Jammen er det blitt mandagen igjen og det betyr at vi har lagt bak oss en uke og starter på en ny. Her er det en blåse bort start på dagen, egentlig kan man vel si at det har blåst i hele natt. Jeg må virkelig si at jeg er super glad for at mannen min var med til Vestfold i helgen fordi det var grusomt å kjøre hjemover. Regnet fosset ned og det var flere ganger fare for vannplaning. Men vi kom oss helskinnet hjem. Og denne helgen var litt spesiell helg rett og slett, hvordan da? Vel det var en helg med en slags bismak og jeg kjente at jeg var ikke den mest pratsomme på veien hjem. Jeg var full av følelser men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle sette ord på de fordi sannheten var at jeg hadde mest av alt lyst til å slippe ut alle tårene jeg ikke ville vise at jeg hadde inni meg. Ikke at mannen min hadde sagt noe på det eller han hadde stoppet og lyttet til meg og trøstet meg og holdt rundt meg men mest av alt ville jeg bare legge alt bak meg og bare komme meg hjem.

Jeg var ute med Nala og ruslet stille og rolig og lot tankene bare fare av sted og jeg kjente at jeg på mange måter har fått noe jeg må jobbe med, jeg har fått en ny følelse i kroppen min. Jeg kjenner at jeg aldri har følt meg så liten , ikke en gang i årene med vold og mishandling som jeg opplevde, før jeg flyttet til Rogaland har gitt meg denne følelsen av å være så liten. Det var ikke i nærheten og jeg kjente at jeg ble enormt skuffet over meg selv. Jeg kjente også på en følelse av at jeg mest av alt bare ville løpe min vei, legge i vei og ikke vende tilbake, men jeg har ikke de planene, jeg har ikke det ønsket egentlig, jeg har det bra og jeg er lykkelig men det var som om jeg bare ble helt tom inni meg. Jeg har jo hatt varierende følelser når jeg er hos mamma og det er noe med hele settingen. Men vi var ute å spise på lørdag med L og kjæresten hans, som vi møtte for aller første gang og det var jo veldig hyggelig, hun var virkelig verden søteste jente og jeg så jo hvor fornøyd sønnen var. Vi koste oss og jeg lot mobilen ligge. Jeg ville være tilstede der og da. Mamma også koste seg veldig( tror jeg) og hele helgen med mamma var så bra som man kan forvente, og jeg kjente at det var okay.

Men det var litt rart, det var litt sårt og jeg kjente veldig på en slags sorg, en sorg ikke så mange kan forstå. Jeg traff bare et av mine barn, og så var det jo K når vi kjørte hjem som vi traff men jeg kjente at når jeg har 2 som bor i samme by som mamma så er det tungt å kun treffe et av de. Og jeg vet at det er min skyld ene og alene . Men det er vondt i mamma hjertet men jo mer jeg tenkte på det i går på veien hjem jo mer innser jeg at sånn er det bare og sånn vil det nok bli. For uansett hvordan jeg velger å løse det, eller prøve å ordne opp så vil jeg ikke møte noen forståelse og det forventer jeg heller ikke. Jeg innser at jeg har tapt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men men jeg kan ikke bare stoppe opp av den grunnen. Jeg innser at jeg begynner det neste delen av livet mitt med at det er bare sånn jeg får det.

I dag er det sånn at jeg blir 50 år og jeg kjenner at jeg skal på en eller annen måte se fremover og ta fatt på de neste 50 årene med glede. Klart at det vil komme tunge dager men det er livets sirkel

Ha en fine dag