Chanetts tankeboble Et steg av gangen. Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! Noen av bildene er lånt fra nettstedet Pixabay.com

Phu…. jeg hadde skikkelig flaks, jeg og Nala kom oss ut på tur, ja jeg vet at det er en gjentagende setning, men vi kom oss ut på tur, og koste oss, gikk i over 1 time og når jeg kom hjem og ut av dusjen så åpnet alle sluser seg og det fosset ned.

Så nå sitter vi her og ser på regnet som vasker bort alt jord sølet på terrassen , da jeg var litt for flink til å søle når jeg ompottet en kaktus i går kveld.

Så nå har jeg satt meg ned og skriver dette innlegget samtidig som jeg hører på pod. Det er henrettelsespodden som går så det er ganske så spennende, spesielt siden dagens episode omhandler en plass her på Jæren. Så det er en real kosedag i dag. Venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Men jeg har oppdaget noe, jeg har tenkt litt på de siste dagene og alt som skjer rundt meg, jeg føler at jeg av og til er en person som på en eller annen måte klarer å rote meg borti det mest kaotiske  og at jeg på en eller annen måte tiltrekker meg feil ting, jeg vet ikke. Men jeg har kommet til den konklusjonen, ( litt usikker på om det er rett ordvalg men men det får stå sin prøve) at jeg faktisk nå har kommet til at jeg har funnet frem det som jeg kaller indre ro. I natt så våknet jeg av at jeg følte at noe datt ned i hodet mitt, mentalt sett, og jeg kjente at jeg sakte men sikkert fikk brikkene på plass. Jeg vet enda ikke helt hvor veien fører meg men jeg vet at jeg er sterkere enn jeg tror. I går kveld sa jeg til mannen min at jeg er veldig glad for at han er her, og at han kanskje ikke alltid forstår de valgene jeg tar og at jeg kanskje kan virke som om jeg er håpløst tilfelle men at jeg er veldig glad for at han er min. Jeg sa også at jeg savner eller mangler motivasjon for å delta i gjørmelabben nå om 16 dager men at det alltid er sånn.

Jeg er en person som tror at det finnes mye i mellom himmel og jord, og at man på en eller annen måte får de svarene man leter etter. Og det er aldri godt å vite, man vet aldri og man skal ikke verken dømme eller fordømme de som har andre meninger enn oss når det kommer til tro og tvil. Uansett jeg kan ikke forstå alt som skjer men jeg kan prøve å finne en løsning på det som måtte komme min vei,  Vel det er kanskje feil å si det men jeg føler det sånn. Jeg pleier ofte å si at jeg føler at bestemor gir meg en klapp på skuldrene hvis jeg gjør noe bra, og gir meg et spark bak hvis jeg ikke gidder å gjøre noe. Jeg vet ikke, men det er sånn det føles.

Jeg har som sagt brukt en del av nattens timer og morgen timer til å tenke og jeg begynte å resonere meg frem til hva som er best for meg, eller ikke bare meg men vår situasjon og jeg har tenkt mye på hva som føles rett og ikke. og ikke minst hva magefølelsen min forteller meg. Og jeg har vel på den måten funnet denne indre roen jeg snakket om. Jeg har jo snakket om det før også men det er ikke sånn at det ikke endrer seg fra gang til gang, når det er nye valg som må gjøres så blir det viktig at man tar seg tid til å tenke og ikke ta noen hastevalg. For meg er dette rett.

I dag er det rett og slett å sende unna noen eposter, og så gjøre noe fornuftig ut av dagen. Men vi snakkes

Jeg kjenner at det er egentlig ganske så godt at det er kvelden nå. Jeg kjenner at jeg rett og slett er ganske så klar for å krype til køys igjen men jeg venter litt. Det er måte på syntes jeg hvor tidlig jeg skal legge meg. Jaja det er vel et tegn på at jeg begynner å bli gammel eller hva? Uansett det er deilig å se at det blir tidligere og tidligere kveld, selv om det fortsatt er muligheter for sene sommerkvelder, selv om de nok er litt kjøligere enn ellers. Men men ingen grunn til å klage, jeg vet at det er mange steder det har vært bedre vær enn her men også steder med mer regn enn vi har hatt.

I kveld lot jeg igjen mobilen ligge igjen hjemme og tok med meg Nala på kveldstur, det ble en tur på ca 1,5 time og det er noe med at jeg kjenner på mange tanker og følelser og ja egentlig det meste av det meste tenkes over men jeg kjenner også at denne her får kjørt seg på sånne dager, og jeg er glad for at jeg faktisk tør å tenke på det som er rundt meg i livet. Jeg har i dag vært i kontakt med rådgiver for denne videreutdannelsen jeg har begynt på men måtte bryte av pga ryggen og det er sånn at i år må jeg gå alle timene fra mandag – fredag på skolen på dagtid og ikke samlings basert sånn som det var i fjor så jeg kjente med en gang på en følelse av skrekk. Jeg hater å gå på skoler med mange elever, og jeg kjente at jeg mistet litt motet. Så jeg vet ikke, jeg har nå takket ja til skoleplassen men likevel….. ikke så sikker på om jeg vil. Jeg elsker å lære nye ting men samtidig innrømmer jeg at store folkemengder skremmer meg mer enn jeg liker å innrømme, det er ikke det at klassen er så stor men det er de andre, og det er jo ikke snakk om videregående eller slikt men universitetet liksom. Blæh altså.

Jaja hjernen jobber vel videre med saken tror jeg og jeg innser at jeg kanskje heller bør rette fokus mot noe jeg føler meg så mye tryggere på. Men jeg vet ikke, jeg tenker at det er vel en mening med alt som er.  Så etter turen kom jeg hjem og satte en deig med rundstykker, så den står til heving nå. Jeg har ingen oppskrift fordi det er litt av det og litt av det, ja dere skjønner tegningen. Og jeg finner jo alltid roen i kroppen når jeg baker og nyter tiden på kjøkkenet, så jeg bruker det for hva det er verdt for å si det sånn.  Så jeg må vel komme igang med de nå.

jaja tenkebussen farer videre

I dag er det sånn skikkelig høstfølelse ute. Vinden blåser og det regner og det er grått og litt sånn kjipt vær men samtidig bare gleder jeg meg til høsten. Rart det der, for før hatet jeg høsten og den gav meg depresjon og ikke i humør mens nå, nå ser jeg frem til trærne skifter farger, det blir mer skumring på kvelden og man kan tenne lys inne.

Og jeg vet ikke når tid det endret seg fra et slags hat til et elsk forhold. Jeg vet ikke hva som endret tankene mine rundt dette  men det jeg  vet og tror er at når hele livet mitt endret seg og jeg flyttet, så var det så mye som endret seg, livet mitt fikk en annen betydning rett og slett. Jeg vet at det er mye bra som ligger foran oss og jeg tenker at nå er vi jo enda i August og det er jo bare starten enda men høsten kan komme tidlig. Eller som en sa en gang” På Jæren er det alltid tidlig høst” og jeg har smilt av det noen ganger. Fordi ja det stemmer på en måte, men på en annen  måte ikke. Vi har fine sommerdager også men ja er nok litt mer høstaktig her enn andre steder.

Og fordelen med høst er at det blir mindre innsekter ute, eller kanskje ikke alle innsekter går i hi, det dukker vel opp en eller 2 hos meg i kommentarfeltet  tenker jeg. Men nok om det. Høsten er velkommen den enten på den ene eller annen måte. Og jeg håper å få til en fjelltur i høst, om ikke lang unna men sånn at man får en annen luft i lungene og at man får litt andre inntrykk. Er du en som liker høsten? Hva er det med den årstiden du liker eller misliker mest

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter å ha sovet store deler av dagen i går så var det helt ok å bare komme seg på beina i dag. Kroppen min hadde nok godt av den hvilen i går men samtidig så føler jeg at jeg kastet bort dagen. Men men kroppens behov er ikke alltid like lett å forstå seg på.

I dag har jeg endelig kommet meg i vanlige klær, jeg har rett og slett fått dusjet og stelt meg. Og mens jeg sto der å kledde på meg på badet så slo det ned en tanke i hodet mitt. Jeg vet ikke med deg men jeg kjenner at hvis man står foran speilet og gransker seg selv så finner man ofte eller av og til, feil, eller ting man skulle ha endret. Og jeg tenker at hvordan man ser på seg selv, kontra hvordan andre ser på deg, er kanskje helt forskjellig. Jeg kjenner på det selv, jeg kjenner at hvis jeg ser godt etter ser jeg valker, rynker og hud som bare henger der. Og jeg kan kjenne meg nedtrykt og frustrert. Jeg vet at det er så alt for lett å lete etter det negative i stedet for å få frem det positive. Man vet at det er mye snakk om kropps positivitet og at man skal hylle alle kropper. For bak hver eneste kropp ligger det en historie. Jeg syntes at det er viktig at vi fremsnakker hverandre i stedet for å dra hverandre ned, men samtidig, og her skal jeg trå veldig forsiktig så skal man ta vare på kroppen sin. Det er ingen som passer inn i en form, og vi er alle forskjellige men samtidig er det viktig at man tar vare på helsen sin. Klart at det er opp til hver enkel av oss hva vi legger i det men samtidig skal man nødvendigvis bli presset til å hylle en kropps fasong fremfor andre.

Vi kan jo bare se på ukeblader osv…. om ikke så lenge så begynner man å komme frem med kaker, desserter osv. Som man skal ha til jul og i romjulen kommer artikler om at man skal ned i vekt. Og man kan ofte føle på et slags kropps press. Er man overvektig så handler det om at man blir sett på som lat, og hvis man bruker hjelpemidler av ulike typer så blir man påpekt som at man velger den enkleste veien og at det er ikke bare bare å gjøre det sånn eller sånn. Men hvem skal egentlig bestemme? Og finnes det egentlig en fasit på hvem og hvordan? Svaret er nei, det er ikke der. Det som er viktig er at man passer på så godt man kan for å ta vare på sin egen helse, at man sørger for å holde den i så god form som mulig, og hva det er, det vet bare hver enkelt av oss.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Selv om man ofte sammenligner seg med andre så må vi ikke glemme at vi er alle ulike mennesker, vi er mennesker som jeg sa, bærer på vår egen historie, og veien til den vi er blitt her og nå er en vei igjennom livet vi aldri skal glemme. Når jeg ser på meg selv så ser jeg strekkmerker, og løst mageskinn, men tross alt har jeg gått gravid og jeg har hatt vektnedgang men jeg må ikke glemme det , når frustrasjonen er på det verste. Jeg jobber daglig med å godta meg som jeg er, jeg ser mange feil og mangler men jeg vet at det er sånn jeg er, her og nå.

veien blir til mens man går og det er noe man ikke må glemme. Det er ofte veldig lett å bli utålmodig, at man vil ha ting gjort fort, at man ikke kan bli tynn nok fort , eller ja hva som helst men det er ikke sånn at man endrer seg raskt på ting som har skjedd over tid. Så ta vare på de erfaringer som kommer på din vei og behandle kroppen din pent

I dag har jeg vært helt tom, rett og slett. Kroppen min er ikke min venn i dag og jeg kjenner på at det er en real crappy dag. I går kjørte jeg mamma hjem, og jeg kunne vært til i dag men dum som jeg er, ja det er det rette ordet, dum eller idiot så ble det til at jeg reiste tilbake etter kun 40 min pause hos henne, så med andre ord, jeg dro klokka 1000 fra oss og var tilbake klokka 0025.  Jeg trodde det skulle gå bra og det gjorde det også, men i dag er jeg knekt rett og slett. Jeg sov til 0900, så ut med Nala, så sovnet jeg på sofaen og sov der til klokka 1500 for så å lage middag for å så legge meg igjen, og sov til klokka 2100.

Aldri mer kan jeg si altså. Jeg orker ikke det kjøret mer, så neste gang jeg skal ned, som er i midten av August så blir det å kjøre den 18 og hjem den 20.  Jeg tror jeg glemmer hvor gammel jeg er blitt hahaha…… nei da men kroppen orker ikke dette med sånn kjøring lengre. Sånn er det bare men i morgen er det en bedre dag og jeg satser på at det blir bra tilslutt.

Men nå er det visst på tide å krype til køys, så snakkes

Jeg var egentlig i tvil om jeg skulle godkjenne denne kommentaren fordi jeg mener at det er ikke noe poeng i å vie henne oppmerksomheten, men jeg bestemte meg for at jeg skulle det likevel. Hvorfor? Tja si det, jeg vet ikke men jeg gjorde nå det likevel.

Ikke vet jeg hvem denne personen er, jeg vet ikke om det er en dame eller en mann, eller hvor personen bor. Og egentlig har det ingen betydning fordi jeg ikke har et behov for å vite det. Men jeg tenker at det er nok en del følelser bak den kommentaren. Ikke at jeg vet det heller men jeg kjenner jo at det er mye bak der.

Men la meg se på dette sånn. Det snakkes om at jeg sutrer, og ja det kan jeg godt forstå og jeg innser at jeg kanskje ikke burde ha blogget i det hele, og at jeg kanskje ikke skulle nevnt noe om mamma i det hele. Man kan jo stille spørsmålet om det er rett eller galt valg siden jeg ikke skriver så mye om barna mine, men likevel så er det ikke i samme boks. Det stilles også nesten en forventning om at jeg ikke skulle godkjenne denne kommentaren og som jeg sa så var det i tvil, og jeg var også i tvil om jeg skulle vie et innlegg som svar til kommentaren som jeg fikk men jeg har valgt dette.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Så la meg gi kommentaren en skikkelig svar:’

Kjære Lene.

La meg starte med å takke for at du har tatt deg til tid å lese bloggen min, jeg setter stor pris på det, og ja jeg innser at min innsats på bloggfronten nok ikke har vært den beste, nei faktisk ganske så mangelfull til tider og det kan jeg egentlig bare beklage så mye.

Jeg innrømmer også at det er ikke alltid like lett å vite hva man skal blogge om eller det er ikke like lett å finne de ordene man leter etter, for ofte virker de bedre inni hodet men når jeg skriver de ned og så ser over så er det ikke helt hvordan jeg planla det og da velger jeg heller å ikke skrive. Og så er det litt motivasjon som har manglet.

Kritikk er ikke alltid like lett å få, nei hvem liker egentlig kritikk? Og det er her det er viktig å ha den rette formen, man har kritikk og man har konstruktiv kritikk. Og hvis du ser på kommentaren din, vil du kalle den for konstruktiv kritikk?

Jeg beklager at det har vært mye sutring og det skal jeg ta til meg. Ja jeg prøver å ha gode innlegg men jeg innser at det kan vris til noe annet, og det er ikke alltid like lett å holde fokuset. Men jeg skal endre meg og jeg satser på bedre innlegg med mye mindre sutring, jeg kan ikke love deg at det blir 100% sutre fritt men jeg skal prøve.

Jeg kan forstå og på en måte godta at du går på meg men når du trekker mamma inn i dette, da mister du mye fra min side. Og slik jeg oppfatter det er det sånn at du legger skylden på min mors rus på meg…. tusen takk, akkurat det trengte jeg å høre, jeg setter pris på at du mener det, og ja du har vel rett.

Ha en god helg videre Lene 48 år.

Noen ganger så tenker jeg at det beste er å skrive som om jeg snakker rett ut fra levra. Jeg har egentlig ikke så mange jeg skal ta hensyn til eller være redd for at noen skal si noe til noen fordi jeg vet at i manges øyne er jeg den som er datteren til hun som…..

Men på en annen side så er det som om noe henger igjen hos meg, at jeg tenker at det er ikke rettferdig for mamma at jeg skriver eller snakker rett ut fordi jeg på den måten kanskje henger henne ut, og det er nok den nærheten jeg har til henne som gjør at jeg ikke er så fritt talene som jeg tenker noen ganger at hadde hatt lyst til.  Og noen ganger tenker jeg at hvis ting hadde vært annerledes. Men det er noe med å sørge over noe jeg ikke kan gjøre noe med. Og det er en av de tingene jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg kan ta et valg, et valg om å  si nei rett og slett. Livet er noe man får i gave, man kan bruke det på en okay måte eller man kan ødelegge det, men det er et valg man tar for seg selv, og jeg vet ikke hvorfor det er noe som er blitt så mye tyngre i det siste. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan jeg skal forklare henne at alt må endres, det må en forandring til. Eller jeg vet at jeg kan si det men….. det når ikke frem. Hadde bare ting vært annerledes. Hadde ikke hun blitt stående alene så hadde jeg sagt at nok er nok, jeg kan ikke ta vare på deg, da du driter i deg selv. Men jeg kan ikke det, fordi det er så mye som er i mellom det. Jeg skulle ønske at det er noe man hjelpe henne med, men hvis man ikke er motivert så hjelper det ikke.

I dag har det blitt noen tårer, jeg har virkelig tråkket i salaten men jeg får bare takle det som det er. Kanskje er det dette som skal til, jeg vet ikke. Men uansett jeg kjenner at jeg gruer meg, jeg har en knute i magen min og det føles som om jeg får en knyttneve i magen, og jeg bare bønner og ber om at det går bra, at ikke mannen min får nok. Hva har skjedd? Jo da min mor hadde lyst til å hilse på en nabo hund og vi inviterte de til oss på kaffe og kaker i dag, men hva har skjedd ut fra det? Gjett….. gjett hvem som har tatt medisiner og nytt alkohol, og ikke spør meg hvor hun har fått det fra for jeg har ikke sluppet henne av synet, og nå ligger hun å sover.. Beklager for uthengingen her altså.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men men jeg håper at det blir levbart ellers tror jeg mannen kommer til å hogge til rett og slett, Og at det blir en krangel ut av det.

Er jeg lei? ja jeg er det og hadde det bare vært annerledes men jeg tenker at man får den familien man får når man blir født og så er det venner man kan velge. Og jeg kjenner at jeg skulle virkelig satse på at det blir bedre.

Beklager at dette er et nytt sutre innlegg, ikke meningen. Tar en pause fra nett tror jeg.

Ferie er fine greier, eller jeg har jo egentlig ferie hele året men mannen har de siste dagene sine nå, og i stedet for fjelltur ( som ryggen min satte en stans for) så ble det husmaling og slike ting. Han er endelig ferdig med vegger, og karmer og resultatet ble veldig bra og til og med min mamma som egentlig er kritisk til det meste av slike ting er skikkelig glad på hans vegne og skryter at det er som et nytt hus, og det er det rett og slett. Til og min innsats her inne er hun fornøyd med, og jeg har sikkert hørt det 20 ganger men det går bra.

Men til overskriften… jeg får helt noia her, jeg føler at vi er på en lørdag men så er vi ikke det, vi er på fredag, og jeg kjenner at det å være dagvill eller døgnvill kanskje ikke er det rette ordet men jeg finner ikke noe annet rett og slett og jeg kjenner at det er noe jeg bare må smile av egentlig. Eller er det ikke den mest spennende dagen, som vanlig. Vi har vært i Stavanger en liten tur, og vi har egentlig prøvd å takle å være sammen, jeg sliter veldig med å ikke bite av hodet hennes og hun føler seg ikke noe bedre så jeg skal vel mer eller mindre juble når dette besøket er over. I dag ble det bestemt Pizza så dette innlegget skrives når den er i ovnen, mamma har lagt seg litt rett og slett og jeg kjenner at det er godt at det er litt pause. Tror egentlig at jeg er blitt litt vanemenneske og ikke takler forandringer så godt, jeg vet ikke men noe er det. Sikkert bare meg, eller det er meg rett og slett, men nå er det middag og jeg kjenner at det er godt at det er kvelden snart. Håper vi får til en fisketur i dag.

Vi mennesker, eller i hvert fall jeg er til tider veldig følelsesstyrt, og kan ofte ta meg selv i å snakke  før jeg tenker meg om. Og jeg innser at det er også noe jeg gjør med bloggen fra tid til annen. Og jeg blir både lei meg og trist fordi ja selv om det er godt å lettet hjertet fra tid til annen så er det sånn at jeg av og til finner ut at det beste er  å ikke beholde et innlegg. Jeg ønsker heller ikke være den bloggeren som har typisk drama innhold og som det fort kan , ved første lesing eller øyenkast være en som virker som om jeg ikke har noe bra i livet. Og jeg er heller ikke lysten til å være i den båsen jeg har bestemt meg for å ikke være i, nemlig har man ikke drama så skaper man seg drama. Jeg har i bunn og grunn ikke så mye å klage over, vi er kvitt husokkupanten og på mange måter så innser jeg at jeg også må sette en strek over andre personer i livet mitt, ikke ved å ikke ha kontakt men unngå over lengre tid og at det er et vinmonopol i nærheten. Og i utgangspunktet bør det være en enkel sak. Vi får se. Etter i kveld så er dette noe jeg har bestemt meg for, jeg orker ikke og jeg innser at det går utover min egen psykiske helse. Hvis jeg skal beholde meg selv og den indre roen jeg har fått til nå og som jeg trenger så må jeg ha ting på plass-

på mange måter kan man si at det handler om likevekt. Både psykisk og fysisk. Og om 22 dager er det nytt gjørmeløp noe jeg ser frem til rett og slett. Sakte men sikkert jobber jeg meg mot målet. Og jeg ser frem til å delta med frøken E og ikke minst Nala. Men nå, nå skal jeg samle tankene mine og så er det en ny dag i morgen, med nye sjanser. Og siste frihelgen til mannen i året sommerferie selv om han har et par uker igjen men de tas senere i år. Nyt livet folkens

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Da er vi i gang med ny uke og vi blir nok ferdige med husmalingen i dag, eller det er ikke rett å si vi fordi mannen maler, jeg…. jeg gjør andre ting. Jepps. Men men det går det også. I morgen er det avreise til Østlandet for å hente mamma, og hjem med en gang, ja du leste rett, men vi skal hente mamma for at hun skal være noen dager, jeg vet ikke hvor lenge fordi hun stort sett lengter hjem med en gang, kommer knapt til den 1 rundkjøringen før hun begynner å snakke om å reise hjem, så ja hun er veldig hjemmekjær. Men hun skal nå prøve å være her noen dager. Tar en dag av gangen.

I dag har vi derfor litt sånn småting på tapetet og jeg satser på å komme i mål med det, noe jeg burde klare når man tenker på at det er ikke så mange ting og jeg tenker at siden mannen gjør alt annet så har jeg ikke noen grunn til å ikke mestere det jeg lille jeg skal ha ferdig.

Hvorfor tar jeg denne fyren frem nå? JO da dette er en liten del av meg, del av meg som tenker at jeg skal motbevise hva andre måtte mene rett og slett. Jeg gir meg ikke. Og jeg tenker at det er viktig at man ikke gir seg selv om man vet at mange mennesker mener at man ikke har noen verdi. Men nok om det.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er så klar for denne uka, og jeg må si at i dag har jeg begynt å tenke og forme en slags plan for meg selv og bloggen, men jeg vet ikke noe sikkert enda, kort sagt, jeg ser fremover, og til siden men aldri bakover, det som ligger bak meg kan jeg ikke gjøre noe med annet enn å ta med meg de tankene og erfaringene videre.  Uansett. I dag så skal jeg gjøre det beste ut av det og tenke litt videre.