Noen ganger er det ikke så lett å finne de rette ordene. Og jeg tenker at det skal sikkert gå bra, jeg begynner å forme et innlegg men så innser jeg at det er omtrent som gresk, det gir like mye mening hvis ikke man kan gresk da men dere skjønner hva jeg mener håper jeg. Og da er det jo ikke vits i å publisere innlegget. Og jeg er full av beundring over de som klarer å holde det gående dag etter dag. Dessverre er det sånn at noen bloggere egentlig kan likestilles med slike ting som dette her:
Klart at man har en ytringsfrihet i landet vårt og det skal vi være glade for, vi bør sette pris på det men,, og her kommer det et men, det er ikke sånn at man har rett til å bruke denne til hva en man vil. Og jeg forstår at det er viktig for noen å heve sin røst men likevel… hva bruker du din røst til?
Noen bloggere har basert bloggen sin på oppmerksomhet og hvordan få flest mulig til å lese bloggen, man oppdager at det som de skriver ikke er sant men man har klikket seg inn på og med andre ord det gir lesertall som betyr at de igjen klatrer på listen over bloggere. Og det er kanskje rett i deres øyne men ikke nødvendigvis den rette metoden. Men igjen det er opp til hver enkelt å velge, jeg vet at det er veldig fristene å ha en overskrift som man bare må inn å sjekke på.
Men nok om det , dette var en utblåsing. Jeg ønsker ikke å henge ut noen bloggere her, jeg ønsker ikke å fremheve meg selv som en bedre person, det er ikke det som er meningen. Men når jeg kjenner at jeg får nok , da får jeg nok. Og når det kommer kommentarer igjen som omhandler min familie, at de vet hvem ungene mine er (klart det, jeg har de på fjesboka) og at de lider for å ha en mamma som meg, og stakkars de som har en bestemor som de har, vel da kjenner jeg at det går litt langt med at man velger å være anonym.
De fleste som blogger har jo sitt navn der og de er åpne om hvem de er, men man kan skrive kommentarer under anonym. Og ja ta meg for et eller annet men ikke gå på barna mine. Det er faktisk ikke greit.