Beklager at dette innlegget kommer så sent. I går var planen å skrive et innlegg, men vet dere noe, jeg sovnet på sofaen ved 5 tiden og sov til 0530 i morges, min kjære hadde prøvd å vekke meg mange ganger men han gav opp til slutt, fant frem en dyne og la over meg. Bless him for det. Jeg var rett og slett utladet på så mange måter, men jeg var klar til ny dyst i dag på nytt kurs, og jeg må si at jeg storkoser meg som markør også.

Men noen ganger skal det så lite til for å endre hele den følelsen:

Noen ganger kjenner jeg ekstra på en form for utilstrekkelighet når jeg får enkelte ting tredd litt innpå.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men i kveld kom det en sms fra en person som står meg nær. Og jeg vet ikke hva som var motivet bak eller grunnen for at denne sms ble sendt, men det var et rett frem spørsmål” Hvor mange brett med tabletter må til av den og den sorten for at hjertet skal stoppe?” Og jeg tenker lit før jeg svarer. Og svaret jeg fikk etterpå det var at ” jeg bare lurte, jeg skal ikke gjøre det men jeg bare lurte”

Og da tenkte jeg litt videre før jeg svarte at ” jeg kan forstå at du lurte og jeg kjenner at jeg har delt følelse med å svare på det, men husk at det som kanskje vil drepe en person ikke nødvendigvis vil ha samme effekt på andre, og at jeg kan alltid koble inn andre og sende en bekymringsmelding men hvis man blir stoppet så er det ikke sikkert at man klarer å stoppe det helt men bare utsette det, og jeg har heller ikke lyst  å svare konkret på det spørsmålet ditt”

Og jeg tenker at jeg ikke kan gjøre noe, jeg har grepet inn før men her er det snakk om mange år med enormt mange forsøk. Og jeg har en liten mistanke om at målet for sms fra denne personen var at jeg skulle bli super bekymret og hive meg i bilen og komme kjørende. For den personen er for tiden så opptatt av egen smerte og problemer at man ikke ser hva dette gjør med de som kjenner denne personen. Men jeg tenker, og nå er jeg real kald og sikkert veldig kynisk. Okay, jeg kan ikke stoppe deg eller være barnevakten din resten av livet ditt. Jeg vet at du mener at alle problemene som du har er ene og alene min skyld men jeg tenker at det er din mening.  Og jeg forstår at ensomhet kan gjøre det vonde verre men jeg kan ikke stoppe opp i livet mitt av den grunnen.

Jeg tenker at vi har alle et ansvar, et valg og man må ta det ut derfra.

Jeg er meg, du er deg, og selv om man skulle ønske det så  kan man ikke alltid være der for den andre.

Dessverre vet jeg nå at det blir en tung natt, så jeg er veldig spent på morgendagen. Heldigvis har jeg full aktivitet så kan holde tankene mine unna, og så får jeg heller ta det når det blir sånn. Jeg vet at det er uansett ikke min skyld hvis denne personen gjør alvor av det h*n sier.

Men nå skal jeg gjøre som dette her før jeg legger meg: Tidlig opp i morgen: