Vi mennesker har veldig lett for å trekke slutninger og gjøre oss opp meninger basert på det vi ser, det vi leser og ikke minst det vi hører, og ut fra dette er det så lett for å danne seg et førsteinntrykk som kanskje ikke alltid stemmer, men av en eller annen grunn så er det noe som blir sittende som støpt og dersom de man møter prøver å vise noe annet og de gjør det minste feiltrinn så tenker vi alt for fort dessverre ” at det var det jeg visste”. VI drar også alle over en kam. Hvis en mørkhudet gjør en kriminell handling så kan vi fort mene at alle mørkhudete er sånn. Det er jo ikke sånn at vi tenker at alle menn er voldtektsmenn og pedofile bare fordi noen er sånn.

Noe av det verste jeg vet er når jeg vet at folk snakker om meg bak min rygg, men jeg har vel lært meg at det er sånn det er. Jeg vet at jeg ikke ser ut som alle andre, jeg har ikke dyre merkeklær og jeg har feil og mangler både her og der, sånn som så mange andre. Jeg blir sett på som feit og lat og at de ikke forventer noe annet av sånne som meg. Jeg tenker ikke likt som alle andre og ser ting på en litt annen måte enn andre. Men jeg er opptatt av at mennesker har en verdi uansett hvor i verden de kommer i fra. Jeg kan kanskje bli sett på som dum og idiot men jeg mener at mennesker kan endre seg. Ikke at jeg godtar at man har en holdning som godtar pedofili og slike ting men jeg mener at absolutt alle har noe godt i seg , man må bare lete ekstra godt noen ganger hos andre. Men jeg har også lært meg at det er ikke sånn at man skal dømme eller fordømme noen før man har snakket med de og blitt bedre kjent med de. For noen ganger kan man lære mer av andre mennesker enn man er klar over.

Men vi har også lett for å holde mennesker på utsiden av ” venneflokken” Vi tenker at den er viktig at man skal gjøre seg fortjent til, Og la oss ta for oss vi som har venner eller foreldre som sliter med rus til tider. Vi har kanskje hytte eller båt men vi vil ikke invitere den som sliter , fordi det ikke passer oss, vi skammer oss kanskje. Men har man noen gang tenkt på at det er kanskje det å føle seg verdsatt som ville betydd enormt mye for den personen? Hvorfor skal vi på mange måter grave den personen vekk fra oss og tenke at nei det er ikke mitt ansvar? Vel jeg kan ikke si hva andre skal gjøre men jeg kan gjøre det som føles rett for meg. Ja jeg skal ikke skyve under en stol at jeg har skammet meg mange ganger over at mamma sliter med sine ting. Og ja jeg skal innrømme at jeg har valgt å gjøre ting når hun ikke kan være med fordi jeg ikke orker å kjenne på den følelsen. Men jeg tenker at det er alltid plass og rom for endringer , ikke bare for henne men også for meg.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Så hva ønsker jeg med dette innlegget? Tja jeg vet ikke, det er vel ikke noen rød tråd i denne posten men jeg har lyst til å slå et slag for psykisk helse. Vi vet jo at mennesker består av en fysisk del og en psykisk del innenfor helse og at de henger sammen, selv om de er ikke bundet sammen konstant. Jeg forstår at det er mange som ikke tør å innrømme at man har dager som er dårlige og tunge og mange av oss har vel kanskje tenkt at man ikke orker mer. Men det er helt normalt og man er ikke en person med mindre verdi enn ellers. Og det er litt der jeg begynte, for ved at vi tror vi vet sannheten eller fakta om en person og at de ikke kan takle ting fordi de da kan ta livet sitt, det er kanskje rett eller også feil.

Jeg snakket med en dame her for noen dager siden og hun fortalte meg at hun grudde seg til å komme tilbake til jobben fordi noen hadde hørt at hun hadde vært innlagt fordi hun var klin kokos galen og at de hadde snakket om henne på jobben. Og jeg kan godt forstå den tankegangen og jeg tror nok mange andre hadde følt på samme måte. Men hvis du vet at noen av dine venner sliter psykisk, så snakk med de, vær der for de.

For meg så hjalp det å flytte, jeg levde i et destruktivt forhold, og jeg hadde ingen tro på meg selv. Jeg var sliten og lei og ting var ganske så komplisert men det som var rett for meg er kanskje ikke rett for deg. Og jeg fikk hjelp til å komme meg ut av det forholdet. Og jeg er glad for at det er noe jeg har tatt med meg videre, jeg har blitt en sterkere person ut av dette. Og ja jeg har dager som er mindre ok men jeg tenker at det er noe som har gitt meg et slags verktøy for å komme videre. I stedet for å sette meg ned og ikke se lyst på tingene så blir det bra til slutt.

Takk for at du leste,