“Løp. løp, løp. Ikke stopp opp og hvil men løp, løp det du kan….. Ikke ta deg tid til å kikke rundt deg, nyte det du ser, men nei, få fart på beina og løp. Du har så mye du skal gjøre før det er for sent, for all del få deg en utdannelse, klipp deg og få deg en jobb, ikke ligg der å lat deg og la livet bare suse forbi. Skjerp deg….”

Jeg tror vi alle har hatt den følelsen noen ganger, i hvert fall har jeg det, og jeg tenker at vi har fått et samfunn der det handler om å ikke skille seg ut, ikke være seg selv, hvor vi alle skal ha hus, barn og biler, og en hver bolig skal se ut som tatt ut av et interiørblad. Vi skal være en del av flokken, hvor det å være selvtenkende og selvstendig er noe man bare kan se langt etter, hvis vi ønsker å passe inn i samfunnets støpeform.

Vi vet at det finnes mennesker som til tross for at  de prøver så passer de ikke inn i denne formen, de er derfor i en gruppe utenforstående, som ikke får være med på det som alle andre er med på fordi de ikke passer inn i de normene. De får ikke delta i ting som andre kan fordi de har en funksjonshindring som gjør det vanskelige for de. Og de møter stadig på fordommer og at de opplever at de ikke blir sett på som mennesker med samme verdi som alle andre som kan gjøre alt. Vi kjemper mot noe som ikke man alltid vet hva er men likevel så er det noe som alle vil ha. Også de som står på utsiden men de regnes ikke med.

Jeg har som så mange andre , ja tusenvis på tusenvis har sett serien Team Pølsa. Og jeg må si at jeg sitter igjen med utrolige mange tanker etter dette programmet. For det er en ting som er sikkert og visst, og det er at dette er noen unge flotte mennesker som fortjener respekt, beundring og all den ære de kan få. De viste at med litt hjelp så kan de klare det meste, de viste oss alle hvor viktig det er at alle kan kjenne på utenforskap men at det blir ekstra tungt når de opplever det hele tiden. Som Pia sa” Jeg har hørt at andre si at de skal på cup, nå er det min tur” Og jeg kan ikke egentlig forstå hvor mye hard trening som ligger bak det de klarte, ikke bare fysisk men spesielt mentalt sett.  Og vi så jo hvor mye dette gikk inn på Pølsa, hvor mange følelser han hadde mens han var sammen med de. Og jeg kjente at tårene rant under hvert eneste program, men jeg tror jeg hulket rene fossefallet mens jeg så avslutningen. Og jeg kjente mens jeg så denne siste episoden at alle mine problemer var bare som bittelite støvkorn, i forhold til de.

Og vi vet at selv om de opplevde denne suksessen så er ikke det sånn at hverdagen nå er så mye bedre for de. Men jeg håper virkelig at de som deltar i ulike idretter faktisk tør å se rundt seg, invitere noen som man kanskje ikke vanligvis ser for seg på et lag. Jeg er en som selv har stått litt utenfor og jeg innser at hvis ikke det hadde vært for Nala så hadde jeg nok ikke deltatt i noen form for aktivitet. Jeg passer ikke inn i en form jeg heller, rett og slett..

Men la oss se på hverandre, la oss se fremover og la oss tørre å ta med de som ikke vanligvis er med. Kanskje er en av nabobarna noen som kunne vært med?