Jeg har jo sagt før at noen innlegg er tøffere eller vanskeligere å skrive , og at noen av innleggene føles som om jeg blottlegger meg eller mine innerste tanker og det er alltid en fare for at man blir oppfattet feil. Og dette er et sånt innlegg.  Jeg vet at det er så mange meninger om nettopp dette temaet og man kan jo si at det er jo bare å droppe å gjøre det, dropp all kontakt, og ja jeg har jo skrevet om det før men jeg klarer det kun for kortere tid, uansett hvor tungt det er å ha det forholdet vi har. Men jeg drives jo av at jeg vet at det er ensomhet hvis ikke, og at hun da føler at hun ikke har noen familie i det hele tatt. Derfor er det sånn at jeg vender alltid tilbake eller godtar hva jeg blir utsatt for , kanskje fordi jeg ikke fortjener noe annet eller jeg vet ikke jeg. Jeg har i skrivende stund brukt over 2 timer på å forme dette innlegget her, fordi jeg føler at jeg på mange måter ikke finner de rette ordene og at jeg rett og slett på en måte gir de andre rett.

Noen ganger så leser jeg ting som føles som et knyttneveslag i magen, det er som om puslespill brikkene faller på plass og det er som om jeg faktisk får en slags forklaring på hvorfor ting er som de er. Har dere gjort lignende erfaring selv noen gang?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har jo mange ganger tenkt på at det er jo det som man opplever i livet , enten det er motgang eller medgang som er med på å forme deg som menneske og man får en del AHA opplevelser på veien fra man blir født til man dør. Og mange ganger må man ta valg eller avgjørelser som kan være tunge og vonde der og da men i ettertid ser man at det  var det rette for en selv og også de andre som blir berørt av nettopp det valget du tok.

Men tilbake til det jeg startet med. Jeg har jo mange ganger fått høre at jeg tar på meg ansvar som jeg ikke skal ta ansvar for og at jeg kanskje er litt på alerten noen ganger og kanskje litt for mye på tilbudssiden. Men jeg har ikke tenkt over det før det jeg leste nå. I mange år er det jo mennesker som har sagt til meg at jeg har en mor med rusproblem og jeg har vel som de aller fleste sagt at dere tar feil eller nei sånn er det ikke. Og på mange måter er det ikke sånn, eller jeg vet ikke men samtidig er jeg åpen om at jo da de har kanskje rett , men jeg må liksom komme til den konklusjonen selv.  Men det er vel sånn med alle barn og unge er det ikke?

Men i de siste dagene så har jeg hatt en del selvransakelses tanker og jeg har jo måtte jobbe litt med om jeg skal droppe bloggen eller ha en helt annen vinkling fordi jeg har hatt fokus på noe som nok har en litt feil vinkel. Men jeg vet jo at min mor til tider har et rusproblem men at det er ikke hver dag eller hver uke, men det er som hos så mange andre litt opp og ned, og at hun tyr til rusen når ting butter i mot. Men jeg har følt at det har vært noe som har manglet eller noe har vært annerledes men ikke funnet helt ut. Og at jeg følte at jeg også er mer sliten enn ellers etter kursene men ikke funnet ut hvorfor.  Så i dag så lette jeg etter et ord i en eller annen forbindelse og kom på at ordet var medavhengig.  Og når jeg googlet det så kom denne artikkelen opp:

https://alkoholproblemer.com/medavhengig/

Og her kommer det mye av det som jeg fant ut som stemmer:

Du som medavhengig…

• virker ofte sterke, men føler seg maktesløse.
• tar på deg alt for mye ansvar.
• tar på deg ansvaret for andre sine følelser, tanker, behov, lykke, handlinger og valg.
• er overdrevent ansvarlig og føler at det er en plikt og hjelpe alle som har et problem, gir råd og veiledning uten å bli spurt.
• kjenner deg tryggest når du får gi av deg selv og får dårlig samvittighet når du mottar noe positivt.
• har en formening om at du ikke er bra nok og at dine behov og følelser ikke er viktige.
• har store vansker med å ta imot ros og positiv oppmerksomhet.
• har store problemer med grensesetting og bekymrer deg i overdrevent om små problemer.
• Forsøker å ha oversikt og unormal kontroll over mennesker og/eller situasjoner.

Og det er jo her det ligger, det er nesten som om jeg har sett “lyset”, det er så utrolig mye som stemmer her, ikke alt men en del og jeg føler at når jeg leser dette så er det som om jeg ikke føler meg så alene om tingene, da er det jo flere enn meg som har denne problemstillingen.

Jeg tror også at det er sånn at man noen ganger ikke finner ut hvorfor man tenker eller handler som man gjør og jeg vet jo at jeg på mange måter i bunn og grunn  har levd på en slags løgn samt at jeg også kopierer mye av det samme. Jeg husker at mamma pleide og gjør det enda, når hun ikke skal vise at hun drikker alkohol så tømmer hun i over i en kopp og tror at vi oppfatter det at det er kaffe der ( noe vi jo vet er idioti) men jeg gjør det samme med brus, det er sånn at ikke alle skal se at jeg drikker så mye brus som jeg gjør. Enda folk er jo ikke idioter. Så ja jeg innser at jeg på mange måter gjør mye av det samme.  Hun drukner sorger og bekymringer i drikke og annen rus mens jeg gjør det med mat eller snop eller kaker, så ja det er rare greier det der.

Jeg har brukt mange av følelsene mine på å skrive dette innlegget, jeg har måtte lese igjennom hver en setning og jeg vet at noen vil tenke at ” endelig så sier hun det” men jeg vet også at noen av de som leser bloggen min  og elsker å bare fortelle den videre til mamma og jeg får høre det i etterkant, de får blod på tann. Og det er en av de risiko faktorene jeg har ved å skrive blogg, jeg vet at mye av det som jeg skriver om her blir videreformidlet og da i en ondskapsfull måte, men jeg tenker at det er ikke sånn at jeg ikke skal kunne skrive om det jeg har på hjertet bare fordi at kanskje dersom hvisomatte

Men nå skal jeg krype inntil mannen min og slappe litt av på sofaen.