I helgen er det planen at jeg skal til Østlandet, hjem til mamma og i utgangspunktet så skulle jeg ha kjørt i morgen, men siden jeg ikke skal dit på lang tid så blir det da at jeg må vente til Tirsdag å reise hjem igjen ( ja jeg vet at strengt talt trenger jeg ikke det men…) så da la jeg en plan om at jeg kjører i dag og da hjem mandags kvelden, da får jeg hele søndagen og store deler av mandagen sammen med mamma og jeg trenger ikke ha dårlig følelse for at det tar da en stund til jeg drar igjen den veien. Men så er det sånn da, at det dukket opp et lite skjær i sjøen. Min mann venter på en leveranse og den må hentes et lite stykke unna her så han venter på tlf og jeg får ikke reist før den er hentet. Og det ser derfor ut som om jeg er tilbake på den opprinnelige planen og jaja det får bare være. Klart at i denne settingen skulle vi hatt 2 biler men det er bare av og til det er sånn. Og det gjør bare at jeg får trent opp tålmodigheten min, jaja jeg overlever.
Men det er noe med at jeg ikke trives i Vestfold, byen er grei nok det er ikke det men jeg har dårlige minner derfra, jeg kjenner på en slags uvelhet når jeg er der og at jeg blir sint og trist når det er sånn. Ja jeg vet at det er i hodet mitt det sitter men likevel så er det noe med at jo nærmere byen jeg kommer , jo kvalmere blir jeg, jeg kjenner virkelig på et ubehag. Og det er jo det at jeg føler at jeg ikke kan la vær å dra til mamma men jeg er veldig glad for at det er lenge til neste gang, nærmere jul.
Jeg har jo en lang bakgrunns historie med psykisk og fysisk vold ( jeg er den som fikk bank) og jeg kjenner at jeg merker en slags knute i magen når jeg er der borte, selv om personen ikke er tilstede lengre, så er det noe med at det gjør noe med psyken min. Og jeg har også svært få venner der borte så derfor tja det er som det er rett og slett. Jeg er så enormt glad hver gang jeg kan sette meg i bilen og bare kjøre av sted hjem, hjem til her jeg er trygg, her jeg føler er hjemme. Jeg tenker at det er ikke okay at det skal være slik.
Når jeg tenker tilbake på de årene jeg hadde det som tøffest mens jeg bodde der borte så vet jeg jo at det har vært med på å forme meg og har satt sine varige spor. Jeg liker heller ikke politiet og det er noe med at det er litt merkelig når man har bonusbarn som jobber i etaten, men jeg takler politiet dårlig, og det er sånn det er. Så jeg kjenner at jeg ikke akkurat gleder meg til å reise men kunne tenke meg å komme meg avsted, sånn at jeg kan komme meg hjem igjen.
Vel det var noen ord, så snakkes vi nok senere