappe litt av på sofaen.
Når man våkner med en slags følelse av det er noen i rommet, men det er ikke det. Når man føler at noen står ved siden av en når man holder på med noe, men man vet at man er alene. Følelsen av at det er noe men man vet ikke hva. Noen som har opplevd det? Når man kjenner en lukt man ikke har kjent på mange år men det er ingen der, man er helt alene. Det er akkurat som om noen gir en klem, men man er fortsatt alene.
Jeg har alltid trodd at det er mye i mellom himmel og jord og at det er mange ting som man ikke kan se, og at man ikke skal fordømme eller latterliggjøre de som sitter med en sånn følelse eller opplevelse. Og jeg har jo i min yrkes tid møtt mange som sier at de ser ting ingen av de rundt dem ser, og man vet at etter en tid selv om det bare begynner pent ofte får store problemer og må av og til få hjelp. Og klart at jeg tenkte litt i går kveld at ” har jeg blitt gal?” Men jeg har ikke det, jeg har ikke sett noen andre enn det som de rundt meg ser, men jeg tar meg selv i å prate med meg selv og nesten som om jeg svarer noe som ikke er der. Men jeg vet at det er ikke noe mentalt feil med meg, nei det er fordi jeg på en eller annen måte er i en slags frustrasjons fase og at jeg mange ganger har sagt at jeg skulle ønske at bestemor var her, men hun er jo ikke det. Hun døde jo for en del år siden. Men jeg savner henne veldig.
Men det er også sånn at når det er litt ustabilt om man kan si det sånn at man ofte kan oppleve at fortidens minner kommer tilbake og jeg kjenner på det at jeg er igjennom en del ting akkurat nå følelsesmessig og da kan fort minnene presse seg frem. Og det er det jeg må jobbe meg igjennom. Jeg vet at det er bare sånn det er. Jeg er ikke redd for å si at jeg har det litt sånn crap akkurat nå men jeg vet at det går bra til slutt, jeg vet at det er kun en fase og at jeg har så enormt mye å tape hvis jeg lar dette vinne. Så jeg skal hente frem den sterke delen av meg, den som har vært med å føre meg til den jeg er i dag, som ikke viker unna for dritt lengre, men står i det.
Og så får jeg heller tenke på at bestemor er med meg
