En lang dag med mange tanker og inntrykk, og ikke minst følelser er snart over. Jeg tenker at dette har vært 3 lange dager , ikke nødvendigvis med timer men med alle de tingene man tar innover seg i løpet av slike oppdrag, men jeg er samtidig veldig , ja utrolig heldig som får være med på slike ting. Jeg tror jeg tør å si at jeg lærer mye nytt hver eneste gang.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare de tankene jeg sitter med etter dagen, men det jeg vet er at jeg innser at jeg er utrolig heldig, heldig fordi jeg kan holde på med dette men også fordi ved at jeg er med på de oppgavene jeg får tildelt eller tar på meg så må jeg finne nye måter å løse de på, og jeg får også prøve meg på medisinske og traume caser. Og jeg tenker at jeg på den måten også får tatt frem gamle lærdommer. Men jeg får også god tid til å reflektere over alt som måtte komme min vei.
På mange måter så er det en slags 2 delt følelse jeg har. Jeg føler meg som en del av gjengen av instruktører og markører men samtidig er det så alt for lett å havne i egne tanker og også da føle meg mindre verdt enn de andre, nesten som om jeg er i en annen verden enn de, eller at jeg betrakter de på en måte som om jeg står utenfor og kikker inn. Og det er også som om jeg ikke helt føler meg som meg der sammen med de. Som om jeg bare er noe de må holde ut med men som de ser på som en belastning.
Og jeg kjenner at det er mange motstridene følelser i meg i dag. Og det som er så rart er at det er akkurat som om jeg må ha bekreftelse eller godkjenning av de for hver en liten ting jeg gjør og jeg innser at det er noe som fort kan bli en slags belastning for de. At jeg blir sett på som den rare, litt annerledes dama. Og jeg er redd for at det blir for tungt og at bobla sprekker. At de ser svakheten min-
At den delen av meg som er mest sårbar, den jeg prøver å skjule skal komme frem og at de kan plukke den frem. Jeg er ikke perfekt men mer sårbar i en verden der alle de andre virker perfekte. Og jeg skulle så gjerne turt å snakke med de, forklare og håpe at det er noe som er ok. Men jeg kan ikke det, jeg kan ikke vise meg svak, fordi det er på en måte mitt fristed, der de vonde tankene og følelsene mine ikke blir med, at de blir igjen utenfor porten.
På en måte så klarer jeg å skjule den indre sorgen.
Nå er det en ny dag i morgen med nye muligheter og håp om at livet fortsetter å lyse på veien videre.
Noen ganger så er det sånn at man må stoppe opp og granske seg selv, ta seg tid til å vurdere og overveie om de valg en har tatt i livet eller de valg man tar hver eneste dag egentlig er det rette for en. Av og til er det sånn at vi gjør ting og handlinger og mener noe fordi andre forventer det av oss. Jeg tror at vi har litt for lett for å føye eller tilpasse oss andre mennesker bare fordi vi ikke gidder, orker eller faktisk ikke tør noe annet.
Vi har gjerne en slags flokk mentalitet og spesielt når man er yngre så kan frykten for å bli stående på utsiden gjøre at vi rett og slett følger alle andre selv om det kan føles helt feil. Men igjen man er redd for å ikke være som alle andre.
Det er vel kanskje lettere når man er blitt litt eldre, har litt mer erfaring på baken, og har lært litt mer av livets mange sider at man stopper opp og tenker men ikke for det, mange voksne er også rett for å ikke være en av mange. Og mange av gangene følger man bare den veien man har begynt på fordi det er enklest eller man slipper å gjøre seg opp en mening, eller fordi det krever for mye av oss å ikke gjøre det, kan hende at vi må innse at vi mister det vi er kjent med og glad i. Uansett så er det valg vi må ta personlig og ikke at andre kan eller skal fortelle deg hva som er rett for deg. Og noen ganger må man bryte ut av det gamle mønsteret og heller ta det som det kommer, kan være at man må skifte beite helt rett og slett hvis man kan si det på den måten.
Når jeg flyttet hit til Rogaland så var jeg alene, jeg hadde fått jobb men sånn utenom det så var jeg alene, jeg hadde rett og slett måtte reise fra alt kjent og det var på mange måter ukjent farvann. Plutselig var det bare meg. Og allerede på togturen hit så begynte jeg å innse at jeg måtte ta noen valg og det var ikke direkte lette og enkle valg men det var viktig for meg. Men at det også ville såre de som sto meg nærmest, men det var ikke noe valg egentlig, for det var jo sånn at det var det som var det som måtte til for at jeg ikke skulle miste meg selv enda mer. Og jeg visste at der og da ville det bli mange meninger og tanker og jeg visste også at jeg på en eller annen måte ville få meg en trøkk mentalt sett og det var jo litt ironisk med tanke på at jeg da jobbet innen psykiatrien. Men jeg visste at det var det som måtte til. Ikke for at det var forventet men samtidig var det vel en del mennesker som regnet med at det var det som var min vei i det hele. Hva baserte de det på? Vel det var nok fordi de mente at det var det jeg ville, at jeg egentlig ikke trodde på det jeg sa jeg trodde på.
Men som sagt da jeg hadde vært på Vakre Jæren en kort periode så begynte jeg å innse at jeg ikke lengre var der i livet at jeg følte at jeg hadde tilhørigheten lengre, at det var som om det var noe som lettet og at jeg på en eller annen måte sakte men sikkert fant mot og styrke i meg selv til å ta et oppgjør. Og det krevde en del av meg, mye mentalt og jeg måtte være sikker fordi det ville ikke være sånn at det snudde på en tiøring, jeg måtte jo på mange måter danne meg en ny hverdag, en ny del av meg selv.
Men en dag tok jeg pennen fatt, skrev brevene til de som jeg ville og forklarte, og der og da var det som en tung stein eller byrde forsvant fra meg, og jeg ble både lettet men også trist. Og på en eller annen måte så gav det meg en slags sorg, fordi nå visste jeg ikke helt hva som ventet på meg. Men jeg visste at det kunne gå en vei, oppover, eller bortover men ikke nedover Jeg hadde på mange måter kommet fordi en skillevei og at jeg måtte stake kursen min videre. Og det som var viktig at dette var ikke andre sitt valg enn kun mitt. Jeg har hatt mange diskusjoner med mamma om dette, og det er ikke sånn at jeg ikke lengre tror at det finnes noe større enn oss men det at jeg ikke lengre kan være en del av en menighet som jeg ikke kan fungere i.
Har dette hatt en betydning i livet mitt nå en del år etter? Både ja og nei, men det viktigste er at jeg rett og slett ikke lengre kjenner på denne ukjente og litt annerledes hverdagen der jeg ikke vet helt hvem jeg er. På mange måter er jeg tryggere på meg selv selv om jeg savner litt samholdet og tryggheten i menigheten men samtidig var livet mitt ganske så trøblete og det ble at jeg følte at motivasjonen min var feil.
Men dette var et slags sidespor av andre tanker, jeg ville bare vise til at det er sånn at når man har vokst opp i noe eller med noe så er det ikke alltid like lett å bryte ut av det, og man blir gjerne kanskje videre på veien det fører en, uten at en egentlig ønsker det men at konsekvensene er at man er en outsider, at man blir stående alene og at man ikke alltid er klar for det. Men det er viktig at man tør å ta et valg, selv om det koster. Har det kostet meg noe? Igjen er svaret både ja og nei men det at jeg forsvant fra menigheten gjorde at mamma følte seg enda mer ensom men på en annen side, jeg måtte ta egne valg. Det som var rett for meg.
Da var vi kommet til lørdagen da folkens. Hei forresten. Håper dere har hatt en god start på dagen i dag, ja jeg vet at noen er på jobb mens andre er på tur og noen få steder i landet vårt er det vinterferie denne uka. Så ja vi er nok i mange forskjellige ulike settinger rundt om i det lille men langstrakte landet vårt.
Har dere hatt en bra uke da? Håper jammen det, i bunn og grunn har vel jeg det også, ikke noen grunn til å klage kan man si, selv om det sikkert er mange ting jeg kunne gjort annerledes. Men men det er sånn det er denne gangen så får vi heller se om det blir en annerledes uke etter helgen. Jepps.
Tok med meg Nala ned til et av turstiene her i området, det ble ikke sånn mega lang tur men det får være som det er akkurat i dag, jeg kjenner at det ble helt feil start på meg i dag, da jeg ikke var i seng før over 2 natt til i dag og det betydde jo at jeg sov alt for lenge så det er derfor det er litt sånn hard dag i dag. Men men det er ikke noe annet å gjøre enn å bare ta det som det kommer.
Men mens jeg gikk der langs stien og møtte flere som var ute å trimmet så tenkte jeg på dette med ordene ” Et godt liv” og hva betyr det for deg? Hva skal til for at du skal kunne sette deg ned å si at du har et godt liv?
Jeg kom på at jeg hadde sett noe som Per Fuggeli har sagt en gang, og han var en utrolig god person til å se forbi den typiske A4 boksen som vi lever etter mange ganger: Og kanskje er det nettopp det som skal til? Vi ser jo at mennesker jakter etter suksess og rikdom men betyr det at det er det som er viktigst i livet? Klart at det betyr mye at man har mat på bordet, kanskje litt penger på bok men at man i hvert fall har så man klarer seg til livets opphold. Mens for andre igjen er det ikke det materielle som betyr noe men at de har det greit med seg selv, på alle plan. At de har helsa i behold. Og en ting er sikkert og det er at man ikke kan si at det er kun et svar på spørsmålet , hva skal til for å ha et godt liv? Jeg har vel innsett at det er mye jeg kan endre for at jeg skal kunne si at jeg har et godt liv men en ting er sikkert og visst, jeg gir meg ikke. Kroppen verker og er ikke alltid på samme kurs som viljen men jeg tenker at det er så mye man kan gjøre.
Uansett så har jeg et veldig godt liv, jeg har strengt talt det jeg trenger og jeg har ikke behov for mer men jeg kjenner at jeg må jobbe med det mentale mange ganger, og jeg vet at jeg lett kan falle vekk fra den veien jeg er på nå.
I dag er det jo kvinnedagen, og vi vet at mange har gått foran oss for å bane vei til de rettigheter vi har i dag. Det er ikke sånn at samfunnet automatisk tilrettela for oss kvinner sånn helt selv, nei rundt om i verden har kvinner gått veien opp for oss. Det er jo sånn at det er jo ikke bare her i Norge vi markerer kvinnedagen men over hele verden. Vi vet at i mange land har kvinner og ikke minst jente barn det ille, det er fremdeles sånn at i mange kulturer og land slik at det å få et jentebarn ikke er noe man vil ha, og vi vet at det fortsatt er sånn at barn som blir født som viser seg å være jenter, ikke får oppleve å vokse opp, de blir drept ved fødsel eller kort tid etterpå.
Og de aller fleste husker vel fortsatt 1 barns politikken til Kina, men hvis du var så uheldig å få en jente kunne du få et barn til mens hvis du fødte en gutt så var det den eneste sønnen du fikk. Nå er det jo mer eller mindre fjernet men likevel, jenter og kvinner blir for mange sett på som en belastning og noe som bare er i veien.
Og vi ser at det er mange enda som ser ned på kvinner, vi vet at mange mener at kvinner kun skal stå på kjøkkenet og lage mat og rydde hus men sånn utenom det skal man ikke se henne , nesten som det var i gamle dager med barn ” skal ses men ikke høres” og vi ser også at mange kvinnelige ledere ikke blir lønnet på samme måte for samme jobb som menn. Så ja det er tydelig at det fremdeles er et arbeid å gjøre for mer likestilling og at kvinner skal respekteres mer enn i dag.
Det er enkelte land som har et elendig syn på kvinner og kvinners rettigheter og vi vet jo at USA er et av landene som går i mine øyne under dette, og sikkert mange andre sine også. Vi vet jo at retten til abort ble mer eller mindre visket ut i den siste tiden, og vi vet at mange ledere kun ser på kvinner som sexobjekter. Men det må sies at det finnes land som er langt verre enn akkurat det, som Brasil , Kina, osv… ‘
Uansett la oss aldri slutte å jobbe for kvinners rettigheter og verdier.
God morgen eller er det kanskje mer rett å si god formiddag? Jaja samme det, det er det som det er, så uansett hvordan man ser på det.
I dag er det ett innlegg som på mange måter er ekkelt å skrive men samtidig sårt og vondt men jeg skal likevel velge å skrive det ned. Sannheten er at dette er innlegg nr ørtenbørten som er på begynt og jeg vet ikke om dette er et innlegg som blir postet heller , for alt jeg vet kan det være at det blir liggende i kladd boksen, jeg vet ikke. Men det er sånn at dette er jo på en måte min ventilasjon og utblåsnings plass, og som jeg har sagt før dette er jo mine tanker og meninger og følelser og det er jo også sånn at dette er da fra min side,, det blir min side av saker som jeg skriver. Men jeg er heller ikke ute etter sympati og at folk skal syntes synd i meg, det er ikke det jeg vil frem til. For akkurat i denne saken så er det 99,9 % min skyld eller kanskje mer rett å si 100% men jeg kjenner likevel på dette.
Sorg: Hva legger du i det? Må det være kun snakk om kjærlighet eller dødsfall når man snakker om sorg? Kan man ikke føle sorg på noen annen måte? Man vet jo at mange foreldre som får alvorlig syke barn som vil dø innen noen få år, får en slags ventesorg.
Og man vet også at foreldre som mister barna sine til barnevern osv.. også opplever en slags sorg, men det er ikke alle som kan se den siden, de fleste som mister barna sine til barneverns institusjoner eller fosterhjem de opplever en slags fordømming, og at de blir satt i bås. man er ikke verdt noe som helst.
Men jeg har ikke tenkt å skrive så mye om akkurat det fordi det er noe for seg selv men jeg har lyst å fortelle en ting.
Jeg har jo 3 barn og 2 bonus, jeg pleier å si at vi har 5 barn, jeg orker ikke denne delen med mine og dine barn forklaring og bonusbarna har jo verdens beste mamma så det er ikke det at de det ligger der men det er enklere å si det sånn. Og jeg er veldig glad i alle sammen. Og i dag er det faktisk
Jepp. Min eldste S blir 23 år i dag. Han har klart seg bra i livet, fått seg utdannelse, jobb, og kjøpt hus så han har heldigvis klart seg bra, jeg er veldig stolt av han.
Men det er her denne overskriften min kommer inn. I dag er jeg altså mamma til en 23 åring men jeg har ikke kontakt med han. Han ønsker ikke det, fordi jeg har såret han og jeg vet at det er ikke så lett å forstå og det er som jeg sa ene og alene min skyld, det er dessverre ikke bare en side av saken. Men uansett så er det en slags smerte jeg har i meg. Og jeg har sendt gratulerer med dagen i morges men jeg vet at jeg ikke får svar. Tiden leger alle sår heter det men jeg vet ikke om det blir det denne gangen. Tror at alt bare har toppet seg rett og slett og resultatet til slutt ble som det ble, og man kan jo si at jeg er den som er den voksne, jeg er den som bør ta det første skrittet, og jeg vet det, men jeg har prøvd, men blir ikke møtt i det hele, så jeg tenker at jeg skal ikke presse meg på. Og det er som det er, livet er som det er, og jeg tenker at en dag….. en dag, men det er kanskje bare en drøm,, eller et slags håp, jeg vet ikke.
Men jeg skal bruke dagen til noe bra likevel. Svogeren min kommer i dag og skal være til i morgen. Så det blir veldig hyggelig syntes jeg. Så nå skal jeg i gang med å vaske badet og så gjøre ting klart.
Jammen er det sånn at jeg tydeligvis enda ikke har lært at ting ikke alltid blir som man tenkte det eller satset på. Av og til må man bare snu seg rundt og gjøre om planene. Og når det skjer så har man 2 valg. Det ene er å ta det som det kommer og gjøre det beste ut av det, og det andre og siste er at man ikke bryr seg om det i det hele tatt og bare kjører på, ja nekter å godta at det er endringer. Men hva man velger er det kun en selv som kan avgjøre. I dag har jeg måtte ta meg en god luftetur med Nala som vanlig. Jeg har måtte svelge noen kameler og jeg har måtte ta noen valg. Livet er i endring enten man vil eller ikke. Men tross alt så var det godt å bevege seg, det er noe med det at når man kommer seg utenfor døra så får man luft og man kan la tankene bare fare sin egen vei. Jeg har tro på at dette er bra for alle mennesker, og tross alt er det jo sånn at man ikke dør av litt frisk luft heller, eller jeg kjenner ikke noen som har dødd av det.
Uansett jeg har måtte tenke litt i natt og også i morgen timene og jeg bestemte meg for at jeg ikke skal ta noen endelige beslutninger eller valg før jeg er på tur. Og vi trenger jo ikke sette oss i bilen å kjøre for å kunne komme oss på tur, nei det er jo rett ut døra og 7 min gange.
Vi fant en tursti i dag og jeg kjente at det var enormt deilig å bevege seg, komme seg. Ja det var kjølig, og ja det var friskt men det var utrolig deilig. Og mens jeg gikk der så var det som om jeg førte en slags indre diskusjon med meg selv, nei jeg er ikke mer rar enn ellers men det var som om jeg måtte diskutere litt med meg selv. Og etter nøye overveielse og tankevirksomhet så ble det til at jeg bestemte meg for at jeg ikke reiser til Oslo i kveld likevel. Grunnen er at den tannlegen jeg skal til har oppmøte i Oslo men behandlingen blir i Budapest og det blir uansett en del dyrere når jeg da sjekker fly og overnatting og det er en del billige hvis man skal kalle det for det klinikker i Norge nå, så vi snakket om det i går kveld at jeg skal gå for en av de jeg har innhentet pris hos. Så derfor blir det ikke å sette seg på toget inn til Oslo i kveld. Det hadde sikkert vært veldig hyggelig å ta den turen , det er ikke det men samtidig er det noe med at jeg egentlig har andre ting jeg kan gjøre her hjemme. Vi får jo besøk fra Torsdag – Fredag. Så det er greit å få ryddet skikkelig og jeg håper å komme meg på trening. For det er ingen tvil om at jeg har godt av det, og på en annen side, det er jo bare 3,5 mnd til jeg skal i gang med dette:
Så ja jeg må begynne opptreningen nå, hvis jeg skal komme i form. Klart at det er jo masse god trening i å bevege seg på tur men likevel, det er godt å få trent, selv om man blir både stiv og støl.
Men jeg skal nyte dagene hjemme og så ta det derfra.
I morgen kveld setter jeg meg på natt toget inn til Oslo fordi jeg skal til en tannlege der, og jeg har tiden mellom 1030 ca og frem til 1325 da toget fører meg hjem igjen. Eller med andre ord jeg har et par timer fra 11-13 hvor jeg kan finne på noe. Jeg kommer jo inn til Oslo ved 0730 tiden og har time kl 10 så jeg har jo litt tid å slå i hjel på morgenen også. Så jeg prøver å tenke hva i alle dager jeg skal fylle den tiden med. Nå er det lenge siden jeg har vært i Oslo så jeg er litt usikker. Jeg funderte på om jeg skulle finne et treningssenter som har drop in hvor man kan trene men jeg vet ikke hvor som er best, og så lurer jeg jo på hvis været er ok, om jeg skal ta meg en tur i en eller annen park, ta med en te eller latte og sette meg der. Jeg er med andre ord ganske så rådvill. Vanligvis har jeg jo hatt hele dagen i Oslo men det blir ikke sånn denne gangen. Så noen gode ideer? Gjerne noe som ikke koster halve lønna å gjøre, kafe besøk er jo tipp topp men noe steder man bør dra? Tannlegen er i Bogstaveiene så det er jo liksom ikke direkte i sentrum.
Er den rett og fin som dette her: hvor de hindringene som er langs veien er bare som små steiner å regne, og man har det ganske så enkelt? Eller er den veien du er begynt på noe mer som dette her: hvor noen av hindringene er større enn andre, og man må kanskje gå omvei for å ikke snuble eller for i det hele tatt å komme videre?
Vi har alle et likt startpunkt når vi blir født, vi kommer til denne verden naken. Men av og til møter vi på hindringer ( om vi skal kalle de for det) som fort kan stoppe utviklingen vi har. Og noen ganger føles det ekstra tungt å måtte gå omveier, og man vil bare sette seg ned for gråte over alle hindringer vi har foran oss. En ting er sikkert og det er at for hvert steg vi tar enten det er bakover, til siden eller fremover så er det et skritt nærmere målet vi har satt oss. For jeg er ganske sikker på at enten vi tenker over det eller ikke så har vi satt oss små eller store mål. Og de trenger ikke være klatre de høyeste fjell, tjene en million på kort tid eller løpe et marathon men det kan være at man i det hele tatt kan klare å bevege seg.
Og det er noe som slår meg når jeg går på sånne steinlagte turer. Vi har en del mennesker som benytter seg av ulike sosiale media, eller jeg tror de aller fleste er på en eller flere sosiale plattformer, og mange av oss er der fordi vi liker å dele, dele litt tanker og følelser, opplevelser og erfaringer og for mange er det veldig bra at de tør det. fordi man vet at det er sjanse for at noen kanskje har opplevd det samme som en, men man har ikke selv stått frem. Og vi vet at det er alltid en viss sjanse for at man blir misforstått, noe man sier vris og vrenges på og tas helt ut av kontekst eller man opplever at man blir hengt ut eller omtalt på diverse sosiale plattformer. Og man kan føle seg ganske så maktesløse, men det er noe som er viktig å huske på, og det er at det ikke stemmer at all omtale er positivt. Og ja folk kan endre seg, endre meninger og holdninger men man må ALDRI glemme at internett ikke glemmer. Og noen ganger er det sånn at det man sier og det man blir beskylt for hvis man skal bruke de ordene ikke alltid henger sammen. Men at en antagelse eller jeg tror at hun/ han mente det sånn ikke blir til noe man tror men noe man vet. Derfor er det kanskje viktig at man ikke nødvendigvis veier ordene sine med gull men at man kanskje tenker seg litt om, klart at hvis folk virkelig vil finne feil så gjør de det, den som leter finner vet man jo.
Jeg kom over en tidligere blogger, en som også var en stund vekk fra sosiale media, eller hvis hun var så var det å ligge lavt i terrenget, og hun opplever dette nå, hun opplever at det hun sa og gjorde for lang tid tilbake men også i nyere tid kommer tilbake til henne, og hun blir nå satt i en situasjon der man rett og slett kunne unngått med å handle strake motsetningen til hva hun gjorde før men det er jo på en måte på samme måte bare i en litt annen vinkel. Og jeg tenker at det beste hadde nok vært å ikke komme ut i lyset igjen.
Jeg har dessverre tatt en del dumme valg igjennom livet mitt og jeg også har opplevd at det jeg sier blir hengt ut og jeg har blitt dratt igjennom søla. Men jeg har heldigvis nok å ha som positivt inni meg og lar meg ikke knekke lengre.
Jeg tenker at dersom man ønsker å være synlig i sosiale media eller egentlig i det meste så bør man være klar over de følgene det måtte ha, for det er nok sånn at mange har litt smågrus i fortiden sin.
Årets første vårdag er kommet mer enn godt i gang og det er ikke direkte vårfølelse ute, det er kjølig men likevel det er vår.
Februar kom og gikk, alle de planene jeg hadde lagt , ble ikke alltid som jeg ønsket meg , eller så for meg, men jeg tenker at jeg kan enten gråte over det eller tenke at det blir en bedre måned i mars, og jeg har vel bestemt meg for at det er det siste som blir mitt valg.
Jeg har også måtte ta noen dype magadrag og puste med magen mer enn en gang i februar men samtidig har jeg ved å gjøre det, måtte stoppe opp og på mange måter har jeg lært eller sett nye sider av meg selv. Jeg tenker at det er også noe med å vokse som menneske. Jeg måtte stoppe opp og bare nyte, kjenne, og mens jeg sto der så kjente jeg at tårene rant, og det var lettelse som lå bak de tårene. Det var som om alt løsnet i meg og jeg kjente på at jeg på mange måter nå lærte meg å like meg selv, eller har på en eller annen måte lært meg å akseptere at ting er som de er og at jeg rett og slett ikke kan gjøre noe annet enn å bare gå fremover, og jobbe med alle de tingene som er inni meg.
Så til tross for en dritt måned så tar jeg med meg de tingene og satser frisk på mars måned. Og det blir jo lysere dager, lengre dager, og jeg skal ta en hver dag som måtte komme med et smil.
Da er jeg kommet meg hjem etter et lang dag på kurs, med innhold som jeg har lært mye av deltagerne på kurset men også av de som har instruksjonene på de ulike oppgavene vi skal utføre. Og jeg har også hatt behov for å trekke meg litt unna de andre i dag etter gårsdagens eller kvelden i går. Jeg har hatt noen runder meg meg selv, jeg har innsett at jeg kanskje på mange måter nesten håpet på at det skulle bli alvor i de sms jeg fikk. At jeg på mange måter er gått litt lei av at sånne type meldinger eller trusler kommer. Og særlig når jeg vet at i bunn og grunn så er det bare vas og tull. Men hvem vet, kanskje en dag er det ikke bare tull.
Men i dag så ble jeg sittende å prate med en av de som er instruktør på kurset og jeg fortalte hele greia, jeg sa ikke hvem det var eller hvor personen bodde, ja ingenting som kunne medføre at personen ble gjenkjent. Ikke det at han har snakket med denne personen før eller vært borti denne personen før men jeg har luftet frustrasjonen min etter et uhell for rundt et år siden og det var derfor jeg var litt vag. Men grunnen til samtalen var at han la merke til at jeg ikke smilte som jeg pleide og at jeg trakk meg litt vekk, ja jeg virket litt tja utafor rett og slett. Og siden han bryr seg om oss så ville han bare vite om det var noe. Så det hjalp å lufte tankene mine rett og slett. For jeg innser at det er slike ting som går inn på meg, litt mer enn jeg egentlig ønsker å innrømme for meg selv eller andre.
Men i lunsjen i dag så kjente jeg at jeg må faktisk ta meg en tur på egenhånd, jeg må bare litt vekk, så jeg dro av gårde litt unna og satt og scrollet på mobilen og da kom disse visdoms eller skråblikk på verden frem fra gamle bilder.
Og jeg syntes at disse passet så veldig bra akkurat i dag. For det som skjer når det blir sånne dager som i går så blir det at jeg bruker mat som terapi, jeg spiser i et føler jeg. Og jeg trengte på en måte å se ting med et slags side eller skråblikk.
Hva med deg? Har du noen ordtak eller visdomsord som du setter ekstra pris på?
Beklager at dette innlegget kommer så sent. I går var planen å skrive et innlegg, men vet dere noe, jeg sovnet på sofaen ved 5 tiden og sov til 0530 i morges, min kjære hadde prøvd å vekke meg mange ganger men han gav opp til slutt, fant frem en dyne og la over meg. Bless him for det. Jeg var rett og slett utladet på så mange måter, men jeg var klar til ny dyst i dag på nytt kurs, og jeg må si at jeg storkoser meg som markør også.
Men noen ganger skal det så lite til for å endre hele den følelsen:
Noen ganger kjenner jeg ekstra på en form for utilstrekkelighet når jeg får enkelte ting tredd litt innpå.
Men i kveld kom det en sms fra en person som står meg nær. Og jeg vet ikke hva som var motivet bak eller grunnen for at denne sms ble sendt, men det var et rett frem spørsmål” Hvor mange brett med tabletter må til av den og den sorten for at hjertet skal stoppe?” Og jeg tenker lit før jeg svarer. Og svaret jeg fikk etterpå det var at ” jeg bare lurte, jeg skal ikke gjøre det men jeg bare lurte”
Og da tenkte jeg litt videre før jeg svarte at ” jeg kan forstå at du lurte og jeg kjenner at jeg har delt følelse med å svare på det, men husk at det som kanskje vil drepe en person ikke nødvendigvis vil ha samme effekt på andre, og at jeg kan alltid koble inn andre og sende en bekymringsmelding men hvis man blir stoppet så er det ikke sikkert at man klarer å stoppe det helt men bare utsette det, og jeg har heller ikke lyst å svare konkret på det spørsmålet ditt”
Og jeg tenker at jeg ikke kan gjøre noe, jeg har grepet inn før men her er det snakk om mange år med enormt mange forsøk. Og jeg har en liten mistanke om at målet for sms fra denne personen var at jeg skulle bli super bekymret og hive meg i bilen og komme kjørende. For den personen er for tiden så opptatt av egen smerte og problemer at man ikke ser hva dette gjør med de som kjenner denne personen. Men jeg tenker, og nå er jeg real kald og sikkert veldig kynisk. Okay, jeg kan ikke stoppe deg eller være barnevakten din resten av livet ditt. Jeg vet at du mener at alle problemene som du har er ene og alene min skyld men jeg tenker at det er din mening. Og jeg forstår at ensomhet kan gjøre det vonde verre men jeg kan ikke stoppe opp i livet mitt av den grunnen.
Jeg tenker at vi har alle et ansvar, et valg og man må ta det ut derfra.
Jeg er meg, du er deg, og selv om man skulle ønske det så kan man ikke alltid være der for den andre.
Dessverre vet jeg nå at det blir en tung natt, så jeg er veldig spent på morgendagen. Heldigvis har jeg full aktivitet så kan holde tankene mine unna, og så får jeg heller ta det når det blir sånn. Jeg vet at det er uansett ikke min skyld hvis denne personen gjør alvor av det h*n sier.
Men nå skal jeg gjøre som dette her før jeg legger meg: Tidlig opp i morgen:
