I formiddag så kjente jeg at jeg trenger å komme meg ut, få nye inntrykk og kjenne at det er godt å gå andre steder, så etter at jeg hadde handlet til middagen så bestemte jeg meg for å ta med meg Nala i en skog jeg ikke hadde vært i før og som er ca 10 min kjøretur unna her. Så vi kom oss ut på tur. Det var utrolig deilig å komme seg ut og tankene mine ble på en måte mye bedre og jeg kjente på en lykke og glede jeg virkelig trengte.
Så dro vi hjem etter 1 times tur og forberedte middagen, dvs satte deigen til pizzaen, og så skulle jeg hente mannen min. Vel vi kan si det sånn at det var lettere sagt enn gjort. Det var snøføyke og drittvær men jeg klarte å komme meg ut av gården og ut på veien, det gikk vel i sånn ca 20 km i 60 sonen. Jeg var ikke den eneste kan man si. Men vi kom oss nå både bort til han men også hjem ( min kjære kjørte) og vi fikk spist. Så nå har jeg satt meg ned med litt brus og mannen min slapper av på sofaen, og jeg fikk også bakt rundstykkene mine. og vi har fått gang på denne her:
Ute er det snøstorm eller sterk kuling så jeg er veldig spent på i morgen tidlig. Håper jeg klarer å komme meg på markøroppdrag i morgen. Jeg sa til mannen min at hvis det er drittvær så blir det å ikke reise hjem etter at jeg har kjørt han på jobb, da drar jeg rett ti stedet vi skal være og venter der, tar med meg Nala og venter der men det er meldt bedre i morgen så vi får se. Uansett så er det litt koselig med vinden som blåser ute og inne er det liv i ovnen.
I dag har det vært en dag hvor jeg har reflektert litt og fundert litt som jeg tidligere har nevnt og jeg kjenner at når det er dager som i dag, ja da er det godt å være til stede her i livet.
Nå skal jeg smake litt på rundstykkene og se litt på en film eller noe sånt. Snakkes
Er dere klare for denne dagen? Måtte dette bli en fantastisk dag, hvor man virkelig får startet et nytt år med en god dag.
Nå er det jo ikke sånn at dette er den første dagen i dette året, greit at jeg er bortreist noen ganger og at det er tomt i topplokket, jeg vet jo at det er kommet til den 6 dagen i januar, men det jeg mener er at nå er jo på mange måter jule og nyttår vekk, nå er det på en måte hverdagen som har begynt, om dere skjønner. Så det er jo nå mange starter med godt mot på en ny hverdag og det samme gjør jeg.. Jeg er så klar og jeg vet at det er bare å ta tak i det man må ta tak i. Nå kan man jo lure på om det er sånn at jeg er helt opp og ned og ingenting i mellom, og nei det er ikke det men man kan si det sånn at jeg har fått en god natt søvn, jeg har fått kommet meg opp, jeg har bilen i dag så da kjørte jeg mannen på jobb, det er snø ute og ja vind men det gjør ikke noe, jeg tar det som det kommer. Men jeg tenker at det er nå jeg skal ta tak, jeg skal jobbe med det som er dritt og jeg skal ta grep om å få en bedre hverdag. Så planen i dag er å rett og slett sette opp en god plan, komme i gang med mer aktivitet og rett og slett ta vare på det jeg trenger å ta vare på. Rydde litt i kjøleskap og skuffer. Jepp holde meg aktiv for å si det sånn. Og ikke minst strikke litt på teppet mitt som jeg aldri føler er nær ferdig.
God søndag. Ja tenk at dette er den aller første søndagen i det nye året. Rart å tenke på at det er bare 5 dager gammel dette året 2025.
Jeg har laget meg en viktig regel dette året, nemlig: Ikke la noen tråkke deg ned , aller minst deg selv.
Jeg har gjort x antall forsøk på skrive innlegg, så at det siste jeg skrev var 2 ,januar, og det er jo ikke så ille når man vet at det er mange ganger det har gått så mye lengre tid enn det før men jeg hadde jo satt meg fore at jeg skulle bli flinkere, men men det er jo kjent at ting ikke alltid går som man ønsker. Men jeg har fått et stort ønske oppfylt da, nemlig dette her: Bildene er tatt innenfra spisestua vår. Det var jo bare regn før jul og egentlig i de dagene frem til for 2 dager siden. Så siden fredag har det snødd tett, akkurat nå er det opphold.
Ellers har jeg egentlig gjort en rekke forsøk i å skrive innlegg men jeg får det liksom ikke til, det er som om fingre og tanker bare slår krøll på seg og jeg blir stående å kjenne på at dette går ikke, jeg får ikke samlet tankene mine rett vei og jeg blir bare trist. Det er som om jeg på mange måter bare har stoppet opp og ikke helt vet hvor jeg skal sette foten hen men det jobbes med. Jeg vet at det skal litt til for å leges men jeg skal ikke gi meg. Sårene er det ingen som kan se, de kan bare føles. Er jeg skadet? Nei ikke fysisk men jeg har fått noen sår inni meg, sår som kun jeg selv kan lege og derfor er det litt sånn kryptisk skriving, men det går bra håper jeg.
Det som er saken er at nissen min, den som følger med på lasset har kommet tilbake og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette, jeg vet ikke om jeg kan forstå det selv, hvordan det ble sånn nå. Men det er også sånn at livet skjer og man kan ikke alltid like det som kommer, men jeg mistenker at det er en av bivirkningene på medisinene jeg bruker og at det bare føles litt ekstra tungt akkurat nå. Men klart at det hjelper jo veldig at det er snø og hvitt ute. Så bare man klarer å skyve de mørke og tunge tankene unna så hjelper det mye. Og jeg vet at det er også sånn fordi jeg har ikke kommet meg ut på tur som jeg planla i romjula men det blir det en endring på nå. I morgen er det ny uke med nye muligheter. Men jeg tenker at man må bare se positivt på tingene som er, og vri det negative til noe positivt. Og det skal jeg klare. Jepp.
Men nå var det jammen mye negativt her. Nå skal jeg rett og slett bare komme meg ut i frisk luft og gå en kveldstur med Nala.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg tenker at det er kanskje like greit at jeg ikke skriver innlegg nå om dagene da det er liksom som om jeg ikke har noe å meddele verden. Men jeg har jo også erfart at tung start på innlegg gjør at jeg kommer i gang og så er det flere ord enn jeg tenkte i begynnelsen, jeg vet ikke men det er sånn noen ganger, Kanskje det er sånn at det er større hjelp for å kunne forme tankene rett vei , at jeg kan sette meg ned med bloggen. Jeg vet ikke jeg. Uansett, det er sånn det er akkurat nå, det har skjedd så mye men likevel lite. Men det som har vært har satt sine spor og jeg kjenner at jeg bruker tiden om dagen til å bearbeide alt sammen.
Viktig å følge med…. en som ser etter bilen vår, kan jo være at matfar kommer hjem med noe godt i posen.
Jeg kjenner at det er godt å være i gang med det nye året, legge det gamle bak og satse på at dette blir et enda bedre år. Ikke at jeg har store reiseplaner annet enn at det kan hende det blir en tur til Trøndelag distriktet hvis det blir noe løp der. Og nei jeg har ikke begynt å trene, akkurat nå har jeg ikke sjans, fordi vi har besøk og hodet er ikke helt der enda. Men jeg skal få det til. Jeg vet at det er sikkert bare unnskyldninger men likevel,… jeg vet at det ikke fungerer hvis ikke hodet henger med, og klart at det kan jo klarne opp i hodet mens man trener men akkurat dette jeg nå står i, det er ikke så lett. Og når jeg nå leser setningene jeg skriver om så er jeg visst en av de som sier A men ikke noe mer enn det, men jeg kan ikke si noe om B og C og D riktig enda, jeg må på en måte få det litt på avstand. Når jeg kommer hjem fra Østlandet, da er det nok at jeg kan si noe mer, men jeg må bare jobbe med det nå fremover. Så bare la meg få tiden ( snakker til meg selv tror jeg) og få ting litt unna så hjelper det nok.
Men utenom det , så har jeg det bra, jeg er sliten men jeg har det bra. Vi trives godt i huset vi bor i og det er utrolig deilig at det ikke er større enn det er fordi det ikke tar så lang tid å rydde eller holde i orden men på en annen side, det blir fort en følelse av at det er rotete fordi det er en del mindre plass på å rote hehe. Så jeg prøver å ikke ta skippertak men litt hver dag. Men jeg skal ha bilen i morgen så jeg må komme meg i seng, opp kl 0500. Dau ja men det blir bra det også. Snakkes
Da satt jeg her da… Alle andre i huset sover men jeg, jeg ser en hund som peser og brekker seg og hun er ikke syk men livredd. Hadde bare folk klart å holde seg til de timene det er lov å skyte opp fyrverkeri men nå har de holdt på i hele kveld samt i dagene før og når jeg endelig hadde fått Nala rolig i kveld, nei da startet det på nytt. Men men det er vel håp om bedre dag i morgen. Så får jeg heller sove senere i dag.
Det er den aller første dagen i det nye året og for mange er det nå man skal sette disse nyttårsløftene i live og satse på at det går bra, jeg er veldig spent på om det er mange som klarer å holde de. Erfaringer er vel at det er mange som bryter etter kortere tid enn de selv trodde. Håper dere hadde en god feiring og avslutning på det gamle året og ønsket dette året her velkommen. Og ikke minst at dere er klar for dette året, jeg er i hvert fall det. Så er det bare å håpe at det blir et bra år for alle og enhver. Men jeg kjenner at jeg har så uendelig lyst til å skrive om hva som ligger så enormt å tynger meg på hjertet denne natten men jeg kan ikke, eller hvor går egentlig grensen? Ikke skriver jeg om barn, men jeg vil jo skrive om en annen person som ikke får fortalt sin side av saken, og jeg kjenner at jeg ikke vil henge ut personen men samtidig er det sånn at dette er ikke noe jeg syntes var grei avslutning på fjoråret. Men det er ikke lett. Klart at jeg kunne gitt F**N og bare kjørt på og satset på at det er ingen jeg vet som kjenner oss begge som da kan fortelle hva jeg har skrevet men samtidig så vet man jo aldri, det store internettet er der og man mister fort kontrollen. Og jeg trenger jo ikke tråkke personen lengre ned i søla enn allerede gjort. Men samtidig er jeg også redd for at hvis jeg skriver det jeg ønsker og så deler det så kan det oppfattes som om jeg vil ha sympati og medlidenhet og det vil jeg ikke, det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker mest av alt å la andre som opplever det samme vite at det er noen andre også som har det sånn, at man ikke er alene, for det kan føles tungt og veldig, veldig ensomt. Så er det egentlig en løsning å skrive et innlegg hvor jeg åpner opp? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at det er ikke noen ok situasjon sånn som nå, hvor det er slik at det ble helt feil. Og kanskje er det sånn at jeg rett og slett bare må prøve å glemme det, forstå hva som skjedde og ikke nødvendigvis tilgi men bare gå videre å legge det bak i boksen som en dårlig erfaring? Eller jeg vet ikke, jeg. Men jeg tenker at det er mange som sikkert vil ha noe å si om tingenes tilstand men jeg får se. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at mannen min er her og kan hjelpe meg til å vite hva som er det beste, eller komme med sine tanker rundt det. Uansett så tror jeg ikke det finnes en fasit, det er enten eller. Men vi får se. Jeg satser på at denne dagen blir ok, til tross for lite søvn.
