God tirsdag formiddag, været denne dagen er ……. nei da jeg skal ikke melde været i dag, det er veldig opp og ned, kommer litt ann på når man ser ut vinduet eller hvor man er.
I morges så kjørte jeg mannen på jobb, og etter det så hadde jeg et par ting som skulle gjøres men det var ikke før etter 0800 så derfor tenkte jeg at jeg må jo finne en løsning på hvor jeg skal gå med Nala, og et sted som jeg ikke hadde vært på alt for lenge , og husket ikke helt hvor veien gikk men jeg satset nå på at jeg ville møte noen, for dette er jo et bra trening og tur sted så jeg satte kursen mot Stavanger, og rett på utsiden av Stavanger, nærmere bestemt Stokkavannet gikk ferden til. Det var godt og varmt, og likevel ikke stekene sol. Så jeg tok med meg Nala og bestemte meg for å ta med mobilen fordi at det kunne tas noen bilder. Vi gikk ikke hele veien , vi fant nemlig en liten skogssti langs vannet og den var det noen andre før oss som gikk så derfor tenkte jeg at kan de så kan vi. Så det ble en litt kortere tur enn jeg først tenkte på men så ble det likevel en god morgentur.
Jeg tenker at nå er det jo den såkalte stille uka, du vet disse tre dagene mellom palme og påske tiden og mange har reist vekk og noen reiser snart men jeg kjenner jo at selv om det er greit med påske så velger jeg meg hverdagene, det er noe eget med de, og ja det er vanlige dager og hektiske dager noen ganger men til tross for dette så er det noe med hverdagens vanlige runddans. Og selv om det er godt at man kan samles så er det likevel sånn at jeg ser frem til høytidene er ferdig. Og jeg håper at dagene foran oss kan bli gode og gi mange turer om det er bare små turer, for det er ikke antall skritt som teller men det at man beveger seg. Eller hva?
Det tikket inn en sms, jeg så hvem som var avsender og akkurat der og da så grudde jeg meg veldig til å åpne den. For selv om jeg ikke så hele , for da måtte jeg åpne den helt så fikk jeg med meg de første ordene. Og hjertet mitt sank ned i magen min, og tårene kjempet seg oppover og ut i øyekroken. Når jeg åpnet sms så smalt ordene i meldingen mot meg. “Jeg ønsker ikke ha noen kontakt med deg nå, det er ikke noe poeng i å prøve å kontakte meg mer, du er ikke lengre i mitt liv, jeg klarer meg bedre uten deg.”
Jeg satt der med mobilen i hånden og tenkte” hva nå? Skal jeg gjøre det motsatte eller hva skal jeg?” Men jeg bestemte meg for å ta meg en tur ut for å så tenke over hva jeg skulle gjøre. Tårene rant godt nedover kinnene og sorgen kom tilbake. Alt ble bare feil. Ikke kan jeg si at jeg ikke vet hva det dreier seg om, men jeg hadde håpet at tiden ville lege alle sår, men hvor feil tar man? Verre er det når man ser at det tabbene jeg gjorde som førte til dette også går utover andre enn kun meg og motparten. Men jeg kan ikke kjempe andre sin sak i denne saken. Jeg kan ikke hjelpe andre i dette men jeg kan respektere det de vil. Og jeg har fått en sorg i hjertet mitt på nytt, det får jeg hver dag når jeg ser på tlf min, for jeg vil så gjerne ringe men jeg vet at jeg ikke får svar. Tiden renner ut som håpet for at det kan bli bedre men jeg tenker at det er så alt for lett å si at det er kun jeg som må ta ansvar her, ja jeg skal ta ansvar for mine handlinger og feil men jeg vet ikke hva som skal til for å redde det som ikke reddes vil eller kan. Og alt jeg vil er å krype sammen og sørge, men jeg kan ikke det, hjerte smerte er det likevel.
Jeg har vel innsett at jeg må forsone meg med at min historie er mye lik mamma sin og at dette følger ledd etter ledd.
Jeg har derfor tenkt at jeg skal skrive ned de tankene jeg har rundt alt sammen, og at jeg skal fokuserer på det som er bra og ikke bare se det negative i det hele. Og jeg har behov for å ta opp treningen min igjen, jeg har jo fremdeles en plan og et håp om at det blir ny runde med løp for meg og Nala med min kjære som hjelpemann. Så jeg har bestemt meg, nå mens jeg skriver, for tankene løper jo litt fritt når jeg setter meg ned med bloggen. Vekk med negativiteten og få et positivt syn på det hele. Det som skjer det skjer, jeg kan ikke si deg mer.
Dette er et tema eller en situasjon som i noen miljøer er veldig mye av mens andre er det en ikke sak, men likevel syntes jeg at det er viktig at man tenker over det.
Og nei jeg skal ikke begi meg på å snakke om kuer, og kalver for da kan jeg holde på ganske så lenge med det og snakke vidt og bredt om det men jeg skal snakke eller skrive er vel kanskje mer rett ordbruk men ja dere skjønner.
Vi mennesker kommer i alle former og farger ( nesten i hvert fall) og vi er alle ulike selv om vi kanskje skulle ønske at vi var mer like, men det er sånn at vi er alle unike og hver vår personlighet. Og noen ganger er det sånn at man har vært stor eller feit, kall det hva du vil og så gått ned i vekt. Og det er her overskriften kommer inn. For det var en som sa til meg at ” dere som har tatt overvekts operasjoner, dere ser ned på oss som fremdeles er store og det er så trist syntes jeg” Og det gav meg samtidig noe å tenke på. Stemmer det egentlig eller er det helt feil? Jeg vet ikke men ja jeg skal innrømme at jeg nok kan tenke litt av hvert når jeg ser svært store unge mennesker slite seg opp en trapp eller som klager på at personen blir ertet pga størrelsen men likevel velger å leve usunt. Jeg har selv vært der, og er dessverre ikke så lett lengre. Og jeg vet hvorfor jeg har det sånn, hva som gikk ” galt” hos meg men jeg tenker at det er så enormt mye man kan gjøre. Men igjen jeg vet en del om min avhengighet, og jeg vet hva som skal til for at jeg skal komme meg ned igjen. Og jeg beklager at jeg kanskje kan være litt for rett frem når det gjelder sånne saker. Det er ikke sånn at jeg har glemt veien hit jeg er i dag, og jeg vet jo selv hvor ille og brutalt det var når mennesker kommenterte vekta min, når de selv hadde vært i min vektklasse, for vi vet jo godt at det ikke er rett frem for alle og enhver. Og jeg vet at det kan være en ti tider hard tone i enkelte Facebook grupper og at man nesten forventer at andre skal klare det som en selv har klart fordi det er jo såååå enkelt. Men det er ikke det. Og det er ikke lett å huske men vi selv har måtte jobbe for å komme dit man er i dag, det er ikke sånn for flertallet at man bare sitter stille og så raser vekta nedover, eller kanskje i begynnelse men så endrer seg seg litt og man må begynne å jobbe for det.
Jeg tror at vi må tørre å gå inn i oss selv, se litt lengre og før vi kommenterer andre sin vekt eller vektnedgang så tenk deg litt om hvordan du selv ville oppfattet det? Og husk at hvis ikke du har noe pent å si, så hold munn.
Vi vet aldri hva som egentlig ligger bak, vi vet ikke hvorfor ting er som de er, men det er viktig å huske at det er et menneske vi snakker til eller om, vi vet at dette er ofte sårbare mennesker. Ikke glem at dette kunne vært deg selv. Og skjerp deg. Tilby deg heller å være en medhjelper hvis de skulle ønske det.
Ja da var det blitt mandag, helgen ligger bak oss og påsken 2025 er i gang. Jeg hadde jo glemt på en måte at det var palmehelgen i helga…. Jaja sånn er det med den saken. Ikke noen stor krise sånn sett. Men hva skal dere i påsken? Her var planen at begge reiser til Østlandet men det blir ikke sånn så det blir å dele på oss denne påsken men det går nok bra det også skal man se. Uansett påsken er her mer eller mindre, det er blandet vær ute, sola skinner ene øyeblikket og overskyet neste så ja, håper det blir litt bedre vær kan man si i helga. Ikke at man kan styre det, og man ser jo at mange som hadde planlagt ski påske må gjøre noe annet pga lite snø. Og det er nok mye pga klimaet rett og slett enten man forstår det eller ikke eller enig eller ikke. Men man må bare ta det som det kommer. Jeg satser på at det blir en ok påske likevel…. det er lov å håpe, selv om jeg har mine mistanker om at det blir som det pleier.
Jeg var ute med Nala i dag og mens jeg gikk der og hørte en lite snev av fuglesang og så hvordan sola skinte så tenkte jeg at dette er det som gir meg hvilepuls, jeg får ro i kroppen og sinnet når jeg er ute. Jeg prøver å la alle bekymringer og negative tanker bli igjen bak lukket dør sånn at når jeg er ute så er det her og nå, i nuet jeg er. Og at alt dritten er ikke noe som følger med. Og jeg tror at det er det som hjelper meg. Noen ganger kan jeg også ha på en pod eller en lydbok som gjør at det er litt annet enn egne tanker og følelser jeg får med meg i hodet mitt. Og jeg kan også gå sånn å småsnakke med meg selv, og legge noen konkrete planer for hva jeg skal når jeg kommer hjem. Og i dag er det litt sånn gjøre før påske ting men det er også vask av kjøkkenet og badet på planen. Så jeg har satt på alarm, rett og slett. jepp litt for lett å havne foran pc som jeg jo sitter nå litt for lenge og så løper tiden av sted. Så derfor er det greit med en alarm.
Men nå skal jeg begynne å tenke på neste gjøremål. Snakkes
Aldri glem det, hvis noen du er glad i eller knyttet til har et rusproblem, det er ikke din feil. Selv om de kan si det til deg, spesielt hvis du nekter å hjelpe de å skaffe det de trenger for sin avhengighet så kan det fort bli et sinne og frustrasjon fra de og de kan legge all skyld over på deg. Men det er ikke din skyld, aldri
. Jeg husker at jeg var med på et møte da mamma var på behandlings klinikk og det var noe som gikk igjen hos alle enten de var barn eller voksne var at de satt med en følelse av at de var den som var skyldig. Mamma har ofte kommet med begrepet ” Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker” og med disse ordene ligger det mellom linjene at det er ikke andre enn de rundt en som har skyld. Og jeg er blitt 50 år men enda har jeg skyldfølelse og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått i dusjen og grått eller jeg har reist hjem lenge før tiden fra besøk hos mamma fordi det er som det er. Og jeg skal være ærlig å si at jeg gruer meg litt til Påsken.
På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne hoppe over denne påsken men det er ikke sånn. Så jeg kommer til å reise og på mange måter håper jeg at mannen blir hjemme fordi jeg er redd for at det skal bli enda en høytid som blir ødelagt selv om det er en del år siden sist. Men samtidig er jeg ikke glad for å skal reise alene. Men men det blir som det blir.
Vi som har familie med rus/ avhengighets problem har kanskje litt lettere for å ta på oss skyld eller ansvar som ikke vi egentlig trenger å ha men det blir gjerne sånn. Og vi er jo veldig opptatt av å skulle skjule hva som skjer. Og jeg ser jo at jeg gjør mye av det samme enda. Jeg gjemmer drikken min, selv om det bare er brus i kopp, så det skal se ut som jeg drikker te eller Latte. Men jeg vet at det er så lett å gjennomskue. Men jeg vet at det er bare sånn det er.
Jeg glemmer aldri slagene eller sparkene som falt da jeg var barn, da jeg ikke kunne gå på skolen i et par dager fordi jeg ikke så ut og når jeg gikk så skylte jeg på at jeg hadde falt av hesten min. Jeg glemmer aldri den følelsen da jeg ble hentet av faren min da vi kom fra leirskole fordi mamma hadde prøvd å ta livet sitt i alkoholrus. Og jeg husker enda den følelsen jeg hadde i magen hver eneste dag når jeg kom hjem fra skolen, fordi jeg ikke visste hva som ventet. Jeg visste jo at alle naboene snakket om oss, og det var ikke på noen god måte. Og jeg husker da jeg var på besøk på barsel avdelingen før jeg fikk den første sønnen min, da var det en av sykepleierne der som kjente meg igjen, og hun sa ordene ” Jeg håper aldri dine barn vokser opp slik du gjorde” ja det var kanskje enormt uproft men likevel det var ikke noe jeg ikke hadde hørt før. Jeg ble hentet på natta av barnevernet da jeg var mindre fordi naboer reagerte. Jeg bodde en del hos kusina til mamma fordi barnevernet krevde at jeg fikk et annet hjem. Men til tross for dette så var jeg så enormt glad i mamma og ville jo hjem, men innerst inne vet jeg jo at det var fordi jeg skulle passe på henne. Det var bare sånn det var. Og jeg vet jo at det er ikke bare jeg som har hatt det sånn. Jeg vet at det sitter mange barn i ulike hjem som har en hverdag som det jeg hadde. og jeg vet at det er mange andre voksne og unge voksne som kjenner seg igjen. Og vit at du er ikke alene. Og det er alltid noen som ser det som du ikke vil at noen skal se. Hver eneste dag er det barn som opplever en hverdag av usikkerhet, som ikke vet hva neste dag venter, som kommer hjem til ruset foreldre, men det er ikke sånn det skal være. Vi vet jo at dette er noe som former et barns sinn og i etterkant kan man se hvor mye dette sitter i de. Og jeg vet godt hvordan denne følelsen sliter i de. Og ja jeg vet at jeg kan si at det er ikke andre sin feil enn den avhengige selv, men jeg vet også at dette er en form for sykdom, og jeg er også overbevist om at det sitter i gener. For man vet jo at det er noe som følger i familier med rus. Og at det kan være mye rus i enkelte familier. Selv om jeg vet at akkurat det er omdiskutert, men ja det er kanskje også fordi det blir normalen på en måte, at man så tydelig påvirket foreldre og at det var så vanlig at man tror på en måte at det er sånn det skal være, jeg vet ikke. Det som jeg tror er viktig er at man finner noen å prate med , noen som man kan stole på. Og hvis noen betror seg til deg, så ikke fjas det bort, ikke gjør det til noe det ikke er, husk at du har 2 ører og en munn. Vis at du er der for de og at du bryr deg, og søk gjerne råd videre men ikke overse eller latterliggjør den som forteller sånne ting.
Nå er det nok rett og slett. Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg kjenner at det er kommet til et punkt nå hvor jeg ikke får dette til, hvor jeg ikke føler noe som helst om noe som helst. Jeg kjenner at jeg som trodde at jeg hadde funnet meg selv, at jeg hadde det bra og at jeg trodde jeg skulle mester det jeg holder på med. Og la meg bare advare , dette blir nok enda et innlegg med gjentagelser og dritt blogging men jeg skal prøve.
Det å blogge har alltid gitt meg mye mest glede og iver men også nedturer og mye mismot. Og jeg har prøvd å dele tankene mine, jeg har prøvd å få ting til, og jeg skal samtidig innrømme at det har vel ikke alltid vært like helhjertet forsøk men også sånn prøve og feile. Men jeg kjenner at jeg samtidig som jeg vurderer å legge ned bloggen min eller legge den vekk, fordi jeg vet at hvis jeg legger ned bloggen min så får jeg den ikke tilbake fordi det er venteliste på å få blogge her inne på blogg.no. Så jeg må eventuelt sette den på vent rett og slett. Hvis det er der det ender. Nå har jeg jo underveis i blogg veien min fått en del gode råd om hva jeg kan gjøre for å blogge, hvor lite jeg trenger å gjøre ut av det og at litt er bedre enn ingenting, men likevel alt er liksom som det er rett og slett. Kan være fordi jeg er trøtt, jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg rett og slett kommer til et punkt der jeg ikke vet hvor jeg skal gå videre.
Når jeg begynte å blogge så var det greit å være, jeg hadde så mye å si og jeg skrev om mye, jeg skrev om meg selv, min familie, hvordan det var å ha barn som ikke bodde under min omsorg og jeg skrev om det å være pårørende til en rusmisbruker. Og livet var så bra, det var som det var og jeg levde i en slags boble der alt var på skinner. Men nå , nå er det ikke sånn, livet kommer og går , motstand og medgang, opp og nedturer. Jeg vet at jeg ikke lengre er den jeg var men jeg er heller ikke en bedre utgave av meg selv. Og nei jeg tror ikke at jeg er den som har det verst i hele verden og jeg vet at noen leser bloggen min. Men på mange måter så er dette å kaste bort tid.
Vi kommer vel alle til et punkt i livet, der vi ikke alltid vet hva som venter eller hvor vi skal gå videre. Vi kommer alle til et punkt der vi må ta noen avgjørelser. Og kanskje er min tid inne nå, jeg vet ikke, men det jeg vet er at det er som det er og at jeg har 2 valg: Enten å stoppe opp og la ting være som de er, eller å jobbe meg igjennom det som måtte være. Og kanskje er ting som de er nå fordi jeg føler at jeg er klemt opp mot en vegg, at jeg ikke vet hva som er løsningen før jeg ser den fremfor meg, jeg vet ikke. Men jeg kjenner at jeg skulle virkelig ønske at det var helt annerledes. Og jeg aner meg at jeg egentlig vet svaret / fasiten men at jeg rett og slett ikke ser den enda. Og kanskje er det fordi at jeg føler at jeg gjør feil uansett hva jeg gjør. Jeg vet ikke, men jeg vet er at jeg må skjerpe meg, for å få ting til. Og at jeg henger etter med så mye. jeg som hadde laget meg så mange planer og forsetter, men men det går vel som det gjør. Vi får se.
Da er jeg hjemme igjen, jeg har vært hjemme siden litt før 1 i dag. Planen var at jeg skulle vært markør frem til 1500 i dag og jeg var vel mer eller mindre klar til innsats i dag, selv om jeg var mer sliten enn vanlig i går, og helt ærlig var det tøft å få kroppen til å lystre i morges. Men jeg kom meg opp ut med Nala i morges før vi dro, og jeg hadde bilen i dag. Jeg kom meg på kurset og formen var så der, jeg kjente at jeg ikke var helt meg selv, jeg var kvalm og ja i det hele litt sånn trøtt. Men jeg tenkte at det hadde noe med at jeg hadde vært tidlig oppe 3 dager på rad, lang dag i går og ja det var som det var. Men jeg kjente at det er noe som ikke er rett. Men jeg utførte 2 av oppgavene men ikke helt som de skulle, jeg orket ikke.
Jeg begynte å tenke, om det var noe jeg kunne ha spist eller drukket men det var liksom ikke noe som helst som gav meg noe svar. Men hva var eller er problemet? Vel jeg hadde rask puls, ikke blek, ikke klam, men det føltes som om hjertet mitt satt på en gjeng med og pulsen min var også ute på løpetur. Og jeg burde nok ha sagt i fra til de ( tross alt er rom fullt opp av sykepleiere, lege og en del ambulansepersonell) men jeg hadde ikke lyst til det så jeg spurte bare om jeg kunne hive inn håndkle i dag og til han andre som spurte så sa jeg bare at jeg ikke var i slaget , fortalte kort hva det var og så dro jeg. Jeg satset på at det ble bedre og man kan jo spørre om jeg gjorde det rette, for det kan jo være noe feil men jeg har ikke lyst til å være den som må ha hjelp enda en gang av de jeg jobber med. Og hva hvis jeg fikk det verre? Vel det kunne ha vært men jeg sjanser på at det roer seg, pulsen er nesten normalt og harehjertet mitt galopperer ikke så mye lengre heldigvis. Så ja det er ikke så ille lengre. Men jeg er veldig glad for at det var andre som tok turen i elva i dag for badingen for hvis ikke hadde jeg vel ratt fått det verre i dag.
Men jeg tenker at det er rett og slett kroppen min som har satt foten litt ned. Og at det er sånn det er. I morgen er det ikke noe som helst på planen så jeg skal samle opp litt krefter . Og på søndag skal vi på besøk for å feire X dama til mannen, da hun blir 50 år. Så ja, det ble en amputert dag i dag.
God morgen… Ja da er denne mandagen kommet godt i gang, for mange er det jo lunsjtid nå og for andre er det sånn at de enda sover fordi at det har vært nattvakt eller nattvåk for de. Uansett hva eller hvor du er, håper jeg at du har det bra.
I dag så var jeg hos legen, fordi jeg sliter med knær og for meg som skal ut å løpe så er det litt vel upraktisk. Jeg hadde fått hos en vikar lege og det var en merkelig følelse jeg satt med i etterkant. For jeg fikk jo ikke en eneste hjelp til knærne mine, det valgte hun tydligvis å ta tak i enda jeg flere ganger sa at det er som om det låser seg til tider.
Legen var helt ny for meg, jeg har ikke sett henne på legesenteret heller der jeg var og det var en for så vidt veldig hyggelig ung dame som oste av trygghet og vennlighet så det begynte veldig bra men så under timen så spurte hun meg sånn ut av det blå om det var hørsels problematikk i familien min? Og ja det er jo sånn at hele farsfamilien min hører dårlig eller er mer eller mindre døve i tillegg til enormt dårlig syn. Så lurte hun på om jeg hadde vært utredet for hørsel opplegg, noe jeg avkreftet men hun sa at hun skulle legge igjen en melding om dette i journalen min fordi hun syntes jeg snakket høyt. Og da jeg kom i bilen så slo det meg at dette er kanskje rett, jeg vet ikke, men jeg har jo tatt meg selv noen ganger i å ha litt for mye lyd i stemmen, og at andre kan oppfatte det som at jeg roper. Og jeg kjenner jo at jeg sliter med å høre hvis ikke jeg har ørepluggene eller head settet på tlf. Da har jeg den på høyttaler i samtaler.
Men jeg vet også at dette var en sånn time som gav meg mange rare følelser og jeg må si at jeg er veldig glad for at dette ikke er min fastlege rett og slett. Men men man kan ikke klage når man vet at det er vanskelig å få time hos en lege. Men hun hadde kun en eneste løsning på kne problemet mitt som hun gav meg i det jeg ble sendt ut av kontoret, og det uten at jeg var veid på noen som helst måte. Du er rett og slett for tung, anbefaler 5-7 kg ned. Så da gjør jeg vel det da. Det betyr at det er det neste prosjektet mitt, et prosjekt jeg gruer meg til men men legen vet best.
Så nå skal jeg spise mindre, oftere, bevege meg mer og ja i det hele. I dag er det snart å starte å vaske badet og så er det å hente mannen på jobben. ha en fine dag
God søndag. Jepp, dette er en god dag rett og slett.
I dag er det bittelitt varmere ute så vi bestemte oss i går for at hvis det var ok vær så griller vi. Så da bar det i vei til butikken. Jeg fant ut at vi gjør det enkelt, litt kjøtt på grillen, og så hjemmelaget potetsalat og litt grønnsaker. Så nå har jeg laget potetsalaten:
Dressingen eller mix har jeg laget på slump, den består av Laktosefri lett rømme, majones, sennep, glutenfri Kikkoman, litt lake fra sylteagurk. Mix godt sammen
Her har jeg vårløk, rødløk, sylteagurk, kapers, potetene kommer litt senere.
Her har jeg tilsatt dressingen over blandingen. Det er ca 1 kg potet
Det er alltid så morsomt å kunne bruke denne bollen, dessverre har den fått seg et hakk men det går bra. Den er jo ganske så gammel rett så jeg er litt redd for den, så den er nok litt for lite i bruk. Men skal prøve å skjerpe meg der.
Jeg burde vel ha ventet med dette innlegget til jeg var klar med all maten men det går bra. Ellers er det en ganske så tung dag i dag, med lite søvn og smerter så jeg satser på at det blir bedre i morgen. PÅ tirsdag er det jo ny dag med oppdrag så jeg må komme i gang rett og slett. Men det får bli i morgen.
Denne dagen har bare sust av sted og jeg ser at det er en dag som igjen ble veldig god. Jeg har faktisk kost meg veldig i dag selv om jeg var skikkelig trøtt i morges da jeg fikk mannen til jobb fordi jeg trengte bilen i dag. Hadde en del jeg måtte få unna. Og jeg må si at når jeg kom meg hjem i morges , var hjemme litt over 0600 så var det mest fristene å legge seg under dyna men det ville da medført at jeg sannsynligvis hadde sovet bort hele dagen og da hadde jo grunnen for å ha bilen i dag blitt vekk. Så i stedet ventet jeg til lyset ble litt mer fremme og vi kom oss ned til et av de fine stedene her i området. Kvassheim fyr. Og jeg kunne ikke noe annet enn å bare nyte mens jeg gikk der. Jeg valgte å ta noen bilder men det var kun litt av tiden. For resten av turen skulle jeg kose meg sammen med Nala.
Det er ikke mer enn 10 min kjøring fra oss så jeg tenkte at dette var et passende sted, og risikoen for å møte på flere av disse her: ( beklager hvis du hylte nå) Jeg tenker at dette er også en av grunnene til at man ikke har nesa i mobilen hele tiden når man er på tur. Klart at man kan ta bilder men man trenger jo ikke dokumentere hele turen via mobilen eller hva?
Og etter at jeg hadde vært ute med frøken freken så var det å komme seg i vanlig tøy for å så reise og ordne noen ting til kurset neste uke. Så ja det har vært en så deilig dag i dag. Som sagt så er vinden litt kald enda men likevel så er det bare godt å være ute. Håper dere har hatt en fine dag og at dere også har hatt noe glede av finværet. En ting er sikkert, jeg håper bare at det blir sånn noen dager til.
Jeg har jo også gjort noen forsøk på å skrive noen innlegg før i dag men det er som om noe stopper meg, jeg vet ikke helt hva men noe er det så jeg får vel jobbe med å finne ut hva det er. Selv om jeg har fått gode tips av flere så kjenner jeg at det er blitt noe annet enn jeg ønsket så jeg tar det litt så som så. derfor er det lenge av og til mellom innleggene mine.
