Da er jeg hjemme etter 4 dager med oppdrag som markør bak meg. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til helgen. Nå er det jo helg som sagt og jeg kjenner at det blir godt det også, samle seg, samle tankene og ja rett og slett bare være tilstedte her og nå. Til uka er det jo kun 2 dager så jeg skal ikke klage. Så har vi noen planer for helgen? Tja jeg vet ikke, mannen min må jobbe i morgen og jeg….. jeg har ikke noen andre planer enn å få småryddet litt og sånt noe men ikke noe annet enn det. Jeg hadde jo et ønske om å gå til prekestolen i helgen men det blir ikke sånn så vi får se hva vi gjør på søndag. Ellers har jeg snakket med et familie medlem ang tingene som skjer og jeg har vel kommet til den slutningen at det er som før, jeg får ikke løst tingene som er og jeg vet at det er nok mange som mener at det beste jeg kan gjøre er å bryte all kontakt og jeg vet jo at det er det rette men likevel….. det er ikke alltid så enkelt, det er ikke bare å knipse med fingrene rett og slett , jeg kan selvfølgelig bare droppe å ta den tlf når det ringes, jeg kan droppe å svare på alle kontaktmuligheter og jeg kan droppe den turen siden det koster meg en del, ikke i penger og summer men det koster meg følelsesmessig og ikke minst helsemessig. Og jeg kan tenke at det er det som for mange er naturlig men for meg er det en slags hinder der, en slags mur som gjør at jeg ikke gjør det, jeg klarer det ikke. Man kan vel kanskje spørre seg om jeg er medavhengig eller noe i den duren men det får så være.
