Jeg måtte gå noen runder med meg selv når jeg skulle begynne på dette innlegget, hvorfor? Fordi det er ikke meg det handler om, og jeg velger å ikke fokusere på hvem det er i min relasjon, fordi det er ikke av betydning for andre enn de det gjelder, jeg tenker at det er også en grunn for at jeg skiver dette og det er å vise til hvordan et menneskes eget valg kan ha en virkning på de som sitter igjen. Dette er et innlegg som er skrevet i en sorgprosess og jeg tenker at det er viktig at ma uansett viser respekt, for det er ikke noe artig tema denne gangen.

Vi mennesker tar valg, hver eneste dag tar vi valg, egentlig tar vi ulike store og små valg fra vi våkner på morgenen og til vi sovner på kvelden. Og ikke alle valg er spesielle , det handler jo mest om hva vi skal spise , drikke, kle oss med, osv… men av og til tar vi valg som ingen andre kan forstå. Noen ganger så er det sånn at for noen mennesker så er ting for vonde og tunge å bære og man øyner ikke noen løsning. Man ser ikke lyset i enden av tunellen men i stedet omhylles man av en enormt tomhet og mørke og man ser kun det negative.

I de siste innleggene mine så har jeg vel vært en sånn sier A men ikke B blogger og det er jo ikke noe jeg har gjort med lett hjerte, nei jeg har egentlig bare hatt lyst til å skrive ting rett ut, og sagt alt sammen men siden det ikke dette er meg som tok det valget så er det i stedet bare veldig tungt og tomt. Jeg kan forstå men likevel ikke klare å sette meg inn i tankegangen til hvordan man kan velge det man velger. det å avslutte livet mens en enda er ung, at man ikke klarer å se at personen sleit og at man ikke oppfattet signalene, det er vondt. Og klart når det er en veldig stor avstand i mellom så letter ikke dette så mye. Jeg kjenner at det var tungt å få beskjeden men igjen sitter man med enormt mange spørsmål, og det er jo sånn at det blir ubesvarte spørsmål. Men man sitter også igjen med en følelse av at man burde ha forstått eller innsett men samtidig så er det som om man ikke klarer å se det.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så sitter man der da, med alle de tankene, og man kan ikke klare å fatte det. Det er som om livet bare stoppet opp når man fikk beskjeden. Og jeg tenker at ” kunne jeg hindret det?” Hadde man bare tatt den telefonen og spurt, vist at man var der for en. Men det var for sent rett og slett.

Og i dag har jeg tatt opp telefonen og prøvd å ringe men jeg vet jo at det er bare stemmen på mobilsvareren som er der, det er ingen som svarer i andre enden. Det er tomt, en slags ekkel tomhet, og jeg kjenner at det er så uendelig tomt, stille og et ubeskrivelig savn, men likevel det hjelper ikke. det hjelper ikke å sitte her og tenke at dersomattevisssomatte, det nytter ikke, for det er kun den personen som valgte det han valgte som sitter med løsningen.  Håper bare at det ikke blir flere som følger i hans fotspor. Man vet jo at det kan dessverre være en utløsende eller avgjørende faktor for noen når  noen de kjenner eller vet om tar et slik tragisk grep.

Siden jeg fikk beskjed så har det rast en trillion tanker i hodet mitt og jeg har vel ikke vært den som har fungert så bra som jeg ville. Heldigvis er det mulighet for meg å ha noen å prate med men jeg kan ikke forstå det likevel, jeg prøver å forstå men jeg klarer ikke. Tross alt var det ikke en gammel person, men en som var alt for ung å dø. Og det er jo mange meninger om dette med hva som er årsaker til at mennesker selv velger å tre ut av livets vei, og jeg tror ikke det er et eneste riktig svar, det er uansett tungt for alle som dette angår, familie og venner som sitter igjen med mange mange tanker. Og ofte er det sånn at de søker etter svar, og det kan også oppstå bebreidelse og man får en følelse av skyld, det kjenner jeg meg alt for godt igjen i. For jeg kjenner også på en frustrasjon og en følelse av skyld fordi jeg ikke oppfattet signalene vi fikk eller kanskje ikke fikk.  Og noen ganger får man ikke et svar fordi det ikke ligger igjen noe svar i form av bred. Men det er uansett sånn at man kan stoppe de som ønsker å ta livet sitt men kanskje ikke man får stoppet de for mer enn kortere tid. Hvis en person virkelig vil dø, så lar han eller hun seg ikke stoppe.  Ja man kan legge de inn i Psykiatrien men det er kun for en kortere periode og de finner alltid en løsning så de klarer det de har satt seg fore.

Men de som er igjen må få bruke tiden sin og for noen er det rett å fortsette å jobbe mens andre ikke klarer å fungere i det hele og det er heller ikke her noen helt klar fasit. Men jeg har bestemt meg for å ta den tiden det trenger før jeg klarer å si at jeg er et helt menneske igjen etter det som nå har skjedd.

Sorg er jo så mye, og har så mange sider ved seg. Men jeg skal ta vare på de minnene vi hadde sammen, jeg skal ta vare på de gode tingene vi hadde og at det som er viktig er at jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre mitt for at jeg skal være der hvis noen trenger det.

Og så håper jeg at uansett hvor han er hen, så vil han være en del av tankene mine. Og det er ganske enkelt fordi han var den han var.

Ta vare på hverandre, bry dere om hverandre.