Da er helgen forbi og vi er i gang med ny uke, det går veldig fort mot ny måned, og påsken. Så det er godt at vi sakte men sikkert beveger oss mot mer varme dager eller i hvert fall nesten stabile temperatur dager rett og slett.  Så ja….. hva kan man si, ute er bonden ute med møkka sprederen men det lukter faktisk ikke noe. Jeg hadde planer om å sette meg ned med bloggen i går men jeg var rett og slett helt tom, både fysisk og mentalt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte stoppe på veien hjem fordi tårene bare rant, jeg prøvde å ikke tenke så mye over det men likevel så var skuffelsen og frustrasjonen så stor så det gikk veldig sent hjemover. Egentlig forstår jeg ikke meg selv, fordi jeg vet jo alltid hvordan det blir , jeg vet jo at det blir krasj hele tiden og at ting tar så lang tid før jeg kommer meg på beina. Skuffelsen glir over til en slags bitterhet. Og nesten et slags hat men ikke sånn skikkelig hat om dere skjønner. Og så kan man jo spørre hvorfor jeg utsetter meg for dette gang etter gang. Er det fordi jeg skal kunne løpe til pc for å skrive et tåredryppende innlegg og satse på at noen syntes synd på meg? Nei det er ikke det. Men jeg skal si sannheten rett og slett. Og nei jeg er ikke ute etter sympati i det hele tatt.

Men saken er den at vi er 3 søsken, hvor 2 av oss er helsøsken mens jeg har ikke felles far med de 2 andre. Og det er greit nok det men min bror har ingenting med mamma å gjøre, det er 18 år siden eller noe sånt, søsteren min bor ikke i samme by eller fylke  lengre men der er kontakten så som så. Så det er på en måte meg som bærer hele ansvaret og mamma sin store sorg er jo at hun har lite eller ingen kontakt med barnebarn, og dette sliter veldig på henne mentalt sett. Men jeg kjenner jo at kanskje må jeg bryte kontakten helt for å ikke lengre ha det sånn. Ja det er kanskje det beste og det rette å gjøre men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer det.

Og jeg har jo også skrevet noe om det før.https://chanettstankeboble.blogg.no/som-et-knyttneveslag.html så jeg vet ikke jeg. Men det jeg vet er at dette ikke var en ok helg, eller det er vel egentlig ikke rett å kalle det for en helg siden jeg kom ned fredag og reiste hjem dagen etter. Det var jo ikke det som var planen men det er jo sånn det nesten alltid blir. Så hva skjedde denne gangen, eller var det som vanlig? Svaret er det siste. Når jeg kom var det tydelig at hun hadde vært på vinmonopolet og var godt i hiven som vanlig og hun ble småirritert når jeg kommenterte det fordi hun ville at jeg skulle kjøre til polet å skaffe mer. Og hun ville ikke spise hjemme men ville ut, og jeg sa nei, fordi jeg ikke er dum, jeg forstår at det var fordi hun da kanskje kunne få kjøpt seg noe øl eller noe. Så hun gikk plutselig bare å la seg når klokka da var tidlig, og jeg kjente på at jeg egentlig bare ville reise hjem. Men jeg hadde jo planlagt svenske tur både for min egen del men også for mamma og 2 av naboene hennes. Men la det være sagt dette er den siste turen på veldig lenge. Det ble bare rene togkrasjet og jeg var rett og slett så skuffet både over meg selv og mamma så jeg bestemte meg for å reise hjem så fort jeg var ferdig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så jeg kom hjem natt til søndag klokka 0315 og det var så deilig selv om jeg var utslitt og dau. Og jeg sov nesten hele dagen i går. Og i dag er jeg rett og slett trøtt i kroppen.  Og jeg forstår ikke at jeg ved mine fulle fem kan utsette meg selv for denne dritten men igjen jeg vet at hun ikke har noen andre. Og jeg vet jo at det er jo en grunn til at det er sånn. Jeg vet jo at det er tungt for henne at det er de familieforholdene vi har i vår familie som gjør det men at det egentlig bare er en slags unnskyldning eller et skalkeskjul for å ruse seg. Hun ville jo egentlig være med hjem til meg men heldigvis ble det ikke sånn siden jeg skal på oppdrag på onsdag, for jeg tror at det hadde bare blitt feil denne gangen. Heldigvis blir det sånn at hvis vi drar dit i påsken så blir ikke jeg å dra alene og kommer hun hit så er ikke jeg alene da heller. Så ja det ble som det alltid blir når jeg drar dit alene.