Chanetts tankeboble Et steg av gangen. Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! Noen av bildene er lånt fra nettstedet Pixabay.com

Da er helgen forbi og vi er i gang med ny uke, det går veldig fort mot ny måned, og påsken. Så det er godt at vi sakte men sikkert beveger oss mot mer varme dager eller i hvert fall nesten stabile temperatur dager rett og slett.  Så ja….. hva kan man si, ute er bonden ute med møkka sprederen men det lukter faktisk ikke noe. Jeg hadde planer om å sette meg ned med bloggen i går men jeg var rett og slett helt tom, både fysisk og mentalt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte stoppe på veien hjem fordi tårene bare rant, jeg prøvde å ikke tenke så mye over det men likevel så var skuffelsen og frustrasjonen så stor så det gikk veldig sent hjemover. Egentlig forstår jeg ikke meg selv, fordi jeg vet jo alltid hvordan det blir , jeg vet jo at det blir krasj hele tiden og at ting tar så lang tid før jeg kommer meg på beina. Skuffelsen glir over til en slags bitterhet. Og nesten et slags hat men ikke sånn skikkelig hat om dere skjønner. Og så kan man jo spørre hvorfor jeg utsetter meg for dette gang etter gang. Er det fordi jeg skal kunne løpe til pc for å skrive et tåredryppende innlegg og satse på at noen syntes synd på meg? Nei det er ikke det. Men jeg skal si sannheten rett og slett. Og nei jeg er ikke ute etter sympati i det hele tatt.

Men saken er den at vi er 3 søsken, hvor 2 av oss er helsøsken mens jeg har ikke felles far med de 2 andre. Og det er greit nok det men min bror har ingenting med mamma å gjøre, det er 18 år siden eller noe sånt, søsteren min bor ikke i samme by eller fylke  lengre men der er kontakten så som så. Så det er på en måte meg som bærer hele ansvaret og mamma sin store sorg er jo at hun har lite eller ingen kontakt med barnebarn, og dette sliter veldig på henne mentalt sett. Men jeg kjenner jo at kanskje må jeg bryte kontakten helt for å ikke lengre ha det sånn. Ja det er kanskje det beste og det rette å gjøre men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer det.

Og jeg har jo også skrevet noe om det før.https://chanettstankeboble.blogg.no/som-et-knyttneveslag.html så jeg vet ikke jeg. Men det jeg vet er at dette ikke var en ok helg, eller det er vel egentlig ikke rett å kalle det for en helg siden jeg kom ned fredag og reiste hjem dagen etter. Det var jo ikke det som var planen men det er jo sånn det nesten alltid blir. Så hva skjedde denne gangen, eller var det som vanlig? Svaret er det siste. Når jeg kom var det tydelig at hun hadde vært på vinmonopolet og var godt i hiven som vanlig og hun ble småirritert når jeg kommenterte det fordi hun ville at jeg skulle kjøre til polet å skaffe mer. Og hun ville ikke spise hjemme men ville ut, og jeg sa nei, fordi jeg ikke er dum, jeg forstår at det var fordi hun da kanskje kunne få kjøpt seg noe øl eller noe. Så hun gikk plutselig bare å la seg når klokka da var tidlig, og jeg kjente på at jeg egentlig bare ville reise hjem. Men jeg hadde jo planlagt svenske tur både for min egen del men også for mamma og 2 av naboene hennes. Men la det være sagt dette er den siste turen på veldig lenge. Det ble bare rene togkrasjet og jeg var rett og slett så skuffet både over meg selv og mamma så jeg bestemte meg for å reise hjem så fort jeg var ferdig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Så jeg kom hjem natt til søndag klokka 0315 og det var så deilig selv om jeg var utslitt og dau. Og jeg sov nesten hele dagen i går. Og i dag er jeg rett og slett trøtt i kroppen.  Og jeg forstår ikke at jeg ved mine fulle fem kan utsette meg selv for denne dritten men igjen jeg vet at hun ikke har noen andre. Og jeg vet jo at det er jo en grunn til at det er sånn. Jeg vet jo at det er tungt for henne at det er de familieforholdene vi har i vår familie som gjør det men at det egentlig bare er en slags unnskyldning eller et skalkeskjul for å ruse seg. Hun ville jo egentlig være med hjem til meg men heldigvis ble det ikke sånn siden jeg skal på oppdrag på onsdag, for jeg tror at det hadde bare blitt feil denne gangen. Heldigvis blir det sånn at hvis vi drar dit i påsken så blir ikke jeg å dra alene og kommer hun hit så er ikke jeg alene da heller. Så ja det ble som det alltid blir når jeg drar dit alene.

Vi lever i et samfunn som stadig er i endring, vi skulle gjerne sagt at det er i positiv endring og at det bare blir bedre og bedre men gjør det egentlig det?

Mennesker trenger noen som er glad i en og som man er glad i. Vi trenger nærhet og kjærlighet og vi har det å kunne vise det offentlig som en slags menneskerett. Men dessverre er det sånn at i noen samfunn, land og kulturer så er det strake motsetningen, det er om å gjøre at det vi ikke liker, det skal vi gjemme bort og i verste tilfelle forby. I dag fant jeg denne artikkelen:

https://sol.no/nyheter/forbud-mot-pride-parader/82843353

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

” Lovendringen gjør det forbudt å arrangere eller delta på arrangementer som strider mot en lov om «beskyttelse av barn», vedtatt i 2021. Denne loven forbyr framstillinger av homofili i materiale som er tilgjengelig for mindreårige.”

Med andre ord, man kan ikke lage en parade i tilfelle barn ser på de.

Jeg forstår at det er nok mange delte meninger når det gjelder Pride- Parader og at i manges øyne kan det fort ta helt av men hvorfor forby det? Jeg tenker på den tiden ( husker ikke årstall) da homofile mennesker måtte leve i skjul, de var samlet i klubber men det var alltid en viss fare for å bli oppdaget og arrestert, og det var hardt for de, man fikk ikke være seg selv. Pride festivaler og parader handler jo i bunn og grunn slik jeg ser det om at man skal feire at man elsker den man elsker, at man ikke skal måtte skamme seg og at det viktige ordet er kjærlighet.  Og jeg er redd for at det blir utfall av dette. Selv om noen vil hevde at det er ikke sånn at de blir arrestert fordi de vil vise hvem de er, eller hvem de elsker men det at de viser det offentlig ved å gå i en parade, men det er vel strengt talt bare en måte å omgå dette på. Og jeg tror ikke at det å forby slike ting er løsningen, jeg tror at det blir verre, fordi man krenker et menneskes rett.

Men ja vi vet at det ikke går mot bedre tider dessverre og jeg tror at Ungarn er bare starten.

Hei og hå. Håper det går bra med dere og at dere er klare for denne dagen. Her var det iskaldt da jeg våknet i morges og det var rått i lufta men nå skinner sola og  det er et håp om at det kanskje blir litt varmere utover dagen.

I går så var jeg en tur i Bergen, jeg hadde et møte der og jeg sto jo lenge mellom valgene : kjøre selv- buss- eller båt fra Stavanger – Bergen. Så resultatet var rett og slett: Båten ( Fjord line) fra Risavika til Bergen og buss tilbake.

Jeg var jo tidlig oppe, måtte jo bestille billett, jeg gjorde det ikke kvelden før , just in case møte ble avlyst men kom meg nå opp til Bergen, litt forsinket til møte. Turen opp var nesten helt perfekt, ingen sjø men dessverre var det en annen passasjer som skulle fortelle meg alt om hennes sykdom, ektefelle som var håpløs, hvor idiotisk det var at ikke det gikk tog fra Stavanger- Bergen men at man måtte via Oslo, ( og den er jeg for så vidt enig i) men hun var overalt, satt jeg å leste kom hun, satt jeg ved frokost bordet satte hun seg ved siden av, og det endte med at jeg måtte booke meg inn i denne salongen de har som kostet litt ekstra men der fikk jeg fred.  Uansett jeg rakk møte så vidt, vi hadde bare en time og siden alt ble forsinket fra vi dro fra Stavanger og til vi var i Bergen og taxi tullet med bookingen så ja, det ble ikke den beste starten på dagen kan man si.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Perfekt reise vær for meg som blir så  sjøsyk.

Dette skulle være en liten drikk, må si at jeg lurer på hvordan stor er da?

Uansett det var greit så langt og jeg fikk vært på møte og fikk det unna, og skulle da finne bussen. Sola skinte og det var godt med litt varme i lufta, men det å finne bussen var ikke den enkleste, jeg ble sendt alle andre steder men  jeg fant den til slutt. Men alt var møkk der, jeg vurderte flere ganger å gå av og heller be mannen hente meg, selv om det var ikke mye vits i det. Men fordi det var så mye trøbbel med reduserte ferje kapasiteter så ble vi forsinket og den siste sjåføren vi hadde etter sjåfør bytte han skulle tydeligvis ta den tiden igjen. Så jeg satt med hjerte i halsen, og svelget på harde livet fordi de reisesyke tablettene jeg hadde tatt hadde null virkning , det var skikkelig gassen i bånn og lite bruk av bremser følte vi som satt der.

Men vi kom oss til Stavanger og når vi var kommet dit så var mannen der for å hente meg. Jeg var utrolig glad for å se han kan man si.

Så i dag er det en sånn ta det med ro dag, jeg kjenner at det skal bli veldig godt at det er null stress i dag, dvs vi skal hente noen ting som jeg skal ha med meg til Østlandet i morgen tidlig men sånn utenom det….. ingenting på programmet.

Håper dere får en fin dag resten av dagen.

Da er det en ny dag med nye muligheter, og de skal jeg gripe. Jeg har bestemt meg for det og jeg tror at jeg har funnet løsningen på det som har ligget som en slags sperre.

Jeg har lyst til å komme med et lite middagstips, selv om det er tidlig på dagen. Men i går så kjøpte jeg kjøttboller og vi spise opp en del men ikke alle og siden jeg hadde løk, hvitløk, pasta og  tomatsaus så tenkte jeg at Hmmmm kan jeg bruke det til noe annet? Så ja i dag blir det lasagne på en måte, ikke med plater men med spagetti.  Så ja jeg tenker at det er greit å kunne bruke det, jeg hadde også igjen noe kylling biter fra tidligere som har ligget i frysa, så jeg kuttet opp alt sammen i passe biter.

Litte grann karry krydder på dette så ble det bra( håper jeg) og pasta er kokt og klar. Så jeg burde vel ha ventet med innlegget til jeg hadde det klart ferdig men men det ble ikke sånn denne gangen. Men jeg tror det blir godt. Jeg regnet på det og med middagen i går og i dag , inkludert det jeg hadde i skap fra før  så har jeg fått til 2 middager for 200 kr. Og det er jo ikke så ille.  Det er jo sånn at matpriser øker og ja alt øker og den av de tingene jeg ønsker å få til er å få ned matbudsjettet vårt en del. Klart at det kan fort bli kostbart og ofte er det jo så alt for lett å ty til de enkle løsningene og de er gjerne de dyreste. Jeg ser også at vi er litt for flinke til å handle hver dag i stedet for for noen dager av gangen, så det er noe jeg skal prøve å bli flinkere til. Litt for lett at man tenker at jeg vet ikke hva vil skal ha til middag i morgen så vi tar det da. Men jeg må skjerpe meg der, og ja det er mye å gå på for å si det sånn. Og det er jo så mye godt til en ok pris bare man titter godt. Og man kan lage sunt ut av lite bare man har noe inne i hus.  Men ja det er noen ting man bør ha i skapet ( snakker jeg om hahah) Og bønner, linser og noen grønnsaker er også bra å ha.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Har dere noen retter dere lager mye av og noe dere aldri smaker igjen?

Når jeg endelig kom meg ut av senga så var det ut på tur og mens jeg gikk der så begynte jeg av en eller annen grunn å kjenne på en eller annen følelse, det var ikke sorg men ikke lykke. Jeg kjente at jeg både ville le og gråte samtidig. Jeg kjente på at det er noe som ligger inni meg, eller som lå inni meg som en slags propp. Og som nå hadde bestemt seg for å løsne. Jeg kjente at jeg måtte stoppe opp, og jeg ble stående og kjenne på at tårene begynte å presse seg frem, samtidig som om hvis noen hadde sett meg så hadde jeg nok sikkert blitt sett på som gal men av en eller annen grunn så var det som om jeg egentlig gav blaffen i det.  Og som en foss kom tårene rennene ut av øyene og jeg måtte bare…. ta en pause rett og slet. Og like fort som gråten kom så forsvant den igjen og jeg kjente på at det var som om alt bare var lysere, ja nesten som om jeg vandret mot det berømte lyset om dere skjønner. Men jeg var ikke død eller i ferd med å dø, nei da jeg var høyst levende rett og slett.  Og jeg fikk en eller annen form for styrke og krefter og det var som om en indre stemme fortalte meg at jeg trengte å våkne opp, trengte å innse at jeg er verdt noe, at jeg har en betydning i verden, og at jeg må forstå at det som har ligget bak meg, er nettopp det, det ligger bak meg.

Jeg begynte på veien hjem og fikk blikk kontakt med Nala igjen som var rett ved siden av meg. Jeg måtte rett og slett bare riste av meg det jeg hadde opplevd og komme meg hjemover. Jeg begynte å nynne der jeg gikk og jeg innså at nynningen var gått over i sang, godt at jeg var alene. Og jeg har bestemt meg. Denne dagen er den 1 dagen i denne uken, det er ny dag med nye sjanser og jeg skal prøve å gjøre dette til den beste dagen jeg kan. I det minste er det sånn at jeg ikke mister motet, og jeg vet ikke om det er bare noe jeg må gjøre. Jeg har vel kommet til en konklusjon om at jeg nok ikke har har hatt det rette synet på det meste men at jeg på en eller annen måte begynner å vende tilbake til den glade personen  jeg en gang var og som har ligget dypt inni meg. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre men hvem er det? Vi er alle unike, og vi har alle sider av oss vi ikke ønsker å vise frem til andre, ikke at det betyr at vi lever på en slags løgn men hvem ønsker ikke å vise sin beste side for andre?

Jeg har også innsett at mange av mine venner som engang var der, ikke er det lengre, ikke for at jeg har gjort de noe men siden jeg har trukket meg litt vekk fra de så blir det jo sånn at dette er jo ikke noe som har vært over kort tid, det er bare det at jeg på en eller annen måte har levd i et slags vakuum eller boble sånn at jeg ikke har vært særlig til venninne, eller venn. Og jeg vet at det er noe jeg må takke meg selv for, men jeg er ikke venneløs, nei tvert i mot jeg er en som har venner og jeg er veldig glad for at jeg har dannet meg nye vennskap som er i området sånn at jeg rett og slett kan pleie de bedre, mennesker man aldri trodde kunne være ens venn er jo nettopp det.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Nå er det ikke lenge før mannen kommer hjem fra jobb så det blir bra. Og i kveld skal vi gå en god tur sammen. bare vi 3. Det er så uendelig mange gode samtaler det blir når man går sånn i ro og fred, mobiler ligger dypt i lomma på lydløs og jeg rett og slett lever her og nå.

Ta vare på hverandre

Tast i vei på tastaturet, les, og slett…… om og om igjen. Jeg kjenner at jeg blir litt lei meg for at dett skal være så utrolig vanskelig å få ned de ordene jeg vil. Kanskje det er en mening med det, kan det være at en del av meg ikke vil at noen skal lese det jeg skriver. Er det kanskje sånn at det er en måte å fortelle meg på at blogging ikke er noe for meg sånn egentlig? Jeg vet ikke rett og slett men jeg tenker at jeg på mange måter er i det øvre alder sjiktet når det gjelder blogg. Ja jeg elsker å lese blogger, det har jeg gjort lenge og jeg har en del forbedringer jeg kan gjøre , for eksempelvis å bli mye flinkere til å legge igjen en kommentar.

Men jeg vet jo også at når man noen ganger  skriver ned sine dypeste tanker og prøver å vise hva som er en del av en i livet så er det jo sånn at man løper alltid en risiko for at det man skriver kan misforståes, tolkes feil, og at den som leser det man deler på mange måter ilegger innleggene sine egne meninger og tanker. Og jeg er fullstendig klar over at det har blitt et litt feil fokus på bloggen min, Det er for mye negativitet og for lite av alt annet i bloggen min. Og det er jo ikke det jeg vil. Så jeg har tenkt en del på det, jeg  har prøvd å komme til en konklusjon om hva jeg vil eller  bør gjøre med bloggen min. Og jeg vet ikke hvor jeg går videre, Veien ligger åpen foran meg, og jeg tenker at det handler om å ta de rette valgene. Jeg har det bra og jeg tenker at de siste innleggene  mine kunne vise noe annet, men det er jo sånn at man kommer sterkere ut av motgangen man møter og det handler om at man rett og slett ikke glemmer det man har stått i og at det er noe som blir med en videre i livet. Jeg tenker at mye av mine ” problemer” handler om at jeg må finne en måte å tilgi og erkjenne at ting er som de er.

I dag venter vi besøk og sola skinner og Jæren viser seg fra sitt vakre, til tross for vinden så er det vakkert ute. Jeg kjenner at dette er jammen mitt paradis på jorden.

Hva ville jeg egentlig med dette innlegget? Jeg vet ikke men jeg er ikke på jakt etter sympati, jeg er ikke på jakt etter at noen skal syntes synd i meg. Det er ikke det som gjør at jeg blogger. Men jeg tror at jeg må ta et valg på hvor jeg vandrer videre, så får vi se.

Jeg har jo sagt før at noen innlegg er tøffere eller vanskeligere å skrive , og at noen av innleggene føles som om jeg blottlegger meg eller mine innerste tanker og det er alltid en fare for at man blir oppfattet feil. Og dette er et sånt innlegg.  Jeg vet at det er så mange meninger om nettopp dette temaet og man kan jo si at det er jo bare å droppe å gjøre det, dropp all kontakt, og ja jeg har jo skrevet om det før men jeg klarer det kun for kortere tid, uansett hvor tungt det er å ha det forholdet vi har. Men jeg drives jo av at jeg vet at det er ensomhet hvis ikke, og at hun da føler at hun ikke har noen familie i det hele tatt. Derfor er det sånn at jeg vender alltid tilbake eller godtar hva jeg blir utsatt for , kanskje fordi jeg ikke fortjener noe annet eller jeg vet ikke jeg. Jeg har i skrivende stund brukt over 2 timer på å forme dette innlegget her, fordi jeg føler at jeg på mange måter ikke finner de rette ordene og at jeg rett og slett på en måte gir de andre rett.

Noen ganger så leser jeg ting som føles som et knyttneveslag i magen, det er som om puslespill brikkene faller på plass og det er som om jeg faktisk får en slags forklaring på hvorfor ting er som de er. Har dere gjort lignende erfaring selv noen gang?

Jeg har jo mange ganger tenkt på at det er jo det som man opplever i livet , enten det er motgang eller medgang som er med på å forme deg som menneske og man får en del AHA opplevelser på veien fra man blir født til man dør. Og mange ganger må man ta valg eller avgjørelser som kan være tunge og vonde der og da men i ettertid ser man at det  var det rette for en selv og også de andre som blir berørt av nettopp det valget du tok.

Men tilbake til det jeg startet med. Jeg har jo mange ganger fått høre at jeg tar på meg ansvar som jeg ikke skal ta ansvar for og at jeg kanskje er litt på alerten noen ganger og kanskje litt for mye på tilbudssiden. Men jeg har ikke tenkt over det før det jeg leste nå. I mange år er det jo mennesker som har sagt til meg at jeg har en mor med rusproblem og jeg har vel som de aller fleste sagt at dere tar feil eller nei sånn er det ikke. Og på mange måter er det ikke sånn, eller jeg vet ikke men samtidig er jeg åpen om at jo da de har kanskje rett , men jeg må liksom komme til den konklusjonen selv.  Men det er vel sånn med alle barn og unge er det ikke?

Men i de siste dagene så har jeg hatt en del selvransakelses tanker og jeg har jo måtte jobbe litt med om jeg skal droppe bloggen eller ha en helt annen vinkling fordi jeg har hatt fokus på noe som nok har en litt feil vinkel. Men jeg vet jo at min mor til tider har et rusproblem men at det er ikke hver dag eller hver uke, men det er som hos så mange andre litt opp og ned, og at hun tyr til rusen når ting butter i mot. Men jeg har følt at det har vært noe som har manglet eller noe har vært annerledes men ikke funnet helt ut. Og at jeg følte at jeg også er mer sliten enn ellers etter kursene men ikke funnet ut hvorfor.  Så i dag så lette jeg etter et ord i en eller annen forbindelse og kom på at ordet var medavhengig.  Og når jeg googlet det så kom denne artikkelen opp:

https://alkoholproblemer.com/medavhengig/

Og her kommer det mye av det som jeg fant ut som stemmer:

Du som medavhengig…

• virker ofte sterke, men føler seg maktesløse.
• tar på deg alt for mye ansvar.
• tar på deg ansvaret for andre sine følelser, tanker, behov, lykke, handlinger og valg.
• er overdrevent ansvarlig og føler at det er en plikt og hjelpe alle som har et problem, gir råd og veiledning uten å bli spurt.
• kjenner deg tryggest når du får gi av deg selv og får dårlig samvittighet når du mottar noe positivt.
• har en formening om at du ikke er bra nok og at dine behov og følelser ikke er viktige.
• har store vansker med å ta imot ros og positiv oppmerksomhet.
• har store problemer med grensesetting og bekymrer deg i overdrevent om små problemer.
• Forsøker å ha oversikt og unormal kontroll over mennesker og/eller situasjoner.

Og det er jo her det ligger, det er nesten som om jeg har sett “lyset”, det er så utrolig mye som stemmer her, ikke alt men en del og jeg føler at når jeg leser dette så er det som om jeg ikke føler meg så alene om tingene, da er det jo flere enn meg som har denne problemstillingen.

Jeg tror også at det er sånn at man noen ganger ikke finner ut hvorfor man tenker eller handler som man gjør og jeg vet jo at jeg på mange måter i bunn og grunn  har levd på en slags løgn samt at jeg også kopierer mye av det samme. Jeg husker at mamma pleide og gjør det enda, når hun ikke skal vise at hun drikker alkohol så tømmer hun i over i en kopp og tror at vi oppfatter det at det er kaffe der ( noe vi jo vet er idioti) men jeg gjør det samme med brus, det er sånn at ikke alle skal se at jeg drikker så mye brus som jeg gjør. Enda folk er jo ikke idioter. Så ja jeg innser at jeg på mange måter gjør mye av det samme.  Hun drukner sorger og bekymringer i drikke og annen rus mens jeg gjør det med mat eller snop eller kaker, så ja det er rare greier det der.

Jeg har brukt mange av følelsene mine på å skrive dette innlegget, jeg har måtte lese igjennom hver en setning og jeg vet at noen vil tenke at ” endelig så sier hun det” men jeg vet også at noen av de som leser bloggen min  og elsker å bare fortelle den videre til mamma og jeg får høre det i etterkant, de får blod på tann. Og det er en av de risiko faktorene jeg har ved å skrive blogg, jeg vet at mye av det som jeg skriver om her blir videreformidlet og da i en ondskapsfull måte, men jeg tenker at det er ikke sånn at jeg ikke skal kunne skrive om det jeg har på hjertet bare fordi at kanskje dersom hvisomatte

Men nå skal jeg krype inntil mannen min og slappe litt av på sofaen.

Når man våkner med en slags følelse av det er noen i rommet, men det er ikke det. Når man føler at noen står ved siden av en når man holder på med noe, men man vet at man er alene. Følelsen av at det er noe men man vet ikke hva. Noen som har opplevd det? Når man kjenner en lukt man ikke har kjent på mange år men det er ingen der, man er helt alene. Det er akkurat som om noen gir en klem, men man er fortsatt alene.

Jeg har alltid trodd at det er mye i mellom himmel og jord og at det er mange ting som man ikke kan se, og at man ikke skal fordømme eller latterliggjøre de som sitter med en sånn følelse eller opplevelse. Og jeg har jo i min yrkes tid møtt mange som sier at de ser ting ingen av de rundt dem ser, og man vet at etter en tid selv om det bare begynner pent ofte får store problemer og må av og til få hjelp.  Og klart at jeg tenkte litt i går kveld at ” har jeg blitt gal?” Men jeg har ikke det, jeg har ikke sett noen andre enn det som de rundt meg ser, men jeg tar meg selv i å prate med meg selv og nesten som om jeg svarer noe som ikke er der. Men jeg vet at det er ikke noe mentalt feil med meg, nei det er fordi jeg på en eller annen måte er i en slags frustrasjons fase og at jeg mange ganger har sagt at jeg skulle ønske at bestemor var her, men hun er jo ikke det. Hun døde jo for en del år siden. Men jeg savner henne veldig.

Men det er også sånn at når det er litt ustabilt om man kan si det sånn at man ofte kan oppleve at fortidens minner kommer tilbake og jeg kjenner på det at jeg er igjennom en del ting akkurat nå følelsesmessig og da kan fort minnene presse seg frem. Og det er det jeg må jobbe meg igjennom. Jeg vet at det er bare sånn det er. Jeg er ikke redd for å si at jeg har det litt sånn crap akkurat nå men jeg vet at det går bra til slutt, jeg vet at det er kun en fase og at jeg har så enormt  mye å tape hvis jeg lar dette vinne.  Så jeg skal hente frem den sterke delen av meg, den som har vært med å føre meg til den jeg er i dag, som ikke viker unna for dritt lengre, men står i det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og så får jeg heller tenke på at bestemor er med meg

En lang dag med mange tanker og inntrykk, og ikke minst følelser er snart over. Jeg tenker at dette har vært 3 lange dager , ikke nødvendigvis med timer men med alle de tingene man tar innover seg i løpet av slike oppdrag, men jeg er samtidig veldig , ja utrolig heldig som får være med på slike ting. Jeg tror jeg tør å si at jeg lærer mye nytt hver eneste gang.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare de tankene jeg sitter med etter dagen, men det jeg vet er at jeg innser at jeg er utrolig heldig, heldig fordi jeg kan holde på med dette men også fordi ved at jeg er med på de oppgavene jeg får tildelt eller tar på meg så må jeg finne nye måter å løse de på, og jeg får også prøve meg på medisinske og traume caser. Og jeg tenker at jeg på den måten også får tatt frem gamle lærdommer. Men jeg får også god tid til å reflektere over alt som måtte komme min vei.

På mange måter så er det en slags 2 delt følelse jeg har. Jeg føler meg som en del av gjengen av instruktører og markører men samtidig er det så alt for lett å havne i egne tanker og også da føle meg mindre verdt enn de andre, nesten som om jeg er i en annen verden enn de, eller at jeg betrakter de på en måte som om jeg står utenfor og kikker inn. Og det er også som om jeg ikke helt føler meg som meg der sammen med de. Som om jeg bare er noe de må holde ut med men som de ser på som en belastning.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og jeg kjenner at det er mange motstridene følelser i meg i dag. Og det som er så rart er at det er akkurat som om jeg må ha bekreftelse eller godkjenning av de for hver en liten ting jeg gjør og jeg innser at det er noe som fort kan bli en slags belastning for de. At jeg blir sett på som den rare, litt annerledes dama. Og jeg er redd for at det blir for tungt og at bobla sprekker. At de ser svakheten min-

At den delen av meg som er mest sårbar, den jeg prøver å skjule skal komme frem og at de kan plukke den frem. Jeg er ikke perfekt men mer sårbar i en verden der alle de andre virker perfekte. Og jeg skulle så gjerne turt å snakke med de, forklare og håpe at det er noe som er ok. Men jeg kan ikke det, jeg kan ikke vise meg svak, fordi det er på en måte mitt fristed, der de vonde tankene og følelsene mine ikke blir med, at de blir igjen utenfor porten.

På en måte så klarer jeg å skjule den indre sorgen.

Nå er det en ny dag i morgen med nye muligheter og håp om at livet fortsetter å lyse på veien videre.

Noen ganger så er det sånn at man må stoppe opp og granske seg selv, ta seg tid til å vurdere og overveie om de valg en har tatt i livet eller de valg man tar hver eneste dag egentlig er det rette for en. Av og til er det sånn at vi gjør ting og handlinger og mener noe fordi andre forventer det av oss. Jeg tror at vi har litt for lett for å føye eller tilpasse oss andre mennesker bare fordi vi ikke gidder, orker eller faktisk ikke tør noe annet.

Vi har gjerne en slags flokk mentalitet og spesielt  når man er yngre så kan frykten for  å bli stående på utsiden gjøre at vi rett og slett følger alle andre selv om det kan føles helt feil. Men igjen man er redd for å ikke være som alle andre.

Det er vel kanskje lettere når man er blitt litt eldre, har litt mer erfaring på baken, og har lært litt mer av livets mange sider at man stopper opp og tenker men ikke for det, mange voksne er også rett for å ikke være en av mange. Og mange av gangene følger man bare den veien man har begynt på fordi det er enklest eller man slipper å gjøre seg opp en mening, eller fordi det krever for mye av oss å ikke gjøre det, kan hende at vi må innse at vi mister det vi er kjent med og glad i. Uansett så er det valg vi må ta personlig og ikke at andre kan eller skal fortelle deg hva som er rett for deg. Og noen ganger må man bryte ut av det gamle mønsteret og heller ta det som det kommer, kan være at man må skifte beite helt rett og slett hvis man kan si det på den måten.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Når jeg flyttet hit til Rogaland så var jeg alene, jeg hadde fått jobb men sånn utenom det så var jeg alene, jeg hadde rett og slett måtte reise fra alt kjent og det var på mange måter ukjent farvann. Plutselig var det bare meg. Og allerede på togturen hit så begynte jeg å innse at jeg måtte ta noen valg og det var ikke direkte lette og enkle valg men det var viktig for meg.  Men at det også ville såre de som sto meg nærmest, men det var ikke noe valg egentlig, for det var jo sånn at det var det som var det som måtte til for at jeg ikke skulle miste meg selv enda mer. Og jeg visste at der og da ville det bli mange meninger og tanker og jeg visste også at jeg på en eller annen måte ville få meg en trøkk mentalt sett og det var jo litt ironisk med tanke på at jeg da jobbet innen psykiatrien. Men jeg visste at det var det som måtte til. Ikke for at det var forventet men samtidig var det vel en del mennesker som regnet med at det var det som var min vei i det hele. Hva baserte de det på? Vel det var nok fordi de mente at det var det jeg ville, at jeg egentlig ikke trodde på det jeg sa jeg trodde på.

Men som sagt da jeg hadde vært på Vakre Jæren en kort periode så begynte jeg å innse at jeg ikke lengre var der i livet at jeg følte at jeg hadde tilhørigheten lengre, at det var som om det var noe som lettet og at jeg på en eller annen måte sakte men sikkert fant mot og styrke i meg selv til å ta et oppgjør. Og det krevde en del av meg, mye mentalt og jeg måtte være sikker fordi det ville ikke være sånn at det snudde på en tiøring, jeg måtte jo på mange måter danne meg en ny hverdag, en ny del av meg selv.

Men en dag tok jeg pennen fatt, skrev brevene til de som jeg ville og forklarte, og der og da var det som en tung stein eller byrde forsvant fra meg, og jeg ble både lettet men også trist. Og på en eller annen måte så gav det meg en slags sorg, fordi nå visste jeg ikke helt hva som ventet på meg. Men jeg visste at det kunne gå en vei, oppover, eller bortover men ikke nedover Jeg hadde på mange måter kommet fordi en skillevei og at jeg måtte stake kursen min videre. Og det som var viktig at dette var ikke andre sitt valg enn kun mitt. Jeg har hatt mange diskusjoner med mamma om dette, og det er ikke sånn at jeg ikke lengre tror at det finnes noe større enn oss men det at jeg ikke lengre kan være en del av en menighet som jeg ikke kan fungere i.

Har dette hatt en betydning i livet mitt nå en del år etter? Både ja og nei, men det viktigste er at jeg rett og slett ikke lengre kjenner på denne ukjente og litt annerledes hverdagen der jeg ikke vet helt hvem jeg er. På mange måter er jeg tryggere på meg selv selv om jeg savner litt samholdet og tryggheten i menigheten men samtidig var livet mitt ganske så trøblete og det ble at jeg følte at motivasjonen min var feil.

Men dette var et slags sidespor av andre tanker, jeg ville bare vise til at det er sånn at når man har vokst opp i noe eller med noe så er det ikke alltid like lett å bryte ut av det, og man blir gjerne kanskje videre på veien det fører en, uten at en egentlig ønsker det men at konsekvensene er at man er en outsider, at man blir stående alene og at man ikke alltid er klar for det. Men det er viktig at man tør å ta et valg, selv om det koster. Har det kostet meg noe? Igjen er svaret både ja og nei men det at jeg forsvant fra menigheten gjorde at mamma følte seg enda mer ensom men på en annen side, jeg måtte ta egne valg. Det som var rett for meg.