Jeg har akkurat kommet fra en liten treningstur med Nala, dvs hun hadde full fres mot elva og det bar derfor over stokk og stein, men vi kom nå helskinnet frem. Man kan si det på sånn måte at jeg var veldig glad for at det er en stund siden jeg hadde spist, for det var et forrykene tempo, lurer på om hun har skjønt hva vi skal den 14. Juni- men men det gikk bra det også. Ingen mennesker eller dyr ble skadet i løpingen…..
Nei da jeg skal ikke tulle jeg. Alt for alvorlig til å tulle. Men jeg må bare si at jeg kjenner litt på det når jeg et lite øyeblikk tar meg i å smile eller le, så er det som om jeg straks etterpå kjenner at det er kanskje ikke lov, for folk kan fort misforstå og tro at jeg er glad.. og jeg er ikke glad glad men bare glad, sånn utenpå kroppen glad. Det er som om jeg bare smiler med munnen og ikke hjertet og øynene om du skjønner….. 
Kanskje ikke rett å si men likevel.
I morgen er det ny dag som markør og jeg både gruer og gleder meg, men mest av alt gruer jeg meg, eller jeg vet ikke helt hvordan forklare det men ja håper du skjønner. Men da har jeg noe å henge fingrene i rett og slett, og jeg får ikke så mye tid til å kjenne på denne bitene taps følelsen rett og slett.
I dag var jeg som nevnt ( tror jeg har nevnt det i hvert fall) på et møte og i den samtalen jeg hadde så sier han” Husk at du er bare et menneske, du har lov å være glad, du har lov å være sint og frustrert men du får ikke lov å kjenne på skyld, selv om jeg vet at du gjør det, fordi det er ikke din skyld”
Men jeg kjenner at jeg er enda på en del av følelses registret, og jeg er både irritert på meg selv men samtidig vet jeg at det er helt normalt.
Men nok om det, jeg skal ta med meg denne hendelsen og erfaringen og gå på stien til å bli en bedre utgave av meg selv, en sterkere mentalt sett person. Og jeg skal tenke at dette har lært meg en viktig ting, at man ikke alltid kan vite hva som venter bak neste sving.
Det er snart 2 uker…. 2 uker hvor ting ble så annerledes men likevel så tomt.
