Ferie er fine greier, eller jeg har jo egentlig ferie hele året men mannen har de siste dagene sine nå, og i stedet for fjelltur ( som ryggen min satte en stans for) så ble det husmaling og slike ting. Han er endelig ferdig med vegger, og karmer og resultatet ble veldig bra og til og med min mamma som egentlig er kritisk til det meste av slike ting er skikkelig glad på hans vegne og skryter at det er som et nytt hus, og det er det rett og slett. Til og min innsats her inne er hun fornøyd med, og jeg har sikkert hørt det 20 ganger men det går bra.
Men til overskriften… jeg får helt noia her, jeg føler at vi er på en lørdag men så er vi ikke det, vi er på fredag, og jeg kjenner at det å være dagvill eller døgnvill kanskje ikke er det rette ordet men jeg finner ikke noe annet rett og slett og jeg kjenner at det er noe jeg bare må smile av egentlig. Eller er det ikke den mest spennende dagen, som vanlig. Vi har vært i Stavanger en liten tur, og vi har egentlig prøvd å takle å være sammen, jeg sliter veldig med å ikke bite av hodet hennes og hun føler seg ikke noe bedre så jeg skal vel mer eller mindre juble når dette besøket er over. I dag ble det bestemt Pizza så dette innlegget skrives når den er i ovnen, mamma har lagt seg litt rett og slett og jeg kjenner at det er godt at det er litt pause. Tror egentlig at jeg er blitt litt vanemenneske og ikke takler forandringer så godt, jeg vet ikke men noe er det. Sikkert bare meg, eller det er meg rett og slett, men nå er det middag og jeg kjenner at det er godt at det er kvelden snart. Håper vi får til en fisketur i dag.
Vi mennesker, eller i hvert fall jeg er til tider veldig følelsesstyrt, og kan ofte ta meg selv i å snakke før jeg tenker meg om. Og jeg innser at det er også noe jeg gjør med bloggen fra tid til annen. Og jeg blir både lei meg og trist fordi ja selv om det er godt å lettet hjertet fra tid til annen så er det sånn at jeg av og til finner ut at det beste er å ikke beholde et innlegg. Jeg ønsker heller ikke være den bloggeren som har typisk drama innhold og som det fort kan , ved første lesing eller øyenkast være en som virker som om jeg ikke har noe bra i livet. Og jeg er heller ikke lysten til å være i den båsen jeg har bestemt meg for å ikke være i, nemlig har man ikke drama så skaper man seg drama. Jeg har i bunn og grunn ikke så mye å klage over, vi er kvitt husokkupanten og på mange måter så innser jeg at jeg også må sette en strek over andre personer i livet mitt, ikke ved å ikke ha kontakt men unngå over lengre tid og at det er et vinmonopol i nærheten. Og i utgangspunktet bør det være en enkel sak. Vi får se. Etter i kveld så er dette noe jeg har bestemt meg for, jeg orker ikke og jeg innser at det går utover min egen psykiske helse. Hvis jeg skal beholde meg selv og den indre roen jeg har fått til nå og som jeg trenger så må jeg ha ting på plass-
på mange måter kan man si at det handler om likevekt. Både psykisk og fysisk. Og om 22 dager er det nytt gjørmeløp noe jeg ser frem til rett og slett. Sakte men sikkert jobber jeg meg mot målet. Og jeg ser frem til å delta med frøken E og ikke minst Nala. Men nå, nå skal jeg samle tankene mine og så er det en ny dag i morgen, med nye sjanser. Og siste frihelgen til mannen i året sommerferie selv om han har et par uker igjen men de tas senere i år. Nyt livet folkens
