Mandag, ny uke, og ny sjanser. Nå er vi kommet til midten , sånn ca i hvert fall av Februar og jeg kjenner at jeg er klar til mars måned. Jeg kjenner at jeg er klar for å gå videre og nyter det. jeg kan vel ikke skryte på meg at dette har vært den beste måneden og jeg har sikkert mange ting, eller jeg har garantert mange ting jeg kunne ha gjort annerledes eller mye bedre. Jeg kjenner at jeg er klar for gravlegge det gamle og se fremover mot det nye. Det er aldri for sent å satse, finne nye mål å jobbe mot. Og det er noe med at når man kommer i mål, da er det lykke, Og så kan man lage seg nye mål. Men jeg tror at det aller største målet et menneske kan ha er å ha det bra. Jeg tror at man også må lære seg å like seg selv, noen ville kanskje sagt elske seg selv men det er for mange en stor ting.
I dag er det en dag hvor det som vanlig ikke skjer så mye, jeg skal snart i gang med fiske middagen, dvs i hvert fall gjøre det klart til det fordi vi skal ikke spise før senere. I kveld skal vi også sjekke ut et nytt treningssenter, for vi har vel begge bestemt oss for å trene, prøve å trene sammen for det er så mye lettere å dra hverandre på trening. Selv om vi ikke skal trene i dag.
Jeg har jo snakket mange ganger om dette med å sette seg mål her i livet og det tror jeg er viktig at man ikke glemmer. Ofte kan man se at mange setter seg nyttårs forsetter men de brytes ganske så fort i mange tilfeller men noen holder ut, så ikke alle dropper ut av de. Men man trenger ikke vente til nytt år eller spesielle anledninger, nei man kan egentlig starte når som helst. Bare man starter rett og slett. Jobber mot en bedre hverdag. Har du satt deg noen mål som du skal holde? Har du også satt deg mål som du feilet på?
(I natt skrev jeg disse ordene. Ordene ble formet og lagret men ikke publisert før jeg sto opp. Da ble de overført fra mobil til pc. Så selv om det er morgen og formiddagen er her mer eller mindre så er det likevel nattens tanker)
” Jeg ligger her og ser ut i rommet, det er mørkt, eneste lyset er fra mobilen. Min kjære, mannen jeg elsker og respekterer ligger ved siden av , pusten hans er jevn og god, og han gir meg en trygghet. Ved fotenden min ligger Nala, det er ganske lenge siden hun har sovet i senga på natta. Jeg snur meg og ser på mannen min, phu han har ikke våknet av at jeg fant frem mobilen, så håper ikke at lyset forstyrrer han.
Tankene mine går til alt og alle, jeg kjenner at jeg savner barna mine, men det er noe jeg bare må leve med, lurer på hvordan det går med de egentlig? Har de fått seg kjæreste, trives de der de bor? Jeg kjenner at tårene bare kommer, men jeg tørker de vekk. Jeg skal ikke gråte, ikke noe vits i å gråte over noe jeg ikke kan endre. Så går tankene mine til hvordan jeg har det, ja hvordan har du det egentlig Chanett? Trives du der du er i livet, trives du med slik ting er i forhold til kroppen din? Jeg vet ikke men det vet bare du.
Erkjenner at jeg ikke trives, at kroppen ikke er min venn. Jeg hater å være tung i kroppen, at det mentale er nesten på plass men ikke helt. Jeg hater egentlig kroppen min. Eller jeg elsker strekkmerkene mine og arrene mine, fordi de forteller en historie, de forteller meg at jeg har gjort mye her i livet og at jeg har satt 3 flotte barn til verden og arrene forteller meg at jeg har kjempet. Men når jeg vet så alt for godt at vekta går feil vei, at jeg ikke lykkes i dette heller, da føles det ekstra tungt, for det betyr jo at det er enda en ting jeg feilet med. Og det er kun meg som kan styre, det er kun meg som kan ta kontrollen. Og jeg innser at det er nok nå. Jeg har kun en kropp som jeg søren bør ta vare på. Hadde bestemor vært her, hadde hun sagt sin mening. Men jeg vet at alt er med på å gjøre ting der det er i dag. Men ingen andre enn meg selv kan styre og kontrollere dette. Jeg er lei av at jeg går rundt som en slags levende død og føler at jeg ikke gjør noe annet enn å eksistere, at jeg ikke er her om du skjønner.
Jeg vet hvorfor jeg ikke får til bloggen, det slår meg plutselig her jeg er, jeg har mistet perspektivet men det har jeg planer om å finne igjen
Nå ser jeg at klokka er snart morgen så jeg må sove litt. Snakkes i morgen Chanett”
I dag er det skikkelig kaldt ute. Og jeg kjente at det var ikke veldig fristene å komme seg ut av dyna. Men vet dere, jeg kom meg ut, og jeg må innrømme at nå har jeg kommet meg hjem fra en tur med Nala og ja det var kaldt, skikkelig bikkjekaldt faktisk men likevel bare jeg kom i gang. Nå kan man virkelig starte dagen. Vi var ute i nesten 1 time og det beit fra seg men likevel det gikk greit. Når jeg kom hjem så har jeg fyrt opp i ovnen og jeg har fått varmen i kroppen og er klar for denne dagen hva enn den måtte bringe, eller nesten i hvert fall.
Det er mange ganger sånn at det er så enormt mer fristene å sitte i god stolen eller ligge på sofaen enn å bevege seg ut, og dørstokk mila er vel noe vi kjenner til, ja jeg tror de aller fleste har en eller annen gang stiftet bekjentskap med denne dørstokkmila, og ja jeg skal innrømme at når det er kaldt og gufffent ute, gradestokken viser seg på de kalde blå så er det å være inne mye mer fristene enn å beveg seg ut. Og klart det er ikke veldig fristene å bevege seg ute når man går å knyter seg fordi det er kaldt og det føles nyttesløst uansett hvor mye klær og ull man har på seg. Men kommer man seg bare ut av døra så hjelper det, det er i hvert fall min erfaring.
Det er liksom noe eget med dette lyset på denne tiden.
I dag når jeg gikk ute, kjente at det beit i ansiktet så tenkte jeg på hvordan livet mitt er nå og jeg så på Nala som løp fra sted til sted og jeg tenkte at jeg er utrolig heldig som egentlig har verdens beste PT. For hun drar meg ut av døra enten jeg har lyst eller ikke. Og jeg vet at det er ingen selvfølge at det er sånn. Og jeg tenkte at det er godt at jeg ikke bare sitter inne rett og slett.
Det er noe med det å bevege seg, at man ikke trenger å gå km eller milevis hver gang, at det ikke trengs timevis heller men at hvert steg teller. Og ikke alle kan gå langt og uansett om du går 2 min eller 5 eller 10 eller 1 time eller mer er det kjempebra at du kommer deg i bevegelse. Noen kan ikke gå ut av døra men da kan man bevege seg hjemme. Alt er bedre enn ingenting. Og det å være i bevegelse er bra for både kropp og sinn.
Så nå er vi hjemme og prøver å få varmen skikkelig i kroppen, ser at det blir nok litt varmere ut over dagen i dag. Kos dere masse
Skriv, les og slett…. skriv, les og slett. Vel kort sagt det er slik de siste innleggene jeg har prøvd å få ned, det er som om noe holder meg tilbake. Jeg har noe jeg vil dele men det er akkurat som om det ikke blir som jeg vil ha det. Jeg tenker, og så skriver jeg det ned og når jeg da stopper opp i skrivingen min for å lese det så er det akkurat som om det er helt idiotisk det som står, så da slettes det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn nå om dagene. Det har vært sånn før også men så gled det over. Og det er ikke bare på postene mine men når jeg er inne hos f.ex Frodith sin blogg så syntes jeg at innlegget jeg leser er bra, så skal jeg si noe om det som en kommentar og så er det som om alle ordene bare er blåst helt vekk, rett og slett helt tomt i topplokket. Jeg nevnte dette for en venninne av meg på tlf i dag og hun sier ” enten har du en form for skrivesperre eller så er det at du har noe du vil formidle men ikke tør fordi du mener at det som du skriver ikke bør deles” Ja kanskje er det der det ligger. Ikke lett å vite, men jeg kan forstå det i mine egne innlegg men at jeg skal kommentere hos andre det forstår jeg ikke.
Jeg har også i de siste dagene våknet med mange tanker på natta og at hjertet mitt har løpt av sted som om det var en veddløpshest. Og jeg vet at man kan kalle det for en slags angst. Jeg vet også hva som er grunnen til det og jeg jobber med det, det er kun meg som kan gjøre noe med det så jeg holder på med dette nå om dagene. Det handler ikke om noen andre enn meg selv. I bunn og grunn er det sånn at jeg ikke har fulgt det jeg selv har sagt at man skal gjøre, ta vare på kroppen sin. Men jeg har begynt på den veien nå. Og håper det ikke er for sent rett og slett.
Men jeg tror at jeg må finne en vei ut av dette og finne ut hvorfor det er som det er.
Visste du at mennesker behandles ulikt? Ja du visste det, men så kan du kanskje tenke hva dette bildet har med saken å gjøre? Hvis du lar meg få fortsette eller at du leser videre. Det er mange grunner til at man behandler folk annerledes og ingen er like. Det er sånn det er, og vi ser jo det i mange ulike settinger men en ting som man kanskje ikke tenker over er den forskjellsbehandlingen som kan skje et menneske. Når man er stor og overvektig så blir man sett ned på i enkelte butikker, man blir oversett og det blir slengt bemerkninger til en og man kan nesten ikke handle i butikken uten at noen stirrer enten på en eller ser hva man har i handlekurven. For hvis du har noen kg for mye på kroppen og har litt usunne ting i kurven så ser folk på deg og du ser at de mener at dette er noe du i hvert fall ikke har godt av. Jeg har erfart dette selv og jeg har også hørt andre si det.
Det er mange grunner til at folk sliter med vekt og ting er ikke alltid sånn man tror de er, men uansett hvordan menneske er på vekt skalaen er det ikke rett å dømme de og sette folk i bås av den grunnen. Men det blir gjort, enten bevisst eller ubevisst. Jeg har selv blitt ropt hvalross eller feita etter, jeg har blitt gitt beskjed om å dra på slanke leir, og noen mente at jeg belastet samfunnet med ekstra mye fordi jeg etter deres mening eller hva skal kalle det for sleit mer på asfalten enn andre. Jeg fikk å høre at hvis ikke jeg meldte meg på trenings studio så burde jeg bures inne fordi det burde være straffbart å være så feit. Og det verste er at jeg ikke var av de største og selv om jeg var tøff i tryne og tåler en støkk så gjorde dette noe med meg men jeg gråt inni meg.
I dag så er jeg ikke i kategorien tjukk, i dag er jeg i følge BMI normal, men jeg føler det ikke sånn. Jeg har jo vist dette her bildet før: Jeg er ikke i den til høyre ( for meg) men jeg er ikke lengre den som har de samme antall kg på kroppen, men jeg ser at jeg blir behandlet annerledes i dag enn jeg gjorde før. Hvordan? Jeg blir ikke oversett i butikker, jeg blir ikke sett på med rare blikk hvis jeg har en sjokolade i hånda, eller jeg blir det noe men ikke på samme måte som før. Det heter at tall ikke definerer hvem du er som person….. vel kanskje ikke , men jeg tenker at det er ikke okay for noen at de blir utsatt for negativitet pga kroppen. Det er ikke sånn at hvis vi slenger mange nok ganger med leppa at mennesker blir sånn som vi mener at de skal være , med vi mener jeg samfunnet i sin helhet. Nei det kan føre til at mennesker lukker seg inne, isolerer seg og sliter med dårlige tanker, eller at man også ser at de utvikler en spiseforstyrrelse bare motsatt vei. Og en spiseforstyrrelse kjenner ingen alder eller kjønn. Vi mennesker har ikke en medfødt eller tillært rett til å kommentere andre mennesker sin kropp. Vi bør gi de ros for hvem de er, også når de er store. Jeg vet ikke hvor mange som sa til meg ” Nei nå er du blitt så fin” når jeg hadde gått ned i vekt. Jeg takket men inni meg føltes det helt feil, var jeg stygg før da liksom????? Jeg kjenner at for meg er det en kamp, ikke hver dag men en kamp over det jevne fordi jeg følte meg tryggere i den store kroppen. Jeg følte meg bedre av en eller annen grunn. Nå har jeg jo i de siste 4 snart 5 årene fått høre at jeg var visst lat også og ikke bare feit fordi jeg valgte den raske veien og la meg under kniven. Og ja jeg gjorde kanskje det men det var ikke direkte sånn og den operasjonen var bare et hjelpemiddel, ikke glem det, jeg må selv jobbe. Både fysisk og ikke minst mentalt, for en ting er sikkert, kroppen min vil opp i vekt, hjernen har noe som heter fett minne, som gjør at den gjerne vil tilbake til den komfortable vekta. Så det blir litt krangling sånn sett hehe.
Men fra meg til noe annet. Jeg tror at vi hadde fått et bedre samfunn hvis ikke vi var så alt for fokusert og opptatt av det ytre og det ” perfekte” Ja det instavennlige som en sa.
Vi våkner hver dag, hvis ikke vi er døde da eller i koma, vi står opp hver dag og vi gjør nesten alltid de samme tingene, dag ut og dag inn. Vi blir på en måte brikker i et vanespill i livets mange og lange år. På mange måter prøver vi alle å blende oss inn i mengden, så vi ikke skiller oss ut, eller noen liker jo å skille seg ut mens flertallet gjør ikke det. Og vi husker vel kanskje disse skole gjengene som jeg kaller det, de som var der når jeg var ung ( selv om det føles som om det var på steinalderen) og de er der enda, det er ikke mye forandret når det gjelder akkurat det. Men man tør kanskje ikke komme meg egne meninger fordi man er redd for å stå på utsiden av flokken. Men når man er så streben etter å være en del av flokken, en del av gjengen, en del av alt det som alle andre også er så mister man jo en del av seg selv, man tør ikke være seg selv i frykt for å bli alene. Men spør deg selv” Er det virkelig verdt det?”
Hvis du fikk sjansen til å leve livet på nytt, altså ikke ble født på ny og det der men si at du flyttet til en helt annen plass på denne jord eller sett det helt på spissen, se for deg at du mistet hukommelsen og måtte leve livet ditt på nytt, ville du gjort det og hva ville vært annerledes? Svaret er det kun du som sitter med. Jeg vet hva jeg ville gjort. Men det er meg da, jeg ville ikke endret noe fra hvor jeg er i livet i dag men jeg ville ha visket bort noen negative opplevelser som barn/ ung. Men utenom det???? Nei jeg ville ikke det.
Jeg satt å leste noen blogger som var ganske populære for mange år siden og jeg tenker jo at det som de gjorde den gangen, var det verdt det? I dag er det jo mange bloggere som bruker barna sine som en del av sitt liv på sosiale media eller andre forum, hvis man kan kalle det for det, fordi de ser eller tror at det er det de må for at folk skal fortsatt ønske å lese eller følge de. det er tydeligvis mye man gjør for å ikke miste følgerne sine men er det virkelig nødt til å gå så langt? Og i ettertid kan de si at det var verdt det, å fortelle alle om barnas mange sider, vi vet jo at det store internett som mange sier ikke alltid er like rosenrødt eller ufarlig som det var for noen år siden. Og jeg vet at noen velger å dra det ganske så langt men jeg håper at de kan stå ovenfor barna sine og si at det var verdt det.
Så kan man jo si at ” jammen du har jo omtalt og snakket om din mor og hennes problemer, så du skal jo bare ti still” Og svaret der er ja det har jeg, men jeg har aldri brukt bilde av mamma når jeg omtaler henne ” negativt” og ja jeg har henne som venn på sosiale media men det er ikke der omtalen foregår , mammas problemer og mine tanker eller problemer om du vil rundt mammas avhengighet er kun tatt opp her inne. Urettferdig kan man kanskje mene med tanke på at hun får ikke kommet med sin side av saken, vel det får så bare være. Men jeg velger å ikke vise henne det jeg skriver, jeg vet at det vil nok såre henne, eller jeg vet det fordi noen jeg kjenner og som kjenner oss begge har vist henne bloggen men etter litt bråk og uro rundt det så ble det sånn at hun forsto at jeg ikke har navnet hennes her inne på bloggen, og da ble det hakket bedre.
Men er det eller var det verdt det? Ja på en måte men på en annen måte ikke, hvordan da? Vel et er jo noe med at man åpner seg som en bok og man vet jo at folk som leser kanskje oppfatter det på en annen måte enn det er ment som og det er også sånn at det å skrive de ordene ned på et ark, eller å si det høyt er å åpne sår som kanskje har vært litt grodd, men ikke renset. Så på mange måter er det verdt det. Nå skal jeg i gang med middagen sånn at det ikke blir så sent i dag. Kos dere.
Det er til tider ganske så mye følelser i sving hos meg og jeg kjenner at det er så alt for lett å miste oversikten, man kan føle at man stanger hodet i en vegg og ikke ser noen løsning, det er akkurat som om ting bare bygger seg opp og så ja…. det faller sammen som et korthus. Og jeg vet at mange av følelsene mine er bare tull for noen men for meg er det som de er og jeg må klare å jobbe med det. Jeg tenker at det er en del av meg og min personlighet rett og slett. Men i de siste dagene så har jeg nok vært nede i en slags bølgedal og hvis jeg skal skrive helt ærlig så har jeg nok følt meg ganske så rådvill og jeg har vel tenkt at dette ikke går. Og det har dessverre gått utover Nala, ikke sånn med at hun ikke har fått det nødvendige tingene men jeg har vel ikke hatt den store tur og bevegelseslysten, alt jeg egentlig ville var å bare sove igjennom dagene eller jeg ble bare sittende i sofaen og rett og slett hadde ikke lyst eller ork til noe. Samtidig med dette raste det mange tanker i hodet mitt og jeg kjente på en grusom frykt for at symptomene mine er tilbake og at jeg ender med å bli liggende i senga igjen. Men jeg har ikke tenkt å gi meg så lett og når jeg kjente etter så var det fordi det var kaos inni meg. Jeg tok lett til tårene.
Så i morges etter at jeg hadde vært ute med Nala klokka alt for tidlig så gikk jeg å la meg men jeg fikk ikke sove, jeg ble liggende å tenke å fundere. Og når klokka ble mange nok og mobilen var ladet opp så tenkte jeg at dette går ikke lengre, jeg må skjerpe meg. Det er ingen grunn til at jeg skulle ha det sånn. Greit at vitamin nivået mitt er herpa og hjertet mitt løper av sted men det er bare sånn det er, så jeg kledde på meg og kom meg ut døra. Jeg hadde en pod på øret, jeg hører på noe så kjedelig eller spennende som Lørenskog saken, dere vet hun Hagen som er blitt borte. Jeg har hørt den før men syntes den er okay å bare la surre og gå. Vanligvis er jeg opptatt av at man skal lytte til naturens mange lyder men akkurat i dag var det behov for å høre på noe annet.
Egentlig er det jo idiotisk at jeg ikke klarte å komme meg ut før fordi jeg trenger ikke sette meg i bilen for å komme ut i godt tur landskap. Dette er jo under 10 min fra huset vårt. Det er noe eget over vann, en slags stille ro, noe som gir meg en slags indre ro.
Så når jeg kom meg hjem så tenkte jeg at jeg hadde lyst på noe sundt, enkelt og godt til mat, og jeg kom på at jeg faktisk hadde laget et røre, denne er ikke sukker i, og består av proteinpulver, jogurt og havregryn, litt melk og litt kanel. Så når jeg hadde fått av meg tur klær og sko så satte jeg i gang stekepannen og laget meg noen få lapper.
Må bare vise dere. Vi eller jeg da bestilte gardiner til kjøkkenet på Temu og de var mye smalere enn jeg tenkte meg, så jeg må bestille et sett til men jeg likte de likevel.
Ei som var svært fornøyd med at mor er i gang igjen. Når jeg kom ut fra kjøkkenet så var det en som hadde sovnet, og hun er jo litt søt da.
Jeg har begynt å strikke litt , ikke sånn kjempe mye men litt. Mamma fikk forrige teppet jeg laget og jeg tenkte å lage et til oss selv men jeg har liksom ikke orket å strikke så enormt mye om dagene. Men nok om det.
Når jeg gikk på denne turen så tenkte jeg over at det er rart hvordan ting er blitt og hvordan ting ser ut til å bli, jeg vet ikke hva tiden fremover vil bety for meg men jeg vet at det er sånn at livet er for kjært til å gi seg, jeg har nye utfordringer som venter og nye gleder som ligger foran meg i horrisonten. Det er bare å ta de i mot og jobbe på veien dit. Og jeg skal se fremover. Planlegge og nyte livets mange eller alle sider. Nå skal jeg fikse litt klesvask.
God søndag. I dag er det sola som gir fra seg litt lysglimt og det er noe varme selv om det er veldig kjølig i luften men vi er jo ikke lengre enn i februar.
I dag så har jeg prøvd å leke litt husmor, og det går sakte men sikkert fremover, men men det blir gjort og det er viktigst.
Det er ikke sånn at jeg irriterer meg for og over alt for tiden men noen ganger er det ikke noe annet ord jeg finner, jeg vet ikke om det er noe annet som dekker den følelsen egentlig
Men mens jeg rydder og vasker så har jeg på en pod og jeg liker å variere og i dag er det Åpen journal med Katrine flatland og mannen hennes Harald ( på podme) som har temaet selvmord, dette er en tid tilbake ,jeg har bare plukket ut en tilfeldig en og denne er fra 18.mai 2022, så nesten 3 år tilbake i tid, men det er dessverre ikke mye som er endret i systemet til den dag i dag. Og jeg kjenner at jeg føler meg både tankefull og irritert, og la meg bare si det at det er nevnt i en bisetning i samtalen at det kan være vanskelig å få hjelp men det er en slags bisetning. For jeg vet at de har perspektiv ut fra helsemessig ståsted og jeg antar ut fra det som de snakker om og måten de snakker på at de ikke har førstehånds erfaring fra denne delen av menneskes helse. Men når jeg hører dette så gir det meg en følelse av at de tror at det er veldig enkelt å få hjelp hvis man sliter men psykisk helse. At man ikke trenger å gå så langt som å forsøke på et selvmord for å få nødvendig hjelp. Men sannheten er at det er mange 100 som blir avvist av spesialist helsetjenesten fordi det er kapasitetsproblem. Nå skal ikke jeg henge ut en gruppe og legge all skyld på de men man vet at når det kommer mennesker til landet vårt som flyktninger så har de gjerne et behov for psykisk hjelpeapparatet og det belastes da et allerede sprengt arbeidsfelt. Og la meg bare si at det er ikke noe jeg har problem med å forstå men klart at ventelister blir enda lengre, og man får enda kortere behandlings forløp fordi man må sette inn andre mennesker behov. Jeg syntes dette er synd at mennesker ikke skal kunne føle seg trygge på å få den hjelp de sårt trenger det før det nesten er for sent. Ja vi har hjelpetelefoner som Mental helse, kirkens sos, legevakt, Amk ( medisinsk nødtelefon) og fastleger men ofte opplever pasienter at de får kun hjelp for en dag eller 2 før det blir snakk om utskrivelse og at det da er fastlegen som skal håndtere dette videre og så sendes det henvisning til diverse DPS ( distrikt psykiatrisk senter) men de blir da stående på venteliste.
Jeg syntes det er veldig bra at man tar opp tema som har med psykisk helse å gjøre fordi dette med selvmord trengs å belyses enda mer, vi har ikke flere å miste men det er viktig at man kan a det fra flere sider, ikke bare det faglige. Psykisk helse er fremdeles et tema eller en helse som er mye tabubelagt og ikke minst fordømmelse rundt. Og jeg vet at mange kvier seg for å fortelle at de sliter fordi de vet at mange trekker egne slutninger og ikke kan endre de selv om de sitter inne med ny informasjon.
Og vi vet også at mange har sine meninger om hva som er rett behandling for ulike psykiske diagnoser for alle kjenner jo noen som kjenner noen som har en nabo eller fetter eller kusine eller what ever som sleit med akkurat det samme og de gjorde det og det og da hjalp det. Og noen mennesker blir møtt av ignoranse og en følelse av skyld hvis de vil finne andre metoder enn medikamenter mot fex depresjon. Jeg sier man kjenner seg selv best og man kan ikke bestemme over andre mennesker men jeg skulle virkelig ønske at man ikke malte hjelpeapparatet opp i et rosenrødt hjørne.
Men med dette ønsker jeg dere en kjempefin søndag.
Da var vi kommet til lørdagen og for mange er det først i dag de anser at helgen har begynt mens andre mener at den startet i går, jeg vet ikke hva som er rett men jeg mener nå at helgen starter på fredager, men så har du de som sier at nei dere som ikke er på jobb hver dag, dere kan ikke uttale dere fordi dere har helg hele uka igjennom. Men men det er jo i mine øyne nok ganske så feil, men de om om det liksom, jeg gidder ikke kaste bort en kalori på det.
Men det er ikke det jeg skal skrive om nå, fordi det er noe for seg selv. Vi mennesker har oftest lettere å se det negative i verden og i livet vårt fremfor det positive, vi har lettere for å se problemene kontra løsningene. Og jeg er fullstendig klar over at det er som det er for mange, at det er utrolig vanskelig å finne de positive tingene oppi alt det negative, at man ikke ser skogen for bare trær. Jeg har selv ikke klart å finne noe positivt i ting som skjer og det som er at når man står oppi dritten så klarer man ikke se etter positivitet og de gode tingene men man ser bare de negative og elendige tingene.
Men når jeg i dag prater med en i familien og det er noe feil med alt og alle , man finner bare ikke noe bra i noe, og man kommer med en lang tirade om hvor enkelt og idiotisk andre tenker, ja da kan man jo på mange måter kjenne at det er nok, og når man gir pent beskjed og prøver å formidle at ikke alle tenker som en selv og at andre har andre synspunkter, da blir samtalen plutselig bare snudd rundt og man får høre hvor forferdelig en selv er, nei da er det nok. Da legger man bare pent på etter å ha avsluttet på en pen måte. Jeg kjenner at jeg på mange måter får nok. Jeg har alt for mye annet å tenke på , og jeg kjenner også at jeg nok kanskje ikke får igjennom at jeg ikke deler det samme synet på folk som den personen.
Nå er det jo ikke sånn da at jeg ikke er fri for negative tanker, at jeg kan til tider tenke dritt om ulike mennesker og at jeg også kan mene mitt om de valgene de tar men jeg kan ikke bestemme over andre, jeg kan ikke si at jeg er feilfri, tro meg det er det mange mil i mellom men det jeg kan er at jeg rett og slett har bestemt meg for å snu tankegangen min og holdningene mine, og mener at det er det som er best. Det som skjer det skjer og igjen jeg kan kun bestemme over meg selv og mine handlinger. Jeg prøver så godt jeg kan men det er ikke alltid det går men det skal bli bedre dag for dag. Vi vet jo at mennesker hører det de vil høre, de tolker ting de leser eller hører til sin egen ” fordel” altså de oppfatter det på den måten de vil oppfatte tingene.
Men jeg fikk nok i dag og jeg gav også beskjed, og svaret jeg fikk var at det var ikke annet å forvente men det får så bare være. Nå skal jeg nyte resten av dagen og ta det som det kommer rett og slett. Snakkes
Dette innlegget er påbegynt i går og jeg var ikke helt ferdig med det, men likevel nesten men dessverre ble det jeg skrev så uendelig betydningsløs, det var et skikkelig overflatisk innlegg og derfor ble det slettet , forkastet. I stedet begynner jeg på dette innlegget når jeg egentlig etter all fornuft skulle ha vært godt inne i drømmeland, men sånn ble det ikke , ikke i natt. Dette er et innlegg som fort kan tolkes som noe helt annet så la meg bare påpeke ingen har dødd!!!!!
Hvorfor skriver jeg det? Vel jeg ønsker ikke at folk skal tro at jeg skriver dette fordi at folk skal tro at det har skjedd noe mer enn det som har skjedd så det er grunnen. Jeg ønsker ikke å lage eller skape spekulasjoner, ikke på den måten i hvert fall, for det er ikke rett for noen av oss, og så viktig er ikke det å blogge at jeg vil få lesere inn på den måten, så bare så det er sagt.
Vel, jeg fikk ikke direkte mange timene i forrige natt, jeg ble liggene å tenke fordi jeg ikke fikk sove, dere vet, man får ikke sove så tenker man på hvorfor ikke, og man får da heller ikke sove så ja det blir en runddans men jeg kom meg nå avgårde til Markør oppdragene men jeg kjente at jeg ikke hang helt med og var nok ikke helt den jeg pleier, eller kanskje jeg egentlig var det, jaja samme det. Men når jeg kom hjem så var det ikke noen tvil om at mannen min ikke var i form, han så faktisk litt mer oppegående men det var sånn ca i hele 20 min etter at jeg var kommet hjem så ja det var ikke den beste dagen for min kjære så etter en liten stund besluttet jeg å kontakte legevakt hvor vi fikk beskjed om å komme og det endte med at han ble sendt( jeg kjørte han) til akuttmottaket og siden de ikke visste hvor lang tid det ville ta, om det var snakk om 2 timer eller mer før man visste noe mer så vi ble enige om at jeg reiste hjem spesielt siden alternativet mitt var å sitte på venterommet mens han lå inne på mottaks posten. Men jeg får jo da selvfølgelig ikke sove, så jeg føler meg som dette her: For av en eller annen grunn frykter jeg for at hans kreftsykdom har kommet tilbake men da i en annen form, og at det ikke er det beste resultatet men jeg vet jo at det er bare en måte å krisemaximere som heller ikke hører hjemme noe sted. Så da får det være som det er , men når jeg nå ser på klokka så innser jeg at jeg skal jo opp om 2 timer så da får det heller bare bli tidlig kveld i kveld. Hvis han fortsatt blir der inne så får jeg dra inn etter jobb og så får jeg heller krype i seng. For legger jeg meg nå kommer jeg meg ikke opp og opp må jeg. Så da får jeg gjøre som ungdommen gjør, nemlig døgne.
Jeg hadde jo som sagt skrevet et innlegg om at jeg måtte ta meg sammen, og at jeg hadde jo noen løp foran meg hvor jeg skal klare å gjennomføre og at jeg hadde bestemt meg for å ikke gjøre som de andre årene og tenke at jeg har så god tid men jeg klarer ikke fokusere på det akkurat nå, det er litt for mye på private plan. Så derfor får jeg heller ta det som det kommer. Så nå skal jeg rydde litt ( nei jeg er ikke spinngalen) og også håpe at pakka min som kommer med helt hjem kommer i natt. Det står så.
