God morgen eller er det kanskje mer rett å si god formiddag? Jaja samme det, det er det som det er, så uansett hvordan man ser på det.
I dag er det ett innlegg som på mange måter er ekkelt å skrive men samtidig sårt og vondt men jeg skal likevel velge å skrive det ned. Sannheten er at dette er innlegg nr ørtenbørten som er på begynt og jeg vet ikke om dette er et innlegg som blir postet heller , for alt jeg vet kan det være at det blir liggende i kladd boksen, jeg vet ikke. Men det er sånn at dette er jo på en måte min ventilasjon og utblåsnings plass, og som jeg har sagt før dette er jo mine tanker og meninger og følelser og det er jo også sånn at dette er da fra min side,, det blir min side av saker som jeg skriver. Men jeg er heller ikke ute etter sympati og at folk skal syntes synd i meg, det er ikke det jeg vil frem til. For akkurat i denne saken så er det 99,9 % min skyld eller kanskje mer rett å si 100% men jeg kjenner likevel på dette.
Sorg: Hva legger du i det? Må det være kun snakk om kjærlighet eller dødsfall når man snakker om sorg? Kan man ikke føle sorg på noen annen måte? Man vet jo at mange foreldre som får alvorlig syke barn som vil dø innen noen få år, får en slags ventesorg.
Og man vet også at foreldre som mister barna sine til barnevern osv.. også opplever en slags sorg, men det er ikke alle som kan se den siden, de fleste som mister barna sine til barneverns institusjoner eller fosterhjem de opplever en slags fordømming, og at de blir satt i bås. man er ikke verdt noe som helst.
Men jeg har ikke tenkt å skrive så mye om akkurat det fordi det er noe for seg selv men jeg har lyst å fortelle en ting.
Jeg har jo 3 barn og 2 bonus, jeg pleier å si at vi har 5 barn, jeg orker ikke denne delen med mine og dine barn forklaring og bonusbarna har jo verdens beste mamma så det er ikke det at de det ligger der men det er enklere å si det sånn. Og jeg er veldig glad i alle sammen. Og i dag er det faktisk 
Jepp. Min eldste S blir 23 år i dag. Han har klart seg bra i livet, fått seg utdannelse, jobb, og kjøpt hus så han har heldigvis klart seg bra, jeg er veldig stolt av han.
Men det er her denne overskriften min kommer inn. I dag er jeg altså mamma til en 23 åring men jeg har ikke kontakt med han. Han ønsker ikke det, fordi jeg har såret han og jeg vet at det er ikke så lett å forstå og det er som jeg sa ene og alene min skyld, det er dessverre ikke bare en side av saken. Men uansett så er det en slags smerte jeg har i meg. Og jeg har sendt gratulerer med dagen i morges men jeg vet at jeg ikke får svar. Tiden leger alle sår heter det men jeg vet ikke om det blir det denne gangen. Tror at alt bare har toppet seg rett og slett og resultatet til slutt ble som det ble, og man kan jo si at jeg er den som er den voksne, jeg er den som bør ta det første skrittet, og jeg vet det, men jeg har prøvd, men blir ikke møtt i det hele, så jeg tenker at jeg skal ikke presse meg på. Og det er som det er, livet er som det er, og jeg tenker at en dag….. en dag, men det er kanskje bare en drøm,, eller et slags håp, jeg vet ikke.
Men jeg skal bruke dagen til noe bra likevel. Svogeren min kommer i dag og skal være til i morgen. Så det blir veldig hyggelig syntes jeg. Så nå skal jeg i gang med å vaske badet og så gjøre ting klart.
