Jeg er bare en person, et menneske med alt det innebærer. Jeg har mine tanker og drømmer for nåtiden og fremtiden. Jeg kan ikke vite hvordan det er å være andre mennesker men jeg kan prøve å forstå hvordan det er for de når livet butter i mot. Jeg har medgang og motgang jeg som så mange andre.  Og jeg prøver å ta ansvar for egen lykke. Jeg vet at jeg kan klare å finne min egen lykke for dypt inni meg, så ligger det der. Jeg vet at det er kun meg som kan sørge for min egen lykke, jeg er den eneste som kan jobbe for at jeg skal ha personlig lykke. For hvis ting ikke er bra i livet kan man ikke si at man er lykkelig. Så hva skal til for at du skal være lykkelig? Det er enormt viktig med lykke i livet og vi vet jo at vi trenger lykke og tilfredshet for å ha det fint. Og jeg tenker litt på det som en kommenterte til meg på et av mine tidligere innlegg. Det er jo sånn at jeg ikke må miste meg selv i alle de følelsene rundt mamma. Det er så alt for lett å ikke klare å se det, man mister rett og slett motet og fokuset blir helt feil. Og ja det med mamma er jo en form for kronisk. Og jeg vet at det snakkes om henne i gangene der hun bor, jeg vet at hun drar til enkelte av naboene sine når hun er ruset men jeg kan ikke styre det, jeg er ikke moren hennes men datteren hennes.  Jeg kan ikke løse de problemene hun har selv om hun mener at det er mye pga meg at det er sånn.  Og det er kanskje rett men jeg skal likevel ikke ha all skyld, men jeg vet at der er veldig lett for de som sliter å skylde på alle andre.

Så jeg har bestemt meg, jeg skal ha kontakt med henne men jeg kommer ikke til å være der når det er sånn som det er noen ganger, jeg kommer til å rett og slett ta avstand, for jeg kan ikke kurrere eller helbrede men jeg kan være der uten å godta at det er noe som er ok. Jeg er lei meg for at det er som det er.

Jeg kjenner på en slags skam, en skam som jeg har båret på i mange år, men det er ikke bare en skam for at mamma har de problemene hun har fra tid til annen, men jeg bærer på en slags skam over at jeg har prøvd så dekke over eller late som om ting er mye bedre, jeg skammer meg over meg selv.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og det er også nå jeg kommer til å rette fokuset mitt en annen vei, jeg kommer ikke til å ha mye mer om mamma, selv om det var en del av blogg grunnlaget mitt, dette med å leve med foreldre med rusproblemer men jeg kommer til å endre vinkelen helt på bloggen min. Til hva da? Nei si det, jeg vet ikke enda. Men det er sånn som det er akkurat nå, og da blir det sånn. Men nå er det nok rett og slett, jeg må sette foten ned for å ta vare på meg selv, ikke miste meg selv og min egen lykke. Jeg tror at jeg har tatt for mye skyld i gjennom så mange år at det er vanskelig å ikke ta ansvar. Men nå må jeg innse at det er ikke mitt ansvar.