Hei og hå. Her kommer det noen ord på en kveld.
Jeg hadde planer, eller som vanlig planer om å sette meg ned å skrive noen ord tidligere i dag, men så er det noe med at jeg må jo ikke blogge, og jeg visste egentlig ikke om jeg hadde noe å si, men så er det jo noe med at jeg gjerne vil inn å si hei, så ja da sier jeg det, hei hei.
Håper dere har hatt en fin dag, ja til og med flott dag. Her har det vært skikkelig høstvær, og jeg kjenner at jeg bare nyter det. Jeg er nå ferdig som markør for denne uka, og faktisk er det en hel uke til neste gang så da blir det ok med litt pause. Men ikke misforstå fordi det er faktisk veldig artig og ikke minst koselig men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at det kun er 1 dag neste uke.
Så jeg skal være hjemme, kose meg med Nala, nyte å kunne gå lengre og ikke minst turer der jeg ikke trenger å kikke på klokka hele tiden fordi jeg skal avgårde, jeg er sikkert på at Nala også setter pris på det.
Men nok om det. I dag ( eller det som er igjen av denne dagen) er verdens dagen for psykisk helse. Og det er fremdeles viktig at vi fjerner mye stigma/ fordommer mot psykisk helse. VI vet jo at det enda er veldig tabubelagt å ha en psykisk helse, men alle har vi det. Jeg har jo fokusert på dette før, men det er så pass viktig at det ikke kan sies nok. Vi mennesker har 2 helser, den fysiske og den psykiske og vi vet at det trengs mye mer fokus på dette med å ha en psykisk helse som trenger litt ” tilsyn”. Det er enormt mange mennesker som har behov for hjelp men vi vet jo også det at dette er også et satsingsfelt som man må få økt kompetanse på. Og ikke minst forståelse rundt. Vi vil mest sannsynlig en eller annen gang ha behov for litt ekstra støtte når det kommer til vår psykiske helse. Og det er ikke sånn at det finnes en fasit for alle, for vi er alle ulike og selv om du har 2 mennesker med samme diagnose så er det ikke sånn at de er like, eller opplever sykdommen / diagnosen på samme måte. Vi er mennesker, ikke maskiner. Og vi vet at det viktigste som er , er at vi bryr oss om andre, at vi tør å spørre hvordan det går og ikke bare haster videre. Det er jo sånn at man ikke alltid kan se hvem som har det pyton( hvis jeg skal bruke det ordet) og av og til er det noe med at man trenger noen som lytter, noen som er der for en og som bryr seg. Hva med å invitere noen med ut på tur, invitere noen inn på kaffe/ te? Vi vet at det viktigste er ikke alltid de faglærte men at noen andre er med mennesker. Og noe av det som er viktig er at vi faktisk kobler oss av sosiale media og legger vekk mobilen noen ganger og bare er der, Jeg er jo litt for mye på den og jeg kjenner at de gangene jeg tar tur ut uten mobilen så er det en helt annen opplevelse av turen. det er sånn at man ikke blir avbrutt, og man opplever det på en annen måte. Og det er derfor det er viktig at man også gjør dette med jevne mellomrom.
Det er ingen tvil om at det til tider er utrolig tøft å være menneske, og at hvis man opplever at ens egen psyke slår i mot en, så blir det enda tøffere, men det er viktig at man finner noen man kan prate med, noen som man kan stole på og som er der.
Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv.