“Skammer du deg noen ganger over deg selv, din historie eller dine foreldre?” 
God morgen, ja jeg vet at jeg begynner denne bloggposten litt rart men det er en grunn for det. Ikke at jeg er super spesiell eller at det er som er mer viktig enn at jeg hadde startet med å si god formiddag, morgen er vel strengt talt å dra det litt langt….. men uansett, jeg er veldig glad for at denne dagen er startet med solskinn. Det er rart det der med sol, det er noe eget over det og det er jo ingen tvil om at solskinn gjør at man er i litt bedre humør. Det bare er sånn rett og slett.
Men tilbake til det spørsmålet jeg startet denne posten med. Det er ikke veldig enkelt å svare på rett og slett , mye fordi det er ganske så kompleks sammensatt og jeg kjenner at det er på en måte ikke noe problem å svare på men på en annen måte…. litt verre. det er fordi jeg rett og slett er litt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg på en måte som gjør at de som leser det kan forstå.
Men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan rett og slett. Og så får det heller stå sin prøve. Hopper i det med begge beina først rett og slett.
“Skammer du deg noen ganger over deg selv, din historie eller dine foreldre?” La oss se hva svaret blir:
-Skammer jeg meg over meg selv og min historie? Ja helt klart. Jeg skammer meg over at jeg ikke er den personen som jeg skulle ønske at jeg kunne være, jeg skammer meg over at jeg er avhengig av brus, jeg som hater avhengighet, men ikke røyker jeg eller drikker alkohol så det er på en måte den jeg gjemmer meg bak, men ja jeg skammer meg. Jeg skammer meg for at jeg har latt andre tråkke meg ned, ødelegge selvfølelsen min, min historie er ikke den enkleste eller den mest ” normale” men samtidig er den jo nettopp det, den er min. Jeg har ofte grått mange tårer fordi det jeg har opplevd men samtidig er det det slags tveegget sverd fordi mine opplevelser har vært med på å forme meg til den jeg er i dag med de egenskaper, verdier og holdninger jeg har. Jeg kjenner at jeg ikke er glad for å ha dette i baklomma men samtidig er det sånn at det kunne vært verre, og resultatet kunne blitt dritt men det ble ikke fullt så dritt likevel. Men min historie er den som den er og jeg tenker at det er sånn det er. Så svaret er både ja og nei og kanskje ikke så klart likevel, som jeg sa i begynnelsen.
Skammer jeg meg over foreldrene mine? Også her er det som jeg sa ikke helt lett å si verken ja eller nei, men ja jeg gjør på mange måter det, men ikke over mamma som person men mer hvordan hun velger utveier noen ganger. Faren min kan jeg ikke si så mye om fordi lite kontakt / null kontakt i mange år og så døde han for noen år siden. Men mamma , vel jeg har jo skrevet om henne før og jeg vet at det er ikke så lett for henne, men jeg unnskylder ikke at hun har sine avhengigheter og klart at jeg kunne brutt kontakten helt og det har jeg jo gjort et par ganger, den ene gangen varte det i nesten 3 år mens det ellers har vært litt av og på. Men til tross for at jeg ikke er enebarn så er det ikke den enkleste familien å være en del av ( syntes litt synd på mannen min der altså) og på mange måter er jeg et enebarn. Så det er ikke helt min natur dessverre, og jeg tenker at jeg har den mammaen jeg har og får heller bare takle det som det er for jeg tenker at det er det jeg kommer best ut rett og slett for min egen del. Eller hva sier dere? Uansett. Dette var noen filosofiske tanker om man kan kalle det for det, og det er ikke sånn at jeg ikke syntes mamma er en flott dame, tvert i mot, mamma er en fantastisk god mamma når dagene er mindre belastende men samtidig vet både hun og jeg og også noen andre rundt henne at det er ikke sånn at det alltid er like bra, noen dager trenger man litt avstand og problemene de tårner seg opp og er da man som pårørende rett og slett bare må ha den avstanden man har. På mange måter er det veldig bra at det er langt i mellom oss. Men på andre måter mer sårt.
