En lang dag med mange tanker og inntrykk, og ikke minst følelser er snart over. Jeg tenker at dette har vært 3 lange dager , ikke nødvendigvis med timer men med alle de tingene man tar innover seg i løpet av slike oppdrag, men jeg er samtidig veldig , ja utrolig heldig som får være med på slike ting. Jeg tror jeg tør å si at jeg lærer mye nytt hver eneste gang.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare de tankene jeg sitter med etter dagen, men det jeg vet er at jeg innser at jeg er utrolig heldig, heldig fordi jeg kan holde på med dette men også fordi ved at jeg er med på de oppgavene jeg får tildelt eller tar på meg så må jeg finne nye måter å løse de på, og jeg får også prøve meg på medisinske og traume caser. Og jeg tenker at jeg på den måten også får tatt frem gamle lærdommer. Men jeg får også god tid til å reflektere over alt som måtte komme min vei.
På mange måter så er det en slags 2 delt følelse jeg har. Jeg føler meg som en del av gjengen av instruktører og markører men samtidig er det så alt for lett å havne i egne tanker og også da føle meg mindre verdt enn de andre, nesten som om jeg er i en annen verden enn de, eller at jeg betrakter de på en måte som om jeg står utenfor og kikker inn. Og det er også som om jeg ikke helt føler meg som meg der sammen med de. Som om jeg bare er noe de må holde ut med men som de ser på som en belastning.
Og jeg kjenner at det er mange motstridene følelser i meg i dag. Og det som er så rart er at det er akkurat som om jeg må ha bekreftelse eller godkjenning av de for hver en liten ting jeg gjør og jeg innser at det er noe som fort kan bli en slags belastning for de. At jeg blir sett på som den rare, litt annerledes dama. Og jeg er redd for at det blir for tungt og at bobla sprekker. At de ser svakheten min-
At den delen av meg som er mest sårbar, den jeg prøver å skjule skal komme frem og at de kan plukke den frem. Jeg er ikke perfekt men mer sårbar i en verden der alle de andre virker perfekte. Og jeg skulle så gjerne turt å snakke med de, forklare og håpe at det er noe som er ok. Men jeg kan ikke det, jeg kan ikke vise meg svak, fordi det er på en måte mitt fristed, der de vonde tankene og følelsene mine ikke blir med, at de blir igjen utenfor porten.
På en måte så klarer jeg å skjule den indre sorgen.
Nå er det en ny dag i morgen med nye muligheter og håp om at livet fortsetter å lyse på veien videre.
