Nå er det nok rett og slett. Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg kjenner at det er kommet til et punkt nå hvor jeg ikke får dette til, hvor jeg ikke føler noe som helst om noe som helst. Jeg kjenner at jeg som trodde at jeg hadde funnet meg selv, at jeg hadde det bra og at jeg trodde jeg skulle mester det jeg holder på med. Og la meg bare advare , dette blir nok enda et innlegg med gjentagelser og dritt blogging men jeg skal prøve.

Det å blogge har alltid gitt meg mye mest glede og iver men også nedturer og mye mismot. Og jeg har prøvd å dele tankene mine, jeg har prøvd å få ting til, og jeg skal samtidig innrømme at det har vel ikke alltid vært like helhjertet forsøk men også sånn prøve og feile. Men jeg kjenner at jeg samtidig som jeg vurderer å legge ned bloggen min eller legge den vekk, fordi jeg vet at hvis jeg legger ned bloggen min så får jeg den ikke tilbake fordi det er venteliste på å få blogge her inne på blogg.no. Så jeg må eventuelt sette den på vent rett og slett.  Hvis det er der det ender. Nå har jeg jo underveis i blogg veien min fått en del gode råd om hva jeg kan gjøre for å blogge, hvor lite jeg trenger å gjøre ut av det  og at litt er bedre enn ingenting, men likevel alt er liksom som det er rett og slett. Kan være fordi jeg er trøtt, jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg rett og slett kommer til et punkt der jeg ikke vet hvor jeg skal gå videre.

Når jeg begynte å blogge så var det greit å være, jeg hadde så mye å si og jeg skrev om mye, jeg skrev om meg selv, min familie, hvordan det var å ha barn som ikke bodde under min omsorg og jeg skrev om det å være pårørende til en rusmisbruker. Og livet var så bra, det var som det var og jeg levde i en slags boble der alt var på skinner. Men nå , nå er det ikke sånn, livet kommer og går , motstand og medgang, opp og nedturer. Jeg vet at jeg ikke lengre er den jeg var men jeg er heller ikke en bedre utgave av meg selv. Og nei jeg tror ikke at jeg er den som har det verst i hele verden  og jeg vet at noen leser bloggen min. Men på mange måter så er dette å kaste bort tid.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi kommer vel alle til et punkt i livet, der vi ikke alltid vet hva som venter eller hvor vi skal gå videre. Vi kommer alle til et punkt der vi må ta noen avgjørelser. Og kanskje er min tid inne nå, jeg vet ikke, men det jeg vet er at det er som det er og at jeg har 2 valg: Enten å stoppe opp og la ting være som de er, eller å jobbe meg igjennom det som måtte være. Og kanskje er ting som de er nå fordi jeg føler at jeg er klemt opp mot en vegg, at jeg ikke vet hva som er løsningen før jeg ser den fremfor meg, jeg vet ikke. Men jeg kjenner at jeg skulle virkelig ønske at det var helt annerledes. Og jeg aner meg at jeg egentlig vet svaret / fasiten men at jeg rett og slett ikke ser den enda. Og kanskje er det fordi at jeg føler at jeg gjør feil uansett hva jeg gjør. Jeg vet ikke, men jeg vet er at jeg må skjerpe meg, for å få ting til.  Og at jeg henger etter med så mye. jeg som hadde laget meg så mange planer og forsetter, men men det går vel som det gjør. Vi får se.