I dag er det en dag der absolutt ingenting henger sammen, jeg tror jeg har 30 innlegg i kladd gruppa, det er ingen av de som gir mening og det er så irriterende. Jeg prøver og prøver men det er som om en usynlig hånd henger over meg, og ødelegger. Jeg vet ikke men jeg kjenner at det er noe som ikke stemmer rett og slett. Det er som om det er tomt i toppen eller at det jeg tror virker bra, men når jeg leser over innlegget, har det like mye betydning som om jeg hadde skrevet det på gresk eller noe sånt.
Jeg prøver å finne ut om hva som er feil, men svaret er så langt tomt, jeg er rett og slett en person med hjernen som er på ferie eller noe sånt. Og jeg hater det. I dag er det bare en sånn da. Det blir mye prøve og feile men men sånn er det noen ganger.
Ute har det ikke vært det beste været og kanskje det er noe der, kanskje at det at det er høst i gjære som gjør at det blir sånn, kan hende at jeg er en vår sommer blogger, håper ikke det. Men men tar en dag av gangen. I morgen er det noen ting på planen, skal blant annet passe valpen til M så det blir hyggelig og så er det å lade opp til lørdagens løp. Gleder meg, men håper ikke at værmeldingen stemmer for da blir det ekstra vått kan man si, men vi takler det også tenker jeg. Men jeg får ikke så mye annet ned på siden her så jeg gir meg nå, før jeg roter det enda mer vekk.
Nå er det ikke mange dagene igjen av August og vi begynner på høst måneden. Sakte men sikkert kommer følelsen av høst inni meg og jeg ser frem til den nye årstiden også. Vi er jo egentlig heldig som bor i et område av verden som har 4 årstider, til tross for at det ofte kan føles som om vi har kun en her borte på Jæren. Men jeg kjenner jo likevel forandringer, og av og til lukter det litt høst i lufta. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny årstid, rett og slett.
Men i dag har jeg ikke bare lyst til å skrive om været og årstid endringer men litt om det med hva livet er i dag, for meg.
Jeg har brukt litt tid til å ransake meg selv, og ikke at det er noe nytt men likevel, tankene er på mange måter de samme men med ulike innfallsvinkler ut fra hva som er de ulike dager og det er kanskje litt rart eller sært men men det er bare sånn det er med meg. Jeg har satt meg ned å sett litt på hvor jeg er i livet i dag, kontra hvordan utgangspunktet mitt er. Jeg har tenkt mye på dette med at folk har kommentert fra tid ti annen at jeg ikke hadde vært her jeg er i dag hvis ikke bestemor hadde vært der og selv om det er noen år siden de sa det så er det kanskje sånn at de tenkte på at jeg vokste opp i urolig hjem med mamma som gjentatte ganger prøvde å ta livet sitt, eller brukte ulike medikamenter eller alkohol. Og jeg innser at det som noen har påpekt, ang min mamma og hennes problem ( hvis man skal kalle det for det) så har jeg jo ikke ville være enig med de, Og jeg har tenkt inni meg at det er kun jeg som får snakke eller tenke sånn om mamma, de andre tar feil, det er ikke så ille. Men sannheten er at ja det var så ille, det var faktisk mye verre men jeg ville bare ikke bli med på det.
Og veien hit jeg er i dag, det har vært opp og nedturer, omveier og håp som har blitt knust har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, den har gitt meg verdifull kunnskap og erfaringer. Klart at noen av de tingene kunne man klare seg uten men på en annen side, alt er sammensatt, alt er en del av et puslespill.
Veien hit jeg er i dag har også innbefattet dårlige valg og ting som ikke kan gjøres om. Jeg har mistet venner på veien, jeg har trodd at noen var venner men ikke var det, jeg har gjemt meg bak å trøstespise og tenkt at jeg ikke fortjener å ha et okay liv. For sannheten er at jeg kjemper en kamp hver eneste dag. Jeg jobber med å ikke la det negative overta helt. Klart at fortiden min kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg må ikke gjemme meg bak offerrollen, jeg er ikke et offer lengre. Og det er jo sånn at man av og til må trekke frem og jobbe med vonde ting for å klare å komme seg videre i livet. Veien til å ha en bra fremtid er å snu fortiden fra noe vondt til noe bra.
Nå har jeg brukt dagen på å klare å samle meg, jeg og Nala kom hjem i natt og da hadde mamma og jeg vært en tur på harryshopping. Og det var den turen som gjorde noe med meg. Ikke noe mamma gjorde eller ikke gjorde men saken er den at helt ut av det blå så traff vi tanten min, min avdøde fars søster, og jeg har ikke sett henne på en del år, og det var så vidt hun gadd å hilse. Jeg kunne taklet det men når vi da ender med å stå i nabokøen i mens vi ventet på vår tur i kassen så spør venninnen hennes om hvem jeg var ” det er bare broren min sin datter, men vi har ikke kontakt i det hele, hun gidder ikke” Vel jeg beit tenna sammen og sa til meg selv,- “Ikke bry deg, ikke kommenter” Og det var sånn at jeg faktisk klarte å ikke si noe selv om jeg ville, men jeg bestemte meg for å ikke si noe.
Så jeg kjørte hjem etter svenske handelen og jeg satt med mange tanker i hodet på veien hjem, jeg var hjemme ved 0135 tiden i natt og snille mannen min satt å ventet på oss. Så vi fikk varene ut av bilen, la det som skulle i frysa dit og resten både her og der, før vi krøp til sengs, og jeg tror ikke at jeg rakk å legge hodet på puta før vi sov. Så i dag så har jeg hengt på plass klær, vasket klær, bakt brød og fått avtalt med foreldrene til hun som skal delta på Gjørmelabben med meg på lørdag. Så i morgen er det onsdag og da er det litt ting som skal gjøres men ikke sånn supermasse. Og jeg må få lagt inn minst 2 treningsøkter denne uka før løpet. Jeg skal si at jeg både gleder og gruer meg til løpet på Lørdag men det går bra, det vil det alltid gjøre.
Jeg har hatt et par dager pause, jeg kunne ha skrevet noen ord når jeg var på Østlandet men jeg trengte den pausen, ja jeg vet at det er dumt men jeg måtte ta et valg og jeg valgte å være mer til stede rett og slett. Ja det er noe med at det er en tid for alt og akkurat de dagene som har fortiden de hadde jeg ikke noe behov for å være på bloggen min, jeg trengte å rydde opp litt inni meg, og jeg tok heller noen bilder.
Det er jo noe som heter skogens ro, og det er ikke noe annet enn sant, jeg kjenner at jeg rett og slett hadde veldig behov for å traske her med Nala, føre samtaler med henne, selv om jeg vet godt at det ikke kommer svar, men det er en form for terapi det også.
Perfekt vær for en båttur, jeg ble bare bittelitt sjøsyk, men det regnet jeg med. Og Nala hadde jeg hos privat hundepass, det er faktisk barnebarnet til noen venner av bestemor, så jeg kjenner at jeg er ganske så trygg på at hun får stell og omsorg.
Ikke direkte mye plass til meg nei.
Så var det plante da. Dette er en plante jeg sa at jeg aldri skulle ha, Monstera Thai , noen kaller den bloggplante. Men jeg har sagt at jeg ikke noen gang skulle ha denne planten, jeg vil ikke ha den som alle andre har, men rett før jul 2023 så kom den på en Coop Mega butikk og da til en latterlig sum. Men den ble som blåst vekk og jeg lot det bare være, glemte hele planta men i går kom det frem at den var tilbake på en del coop butikker og da til 349 kroner, så jeg kjøpte en. Jaja godt man kan skifte mening.
Nå skal jeg legge meg, så snakkes vi nok mer i morgen
I helgen er det planen at jeg skal til Østlandet, hjem til mamma og i utgangspunktet så skulle jeg ha kjørt i morgen, men siden jeg ikke skal dit på lang tid så blir det da at jeg må vente til Tirsdag å reise hjem igjen ( ja jeg vet at strengt talt trenger jeg ikke det men…) så da la jeg en plan om at jeg kjører i dag og da hjem mandags kvelden, da får jeg hele søndagen og store deler av mandagen sammen med mamma og jeg trenger ikke ha dårlig følelse for at det tar da en stund til jeg drar igjen den veien. Men så er det sånn da, at det dukket opp et lite skjær i sjøen. Min mann venter på en leveranse og den må hentes et lite stykke unna her så han venter på tlf og jeg får ikke reist før den er hentet. Og det ser derfor ut som om jeg er tilbake på den opprinnelige planen og jaja det får bare være. Klart at i denne settingen skulle vi hatt 2 biler men det er bare av og til det er sånn. Og det gjør bare at jeg får trent opp tålmodigheten min, jaja jeg overlever.
Men det er noe med at jeg ikke trives i Vestfold, byen er grei nok det er ikke det men jeg har dårlige minner derfra, jeg kjenner på en slags uvelhet når jeg er der og at jeg blir sint og trist når det er sånn. Ja jeg vet at det er i hodet mitt det sitter men likevel så er det noe med at jo nærmere byen jeg kommer , jo kvalmere blir jeg, jeg kjenner virkelig på et ubehag. Og det er jo det at jeg føler at jeg ikke kan la vær å dra til mamma men jeg er veldig glad for at det er lenge til neste gang, nærmere jul.
Jeg har jo en lang bakgrunns historie med psykisk og fysisk vold ( jeg er den som fikk bank) og jeg kjenner at jeg merker en slags knute i magen når jeg er der borte, selv om personen ikke er tilstede lengre, så er det noe med at det gjør noe med psyken min. Og jeg har også svært få venner der borte så derfor tja det er som det er rett og slett. Jeg er så enormt glad hver gang jeg kan sette meg i bilen og bare kjøre av sted hjem, hjem til her jeg er trygg, her jeg føler er hjemme. Jeg tenker at det er ikke okay at det skal være slik.
Når jeg tenker tilbake på de årene jeg hadde det som tøffest mens jeg bodde der borte så vet jeg jo at det har vært med på å forme meg og har satt sine varige spor. Jeg liker heller ikke politiet og det er noe med at det er litt merkelig når man har bonusbarn som jobber i etaten, men jeg takler politiet dårlig, og det er sånn det er. Så jeg kjenner at jeg ikke akkurat gleder meg til å reise men kunne tenke meg å komme meg avsted, sånn at jeg kan komme meg hjem igjen.
Håper dere har fått en god start på dagen og at dere er klare for denne fredagen. Og ikke minst helgen. I dag er det en dag der jeg egentlig har litt på programmet men ikke mer enn at jeg takler det. Men jeg har litt sånn små pusling rett og slett.
Men jeg har oppdaget fordelen med å ha liste, rett og slett fordi jeg må ha en litt oversikt i dag. Av og til er det ikke sånn at jeg føler at jeg har helt kontroll og at jeg lettere kan miste fokus, derfor velger jeg lister i dag. Rett og slett. Hva med deg, er du en som har stålkontroll eller har du av og til behov for en liste, en slags gjøremålsliste. Så nå har jeg satt meg ned med en tekopp, og skrev jeg listen mens jeg drikker den og så skal jeg snart begynne med toppen av listen. I dag får vi jo M og damen hans K på middag, det ble Taco rett og slett. Og ikke noen avansert utgave. Men vi får også besøk av x- til mannen min, og jeg innser at det fort kan bli litt forvirring med hvem som er hvem siden jeg ikke bruker navnet deres, men K og M er altså bonus barna mine. mens K er også navnet på damen til M så ja…… men men jeg har valgt å gjøre det på den måten rett og slett. Men nok om det, jeg har jo vært flink i huset i lengre tid men den siste uken skled det litt ut igjen og det kan vi ikke ha noe av så da må jeg komme meg inn igjen på rett vei. Og da er det jo greit å ha en liten oversikt syntes jeg.
Men sånn utenom det så er det sånn at jeg har et par innlegg jeg har jobbet med i hodet mitt som jeg ikke har fått ned på ” arket” enda men jeg skal frem med de. Så vi får se om når og hvordan det blir. Men nå er det å sette igang. Ha en flott dag folkens
For en tid tilbake så var det et behov for å hjelpe en med blogger, ikke med å bli en større blogger eller å komme høyere opp på listen men hjelpe henne med noe langt større. Nemlig hennes kamp mot Goliat, eller Kommunen. Den gangen måtte man ty til advokat og man kom jo et stort steg videre fordi hun vant jo igjennom. Og lenge så det ut som at resultatet var veldig bra. Men Bergen kommune har jo på mange måter som så mange andre kommuner i landet vårt drevet med innsparinger og omrokkeringer og omorganiseringer og med andre ord så går det utover de svakere, og heldigvis klarer Vivian med hjelp av bloggen sin å si i fra men det er jo en del som ikke er så heldig. Men likevel er det sånn at jeg innser at jeg igjen må ta et tak. Jeg er litt usikker på hva som er rette veien å gå men jeg tenker at man må bare begynne et sted. Og jeg tenker at er nok nå, det er på tide at de som styrer ser hva som skjer når de holder på i den retning de gjør nå.
Vivian skrev dette innlegget her: https://mammapahjul.blogg.no/noen-bor-stille-politikerne-til-veggs.html og jeg tenker at jeg kan ikke sitte stille og ikke se hva som skjer uten å reagere. Vet at flere bloggere hiver seg på dette og det kommer garantert å komme noen reaksjoner på hvordan dette oppleves for de rundt henne.
Men hva kan vi gjøre? Hvordan hjelpe til best mulig. Er det behov for en ny spleis? Er det behov for fakkeltog eller skal vi reise opp og snakke med de som har med dette å gjøre? Her sitter jeg og tenker, vrir hjernen min og kjenner at det rykker i hjerteroten.
En person sa en gang i en podcast” Når du står med dritt opp til halsen, så er det verste du kan gjøre er å henge med hodet”
Og det er er enormt sant, det er også når man har hatt det som verst og så kommer tilbake til den litt lysere delen av livet at man oppdager hvor bra man egentlig har det. Og jeg innser at jeg endelig er på vei, rett vei, hvor jeg finner meg selv igjen. Jeg vet at jeg egentlig ikke har hatt noen grunn til å henge med hodet men samtidig har jeg hatt en del å jobbe med som jeg ikke har snakket om ovenfor andre enn Nala. Og jeg kjenner at jeg rister dette av meg nå og er så klar til å komme meg videre. Jeg har satt meg små mål, og det er mål som er oppnåelig enten det er lyse eller mørke dager. Jeg innser at jeg ikke har noen grunn til å føle det sånn. Klart at jeg kan ha negative og vonde dager, og det har jeg vært åpen på men jeg har bestemt meg. Det skal ikke være sånn at jeg kun ser det som er dritt når jeg ser meg i speilet. Det er ikke sånn at jeg ikke skal kunne nyte livet, og glede meg over de tingene på samme måte som andre. En annen blogger sa til meg ” Du må ta vare på deg selv også, ikke bare alle andre” Og jeg tenker at det å ta vare på meg selv er noe som ofte kommer i annen rekke. Jeg har skjøvet vekk egne følelser og tanker mot den andre og bare for å så oppdaget at jeg ikke har noe igjen. Og det er det stopp på nå. Jeg skal nyte solnedganger og soloppganger, jeg skal smile av løvet som snart faller ned på bakken og jeg skal hoppe av glede i sølepyttene. Jeg skal fortelle meg selv hver eneste dag at dagen i dag er den beste dagen i livet, Og jeg skal ta fatt på å drive med frivillighet. Jeg skal tilbake til den utgaven av meg selv som jeg liker aller best. Og for meg handler det om at jeg har kommet til et punkt der jeg har fått nok. Og jeg skal si til meg selv at ” Jeg klarer det jeg vil klare, og den som gir seg er en dritt”
Jeg har brukt dagen i dag på å gi meg selv noen løfter, jeg endte dessverre i seng i ettermiddag med en enorm kvalme men det gav seg heldigvis men mens jeg lå der så bestemte jeg meg for at jeg har noen betydning og at jeg skal ikke sette meg selv i siste rekke, jeg skal sette grenser for jeg kjenner at det går bedre da.
Ta vare på dere selv og så plutselig kommer det et innlegg igjen
“Skammer du deg noen ganger over deg selv, din historie eller dine foreldre?”
God morgen, ja jeg vet at jeg begynner denne bloggposten litt rart men det er en grunn for det. Ikke at jeg er super spesiell eller at det er som er mer viktig enn at jeg hadde startet med å si god formiddag, morgen er vel strengt talt å dra det litt langt….. men uansett, jeg er veldig glad for at denne dagen er startet med solskinn. Det er rart det der med sol, det er noe eget over det og det er jo ingen tvil om at solskinn gjør at man er i litt bedre humør. Det bare er sånn rett og slett.
Men tilbake til det spørsmålet jeg startet denne posten med. Det er ikke veldig enkelt å svare på rett og slett , mye fordi det er ganske så kompleks sammensatt og jeg kjenner at det er på en måte ikke noe problem å svare på men på en annen måte…. litt verre. det er fordi jeg rett og slett er litt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg på en måte som gjør at de som leser det kan forstå.
Men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan rett og slett. Og så får det heller stå sin prøve. Hopper i det med begge beina først rett og slett.
“Skammer du deg noen ganger over deg selv, din historie eller dine foreldre?” La oss se hva svaret blir:
-Skammer jeg meg over meg selv og min historie? Ja helt klart. Jeg skammer meg over at jeg ikke er den personen som jeg skulle ønske at jeg kunne være, jeg skammer meg over at jeg er avhengig av brus, jeg som hater avhengighet, men ikke røyker jeg eller drikker alkohol så det er på en måte den jeg gjemmer meg bak, men ja jeg skammer meg. Jeg skammer meg for at jeg har latt andre tråkke meg ned, ødelegge selvfølelsen min, min historie er ikke den enkleste eller den mest ” normale” men samtidig er den jo nettopp det, den er min. Jeg har ofte grått mange tårer fordi det jeg har opplevd men samtidig er det det slags tveegget sverd fordi mine opplevelser har vært med på å forme meg til den jeg er i dag med de egenskaper, verdier og holdninger jeg har. Jeg kjenner at jeg ikke er glad for å ha dette i baklomma men samtidig er det sånn at det kunne vært verre, og resultatet kunne blitt dritt men det ble ikke fullt så dritt likevel. Men min historie er den som den er og jeg tenker at det er sånn det er. Så svaret er både ja og nei og kanskje ikke så klart likevel, som jeg sa i begynnelsen.
Skammer jeg meg over foreldrene mine? Også her er det som jeg sa ikke helt lett å si verken ja eller nei, men ja jeg gjør på mange måter det, men ikke over mamma som person men mer hvordan hun velger utveier noen ganger. Faren min kan jeg ikke si så mye om fordi lite kontakt / null kontakt i mange år og så døde han for noen år siden. Men mamma , vel jeg har jo skrevet om henne før og jeg vet at det er ikke så lett for henne, men jeg unnskylder ikke at hun har sine avhengigheter og klart at jeg kunne brutt kontakten helt og det har jeg jo gjort et par ganger, den ene gangen varte det i nesten 3 år mens det ellers har vært litt av og på. Men til tross for at jeg ikke er enebarn så er det ikke den enkleste familien å være en del av ( syntes litt synd på mannen min der altså) og på mange måter er jeg et enebarn. Så det er ikke helt min natur dessverre, og jeg tenker at jeg har den mammaen jeg har og får heller bare takle det som det er for jeg tenker at det er det jeg kommer best ut rett og slett for min egen del. Eller hva sier dere? Uansett. Dette var noen filosofiske tanker om man kan kalle det for det, og det er ikke sånn at jeg ikke syntes mamma er en flott dame, tvert i mot, mamma er en fantastisk god mamma når dagene er mindre belastende men samtidig vet både hun og jeg og også noen andre rundt henne at det er ikke sånn at det alltid er like bra, noen dager trenger man litt avstand og problemene de tårner seg opp og er da man som pårørende rett og slett bare må ha den avstanden man har. På mange måter er det veldig bra at det er langt i mellom oss. Men på andre måter mer sårt.
Vi mennesker har veldig lett for å trekke slutninger og gjøre oss opp meninger basert på det vi ser, det vi leser og ikke minst det vi hører, og ut fra dette er det så lett for å danne seg et førsteinntrykk som kanskje ikke alltid stemmer, men av en eller annen grunn så er det noe som blir sittende som støpt og dersom de man møter prøver å vise noe annet og de gjør det minste feiltrinn så tenker vi alt for fort dessverre ” at det var det jeg visste”. VI drar også alle over en kam. Hvis en mørkhudet gjør en kriminell handling så kan vi fort mene at alle mørkhudete er sånn. Det er jo ikke sånn at vi tenker at alle menn er voldtektsmenn og pedofile bare fordi noen er sånn.
Noe av det verste jeg vet er når jeg vet at folk snakker om meg bak min rygg, men jeg har vel lært meg at det er sånn det er. Jeg vet at jeg ikke ser ut som alle andre, jeg har ikke dyre merkeklær og jeg har feil og mangler både her og der, sånn som så mange andre. Jeg blir sett på som feit og lat og at de ikke forventer noe annet av sånne som meg. Jeg tenker ikke likt som alle andre og ser ting på en litt annen måte enn andre. Men jeg er opptatt av at mennesker har en verdi uansett hvor i verden de kommer i fra. Jeg kan kanskje bli sett på som dum og idiot men jeg mener at mennesker kan endre seg. Ikke at jeg godtar at man har en holdning som godtar pedofili og slike ting men jeg mener at absolutt alle har noe godt i seg , man må bare lete ekstra godt noen ganger hos andre. Men jeg har også lært meg at det er ikke sånn at man skal dømme eller fordømme noen før man har snakket med de og blitt bedre kjent med de. For noen ganger kan man lære mer av andre mennesker enn man er klar over.
Men vi har også lett for å holde mennesker på utsiden av ” venneflokken” Vi tenker at den er viktig at man skal gjøre seg fortjent til, Og la oss ta for oss vi som har venner eller foreldre som sliter med rus til tider. Vi har kanskje hytte eller båt men vi vil ikke invitere den som sliter , fordi det ikke passer oss, vi skammer oss kanskje. Men har man noen gang tenkt på at det er kanskje det å føle seg verdsatt som ville betydd enormt mye for den personen? Hvorfor skal vi på mange måter grave den personen vekk fra oss og tenke at nei det er ikke mitt ansvar? Vel jeg kan ikke si hva andre skal gjøre men jeg kan gjøre det som føles rett for meg. Ja jeg skal ikke skyve under en stol at jeg har skammet meg mange ganger over at mamma sliter med sine ting. Og ja jeg skal innrømme at jeg har valgt å gjøre ting når hun ikke kan være med fordi jeg ikke orker å kjenne på den følelsen. Men jeg tenker at det er alltid plass og rom for endringer , ikke bare for henne men også for meg.
Så hva ønsker jeg med dette innlegget? Tja jeg vet ikke, det er vel ikke noen rød tråd i denne posten men jeg har lyst til å slå et slag for psykisk helse. Vi vet jo at mennesker består av en fysisk del og en psykisk del innenfor helse og at de henger sammen, selv om de er ikke bundet sammen konstant. Jeg forstår at det er mange som ikke tør å innrømme at man har dager som er dårlige og tunge og mange av oss har vel kanskje tenkt at man ikke orker mer. Men det er helt normalt og man er ikke en person med mindre verdi enn ellers. Og det er litt der jeg begynte, for ved at vi tror vi vet sannheten eller fakta om en person og at de ikke kan takle ting fordi de da kan ta livet sitt, det er kanskje rett eller også feil.
Jeg snakket med en dame her for noen dager siden og hun fortalte meg at hun grudde seg til å komme tilbake til jobben fordi noen hadde hørt at hun hadde vært innlagt fordi hun var klin kokos galen og at de hadde snakket om henne på jobben. Og jeg kan godt forstå den tankegangen og jeg tror nok mange andre hadde følt på samme måte. Men hvis du vet at noen av dine venner sliter psykisk, så snakk med de, vær der for de.
For meg så hjalp det å flytte, jeg levde i et destruktivt forhold, og jeg hadde ingen tro på meg selv. Jeg var sliten og lei og ting var ganske så komplisert men det som var rett for meg er kanskje ikke rett for deg. Og jeg fikk hjelp til å komme meg ut av det forholdet. Og jeg er glad for at det er noe jeg har tatt med meg videre, jeg har blitt en sterkere person ut av dette. Og ja jeg har dager som er mindre ok men jeg tenker at det er noe som har gitt meg et slags verktøy for å komme videre. I stedet for å sette meg ned og ikke se lyst på tingene så blir det bra til slutt.
Til deg som akkurat har begynt å blogge, eller har både 10 og 20 års erfaring i bloggverden.
Til deg som jobber maksimalt med å oppnå mål man har satt seg.
Til deg som skal prøve ut noe som er helt nytt og som kan virke skummelt med en gang. Til deg som skal flytte langt unna, eller til deg som skal flytte tilbake til barndommens område. Til deg som hver dag jobber med deg selv for å komme deg ut av en depresjon og som føler at du kanskje ikke har en verdi.
Til deg som må gjøre drastiske endringer i livet for å overleve og komme deg videre
Jeg heier på deg.. Du er sterkere enn du tror og jeg vet at det er ofte sånn at man syntes ting er skummelt eller kanskje mer utfordrende men likevel du fortjener en klapp på skulderen. Husk at du er ikke alene og et eller annet sted i verden sitter det noen å har det på akkurat samme måte. Det er viktig at man ikke glemmer. Det er av og til sånn at man føler seg ensom men du er ikke det. Og jeg ønsker deg lykke til videre, og husk at det er alltid noen som vil høre på deg og tilby deg en skulder når du måtte trenge en å gråte på.
