Hvor er jeg på vei? Tanken slo meg plutselig. Hvor er jeg på vei i livet mitt og hva ønsker jeg egentlig å få frem? At jeg ikke har det bra, at jeg har det bra, at jeg ikke ser noen mening med livet, at jeg ser en mening, ja jeg bare undrer. Livet er som en berg og dalbane og jeg tenker at jeg legger for mye vekt på de dårlige dagene. De små tingene som holder meg oppe, de skyggelegges av de små tingene som drar meg ned og jeg klarer ikke se det lyset som er der framme. Og sånn kan jeg ikke ha det, jeg er ikke den personen. Jeg har dager som er dritt, (ja hvem har ikke det hvis de skal være ærlige) og jeg har dager som er fantastiske, ja rett og slett som resten av verdens befolkning. For meg er det ikke aktuelt å ikke ha en okay syn. Jeg vet at det er noe som ligger i meg, noe som gjør at jeg på mange måter har mest lyst til å bare reise langt vekk, rømme fra alt og alle og bare være her og der. Men jeg gjør ikke det fordi jeg ikke vil miste det jeg har. det som er mest verdifullt for meg. Jeg vet at mine vonde ting ikke er noe å snakke om, det er som sandkorn å regne, men jeg tenker at det er sånn at det er så alt for lett å miste fokuset på de gode tingene. VI har alle vårt å stri med og noen lar seg overvelde mens andre lar det bli bak og ikke ser den veien lengre. Og jeg er ikke redd for å si at nissen følger med på lasset men jeg har hatt den nissen henge på meg for lenge. Jeg innser at jeg må bare jobbe meg igjennom de følelsene og jobbe med tankegangen min. I dag er det en dag der tankene bare krøller seg og jeg syntes det er veldig vanskelig å ikke klare å se det på en rett måte men jeg vet at det er et håp i tunellen. Jeg trenger bare å komme meg ut og være den jeg ønsker og håper på å være. Nå er klokka snart middagstid, det blir sen mat  i dag men det går fint, fine folk spiser sent heter det seg jo. Uansett, god lørdag