Det tikket inn en sms, jeg så hvem som var avsender og akkurat der og da så grudde jeg meg veldig til å åpne den. For selv om jeg ikke så hele , for da måtte jeg åpne den helt så fikk jeg med meg de første ordene. Og hjertet mitt sank ned i magen min, og tårene kjempet seg oppover og ut i øyekroken. Når jeg åpnet sms så smalt ordene i meldingen mot meg. “Jeg ønsker ikke ha noen kontakt med deg nå, det er ikke noe poeng i å prøve å kontakte meg mer, du er ikke lengre i mitt liv, jeg klarer meg bedre uten deg.”
Jeg satt der med mobilen i hånden og tenkte” hva nå? Skal jeg gjøre det motsatte eller hva skal jeg?” Men jeg bestemte meg for å ta meg en tur ut for å så tenke over hva jeg skulle gjøre. Tårene rant godt nedover kinnene og sorgen kom tilbake. Alt ble bare feil. Ikke kan jeg si at jeg ikke vet hva det dreier seg om, men jeg hadde håpet at tiden ville lege alle sår, men hvor feil tar man? Verre er det når man ser at det tabbene jeg gjorde som førte til dette også går utover andre enn kun meg og motparten. Men jeg kan ikke kjempe andre sin sak i denne saken. Jeg kan ikke hjelpe andre i dette men jeg kan respektere det de vil. Og jeg har fått en sorg i hjertet mitt på nytt, det får jeg hver dag når jeg ser på tlf min, for jeg vil så gjerne ringe men jeg vet at jeg ikke får svar. Tiden renner ut som håpet for at det kan bli bedre men jeg tenker at det er så alt for lett å si at det er kun jeg som må ta ansvar her, ja jeg skal ta ansvar for mine handlinger og feil men jeg vet ikke hva som skal til for å redde det som ikke reddes vil eller kan. Og alt jeg vil er å krype sammen og sørge, men jeg kan ikke det, hjerte smerte er det likevel.
Jeg har vel innsett at jeg må forsone meg med at min historie er mye lik mamma sin og at dette følger ledd etter ledd.
Jeg har derfor tenkt at jeg skal skrive ned de tankene jeg har rundt alt sammen, og at jeg skal fokuserer på det som er bra og ikke bare se det negative i det hele. Og jeg har behov for å ta opp treningen min igjen, jeg har jo fremdeles en plan og et håp om at det blir ny runde med løp for meg og Nala med min kjære som hjelpemann. Så jeg har bestemt meg, nå mens jeg skriver, for tankene løper jo litt fritt når jeg setter meg ned med bloggen. Vekk med negativiteten og få et positivt syn på det hele. Det som skjer det skjer, jeg kan ikke si deg mer.
