Da satt jeg her da… Alle andre i huset sover men jeg, jeg ser en hund som peser og brekker seg og hun er ikke syk men livredd. Hadde bare folk klart å holde seg til de timene det er lov å skyte opp fyrverkeri men nå har de holdt på i hele kveld samt i dagene før og når jeg endelig hadde fått Nala rolig i kveld, nei da startet det på nytt. Men men det er vel håp om bedre dag i morgen.  Så får jeg heller sove senere i dag.

Det er den aller første dagen i det nye året og for mange er det nå man skal sette disse nyttårsløftene i live og satse på at det går bra, jeg er veldig spent på om det er mange som klarer å holde de. Erfaringer er vel at det er mange som bryter etter kortere tid enn de selv trodde.  Håper dere hadde en god feiring og avslutning på det gamle året og ønsket dette året her velkommen. Og ikke minst at dere er klar for dette året, jeg er i hvert fall det. Så er det bare å håpe at det blir et bra år for alle og enhver. Men jeg kjenner at jeg har så uendelig lyst til å skrive om hva som ligger så enormt å tynger meg på hjertet denne natten men jeg kan ikke, eller hvor går egentlig grensen? Ikke skriver jeg om barn, men jeg vil jo skrive om en annen person som ikke får fortalt sin side av saken,  og jeg kjenner at jeg ikke vil henge ut personen men samtidig er det sånn at dette er ikke noe jeg syntes var grei avslutning på fjoråret. Men det er ikke lett. Klart at jeg kunne gitt F**N og bare kjørt på og satset på at det er ingen jeg vet som kjenner oss begge som da kan fortelle hva jeg har skrevet men samtidig så vet man jo aldri, det store internettet er der og man mister fort kontrollen. Og jeg trenger jo ikke tråkke personen lengre ned i søla enn allerede gjort. Men samtidig er jeg også redd for at hvis jeg skriver det jeg ønsker og så deler det så kan det oppfattes som om jeg vil ha sympati og medlidenhet og det vil jeg ikke, det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker mest av alt å la andre som opplever det samme vite at det er noen andre også som har det sånn, at man ikke er alene, for det kan føles tungt og veldig, veldig ensomt. Så er det egentlig en løsning å skrive et innlegg hvor jeg åpner opp? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at det er ikke noen ok situasjon sånn som nå, hvor det er slik at det ble helt feil. Og kanskje er det sånn at jeg rett og slett bare må prøve å glemme det, forstå hva som skjedde og ikke nødvendigvis tilgi men bare gå videre å legge det bak i boksen som en dårlig erfaring? Eller jeg vet ikke, jeg. Men jeg tenker at det er mange som sikkert vil ha noe å si om tingenes tilstand men jeg får se. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for at mannen min er her og kan hjelpe meg til å vite hva som er det beste, eller komme med sine tanker rundt det. Uansett så tror jeg ikke det finnes en fasit, det er enten eller. Men vi får se. Jeg satser på at denne dagen blir ok, til tross for lite søvn.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers