Når jeg endelig kom meg ut av senga så var det ut på tur og mens jeg gikk der så begynte jeg av en eller annen grunn å kjenne på en eller annen følelse, det var ikke sorg men ikke lykke. Jeg kjente at jeg både ville le og gråte samtidig. Jeg kjente på at det er noe som ligger inni meg, eller som lå inni meg som en slags propp. Og som nå hadde bestemt seg for å løsne. Jeg kjente at jeg måtte stoppe opp, og jeg ble stående og kjenne på at tårene begynte å presse seg frem, samtidig som om hvis noen hadde sett meg så hadde jeg nok sikkert blitt sett på som gal men av en eller annen grunn så var det som om jeg egentlig gav blaffen i det.  Og som en foss kom tårene rennene ut av øyene og jeg måtte bare…. ta en pause rett og slet. Og like fort som gråten kom så forsvant den igjen og jeg kjente på at det var som om alt bare var lysere, ja nesten som om jeg vandret mot det berømte lyset om dere skjønner. Men jeg var ikke død eller i ferd med å dø, nei da jeg var høyst levende rett og slett.  Og jeg fikk en eller annen form for styrke og krefter og det var som om en indre stemme fortalte meg at jeg trengte å våkne opp, trengte å innse at jeg er verdt noe, at jeg har en betydning i verden, og at jeg må forstå at det som har ligget bak meg, er nettopp det, det ligger bak meg.

Jeg begynte på veien hjem og fikk blikk kontakt med Nala igjen som var rett ved siden av meg. Jeg måtte rett og slett bare riste av meg det jeg hadde opplevd og komme meg hjemover. Jeg begynte å nynne der jeg gikk og jeg innså at nynningen var gått over i sang, godt at jeg var alene. Og jeg har bestemt meg. Denne dagen er den 1 dagen i denne uken, det er ny dag med nye sjanser og jeg skal prøve å gjøre dette til den beste dagen jeg kan. I det minste er det sånn at jeg ikke mister motet, og jeg vet ikke om det er bare noe jeg må gjøre. Jeg har vel kommet til en konklusjon om at jeg nok ikke har har hatt det rette synet på det meste men at jeg på en eller annen måte begynner å vende tilbake til den glade personen  jeg en gang var og som har ligget dypt inni meg. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre men hvem er det? Vi er alle unike, og vi har alle sider av oss vi ikke ønsker å vise frem til andre, ikke at det betyr at vi lever på en slags løgn men hvem ønsker ikke å vise sin beste side for andre?

Jeg har også innsett at mange av mine venner som engang var der, ikke er det lengre, ikke for at jeg har gjort de noe men siden jeg har trukket meg litt vekk fra de så blir det jo sånn at dette er jo ikke noe som har vært over kort tid, det er bare det at jeg på en eller annen måte har levd i et slags vakuum eller boble sånn at jeg ikke har vært særlig til venninne, eller venn. Og jeg vet at det er noe jeg må takke meg selv for, men jeg er ikke venneløs, nei tvert i mot jeg er en som har venner og jeg er veldig glad for at jeg har dannet meg nye vennskap som er i området sånn at jeg rett og slett kan pleie de bedre, mennesker man aldri trodde kunne være ens venn er jo nettopp det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå er det ikke lenge før mannen kommer hjem fra jobb så det blir bra. Og i kveld skal vi gå en god tur sammen. bare vi 3. Det er så uendelig mange gode samtaler det blir når man går sånn i ro og fred, mobiler ligger dypt i lomma på lydløs og jeg rett og slett lever her og nå.

Ta vare på hverandre