Noen ganger så er det sånn at man må stoppe opp og granske seg selv, ta seg tid til å vurdere og overveie om de valg en har tatt i livet eller de valg man tar hver eneste dag egentlig er det rette for en. Av og til er det sånn at vi gjør ting og handlinger og mener noe fordi andre forventer det av oss. Jeg tror at vi har litt for lett for å føye eller tilpasse oss andre mennesker bare fordi vi ikke gidder, orker eller faktisk ikke tør noe annet.

Vi har gjerne en slags flokk mentalitet og spesielt  når man er yngre så kan frykten for  å bli stående på utsiden gjøre at vi rett og slett følger alle andre selv om det kan føles helt feil. Men igjen man er redd for å ikke være som alle andre.

Det er vel kanskje lettere når man er blitt litt eldre, har litt mer erfaring på baken, og har lært litt mer av livets mange sider at man stopper opp og tenker men ikke for det, mange voksne er også rett for å ikke være en av mange. Og mange av gangene følger man bare den veien man har begynt på fordi det er enklest eller man slipper å gjøre seg opp en mening, eller fordi det krever for mye av oss å ikke gjøre det, kan hende at vi må innse at vi mister det vi er kjent med og glad i. Uansett så er det valg vi må ta personlig og ikke at andre kan eller skal fortelle deg hva som er rett for deg. Og noen ganger må man bryte ut av det gamle mønsteret og heller ta det som det kommer, kan være at man må skifte beite helt rett og slett hvis man kan si det på den måten.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Når jeg flyttet hit til Rogaland så var jeg alene, jeg hadde fått jobb men sånn utenom det så var jeg alene, jeg hadde rett og slett måtte reise fra alt kjent og det var på mange måter ukjent farvann. Plutselig var det bare meg. Og allerede på togturen hit så begynte jeg å innse at jeg måtte ta noen valg og det var ikke direkte lette og enkle valg men det var viktig for meg.  Men at det også ville såre de som sto meg nærmest, men det var ikke noe valg egentlig, for det var jo sånn at det var det som var det som måtte til for at jeg ikke skulle miste meg selv enda mer. Og jeg visste at der og da ville det bli mange meninger og tanker og jeg visste også at jeg på en eller annen måte ville få meg en trøkk mentalt sett og det var jo litt ironisk med tanke på at jeg da jobbet innen psykiatrien. Men jeg visste at det var det som måtte til. Ikke for at det var forventet men samtidig var det vel en del mennesker som regnet med at det var det som var min vei i det hele. Hva baserte de det på? Vel det var nok fordi de mente at det var det jeg ville, at jeg egentlig ikke trodde på det jeg sa jeg trodde på.

Men som sagt da jeg hadde vært på Vakre Jæren en kort periode så begynte jeg å innse at jeg ikke lengre var der i livet at jeg følte at jeg hadde tilhørigheten lengre, at det var som om det var noe som lettet og at jeg på en eller annen måte sakte men sikkert fant mot og styrke i meg selv til å ta et oppgjør. Og det krevde en del av meg, mye mentalt og jeg måtte være sikker fordi det ville ikke være sånn at det snudde på en tiøring, jeg måtte jo på mange måter danne meg en ny hverdag, en ny del av meg selv.

Men en dag tok jeg pennen fatt, skrev brevene til de som jeg ville og forklarte, og der og da var det som en tung stein eller byrde forsvant fra meg, og jeg ble både lettet men også trist. Og på en eller annen måte så gav det meg en slags sorg, fordi nå visste jeg ikke helt hva som ventet på meg. Men jeg visste at det kunne gå en vei, oppover, eller bortover men ikke nedover Jeg hadde på mange måter kommet fordi en skillevei og at jeg måtte stake kursen min videre. Og det som var viktig at dette var ikke andre sitt valg enn kun mitt. Jeg har hatt mange diskusjoner med mamma om dette, og det er ikke sånn at jeg ikke lengre tror at det finnes noe større enn oss men det at jeg ikke lengre kan være en del av en menighet som jeg ikke kan fungere i.

Har dette hatt en betydning i livet mitt nå en del år etter? Både ja og nei, men det viktigste er at jeg rett og slett ikke lengre kjenner på denne ukjente og litt annerledes hverdagen der jeg ikke vet helt hvem jeg er. På mange måter er jeg tryggere på meg selv selv om jeg savner litt samholdet og tryggheten i menigheten men samtidig var livet mitt ganske så trøblete og det ble at jeg følte at motivasjonen min var feil.

Men dette var et slags sidespor av andre tanker, jeg ville bare vise til at det er sånn at når man har vokst opp i noe eller med noe så er det ikke alltid like lett å bryte ut av det, og man blir gjerne kanskje videre på veien det fører en, uten at en egentlig ønsker det men at konsekvensene er at man er en outsider, at man blir stående alene og at man ikke alltid er klar for det. Men det er viktig at man tør å ta et valg, selv om det koster. Har det kostet meg noe? Igjen er svaret både ja og nei men det at jeg forsvant fra menigheten gjorde at mamma følte seg enda mer ensom men på en annen side, jeg måtte ta egne valg. Det som var rett for meg.