Life is life, er noen ord i en sang og den sangen har jeg gått å nynnet på i hele dag. Life is life, ja det er jo nettopp det som det er. Mandagen er her og det er den 1 dagen i uka og vi er også i gang med uke 2 av 3 når det gjelder min kjære sin ferieperiode. Vi er også fortsatt hjemme i egen stue, men jeg nyter hvert et sekund, I går var det rene høststemningen og i går kveld bare bøttet det ned, da var det ikke snakk om at det regnet katter og hunder, nei vi snakker da om større ting. Skikkelig høst var det i går, men jeg koste meg i hundeskogen, tror at hadde noen sett meg hadde de trodd at jeg var gal, fordi jeg gikk å sang og koste meg, og Nala lette etter pinner og kongler.
Men i dag er det en ny dag med nye muligheter, og jeg tenker at jeg skal som vanlig omfavne det som måtte komme min vei enten det er negative eller positive ting. Jeg eller vi lever jo bare en gang og det betyr jo at det er viktig at man rett og slett ser muligheter og positivitet i de små og store tingene. Og i dag er det også sånn at jeg har valgt å ta noen valg som har betydning for meg, jeg skal ikke si så mye mer om det ( ja jeg vet det er teit å si A men ikke B) men det er endringer som er viktige for meg eller egentlig oss begge. Men mer om det senere. Jeg tenker at det er mange måter man kan omfavne det som skjer i livet og man kan velge hvordan man håndtere det som måtte komme.
I dag har jeg lyst til å hoppe på et slags tema jeg ikke har skrevet så mye om fordi jeg tenker at det er mange meninger om det og man bør trå varsom når det gjelder tema men jeg har likevel lyst til å skrive noe om det.
Jeg har jo en relativ ny fastlege, dvs han var ny for meg tidligere i år og jeg har jo slitt mye med ryggen, og hofta mi, men dette er jo pga brudd og brist og ikke overvekt. Men jeg har da slitt med dette og jeg har jo snakket med legen min om dette. Han sender meg da til ortopeden og han ser på meg og sier: ” ut fra skaden(e) dine så er dette noe som vil ta tid og jeg anbefaler at du senker vekttallet ditt med 10-15 kg og trener så mye som du kan. Jeg kjente jo at hjertet mitt sank fordi jeg jobber hardt med vekta mi. Jeg har jo gått ned masse og hadde jo gått opp en del igjen men ikke noe som gjør at jeg er overvektig, eller i fare for å bli det. Klart hvis ikke jeg passer meg så ja men….. likevel. Jeg ble sittende å se på han og lure på om jeg hørte rett, men ja jeg gjorde visst det, så da dro jeg derfra med en plan.
Trening kan være så uendelig mye rart og det er jo også sånn at for de aller fleste er trening bra, og man fortjener en kropp som virker bra. Og styrking av muskler er aldri feil, spesielt rundt rygg området mitt.
Når det gjelder det andre….. det tar jeg med et smil.
Men dette var min dag så langt, nå skal jeg rett og slett komme meg ut i sola.
Noen ganger får man litt annen start på dagen enn man forestilte seg eller planla. Men men det er sånn det er. Jeg snakket med en venninne av meg og vi kom inn på dette med hvor kjedelig det er når andre forteller ting videre som de har fått vite om lenge før de selv får fortelle det. Hun skulle ikke fortelle noen om at hun var gravid men så hadde samboeren hennes sagt det til sin mor som ringte litt rundt til alle og enhver og før de rakk å fortelle det selv så visste alle det.
Husker en sa til meg en gang. ” Hvis ikke du vil at hele verden skal vite det, ikke si noe til noen, ikke hvisk det en gang til noen, for man vet aldri hvem som lytter” Og det er kanskje noe i det.
Jeg tenker også på at det har jo vært episode der noen har vist bloggen min til mamma eller til andre og så har det bli ramaskrik og hyl og drittslenging. Det er ikke sånn at det er noe som jeg bryr meg om i lengre tid men klart at når man vet at mamma aldri hadde funnet bloggen min uten at noen gav henne en link så ja, det er noe med det. Og hvorfor er dett sånn? Hvorfor er det så innmari viktig for folk å spre en nyhet som kanskje egentlig ikke angår de sånn direkte , ja klart at man mener kanskje ikke noen vondt med det men likevel, noen ganger er det mindre okay at det er sånn, det er ikke alltid at det blir som man trodde det og at det derfor blir motsatt. La oss ta eksempelet med min venninne, hennes da svigermor måtte jo ringe den ene og det andre og på den måten fratok min venninne gleden over å skulle fortelle det. Klart at man kan jo skylde på samboeren hennes men likevel, han ringte jo kun sin mor som spredde det videre. Så det er ikke nødvendigvis viktig å legge skyld på noen her men det at man sprer nyheter som det ikke dens ansvar. Klart at man kan si at jeg ville bare hjelpe men har de bedt om hjelp? Tenk over det neste gang du ringer noen for å enten fortelle noen noe før de selv får fortelle det eller at duu hjelper de uten at de vil ha hjelp.
Da er det en fantastisk dag ute, gradestokken viser over 25 og jeg kjenner at det er rett og slett godt og varmt. Så det er livsnytelse rett og slett. I dag har vi fått kjøpt inn fasademaling, og litt sånn stæsj så det er det neste på programmet. Jeg gleder meg til at vi får vasket og malt huset, selv om vi bare leier det så er det jo så mye koseligere når det ser okay ut, eller hva?
Men det var jo ikke det jeg skulle skrive om. Hva er sommermat for deg? Noen vil si grillmat, andre vil si skalldyr, noen vil si ditten og andre igjen datten men for meg er det faktisk noe så enkelt som en salat. Og i dag er det dette på menyen: Og det er så utrolig mange varianter man kan lage av salater, vår er ikke helt klar enda, men det er da en salat bestående av kylling, alfaspirer, egg, løk, oliven, mais, hjertesalat, paprika, hvitløk, ananas. Og den blir da servert med Pitabrød ved siden av. Jeg er mer glad i salat enn annen mat og matlysten er liksom ikke helt der når det er varmt. Så derfor er det utrolig godt med noe som metter men ikke er for mye eller for varmt. Hva slags salat liker du best?
Ellers er det bare deilig rett og slett å være her, i går var vi på fisketur, vi fikk ikke noe men det gjør ikke noe rett og slett.
Jeg har noe jeg har lyst til å skrive om men jeg vet ikke om jeg burde eller skal droppe det fordi mange vil kanskje oppfatte det som at jeg henger ut en person som er meg nær. Jeg vet ikke om det er verdt det, for man vet jo at er noe skrevet så er det ikke så lett å bli kvitt det man har skrevet på det åpne nett, for det er jo nettopp det som det er.
Så hva eller hvordan skal man få frem det man egentlig vil uten at den som leser det får det til at man fordømmer eller setter seg på en hest og ser ned? Det er ikke lett, og jeg mener at man skal kun skrive ting man står inne for , og kan stå ved når man blir stilt ovenfor en event konfrontasjon men samtidig skal ikke sånne ting gjøre at man ikke tør å skrive ned det man føler for. Så hva skal man da gjøre? Svaret er det kun hver enkelt av oss som kan svare på, ingen andre, for det er jo ens egne ord, og følelser man lufter selv om det kanskje omhandler noen andre enten direkte eller indirekte.
Grunnen til at jeg skriver dette er jo at jeg har jo selv følt på dette med å ikke høre til noe sted, at man føler at det er kun en selv som opplever det man opplever og at det er som om man er helt annerledes enn andre. Og at man ikke får andre til å forstå fordi de selv ikke opplever sånne ting. Og man er redd for at man skal virke helt teit hvis man lufter det for noen. Men av og til er det godt når man kan lese om at man ikke er alene i verden med de samme tankene og følelsene. Og det var jo i utgangspunktet det som var meningen med min blogg, eller la oss si at det var det som var starten på min blogg, jeg ville skrive hvordan det var å være meg, fordi jeg satt med en følelse av at jeg var alene i verden, og at ingen ville noen gang forstå. Men så kom jeg over boka til Paal- Andre’ Grinderud.https://cappelendamm.no/_en-mor-ved-navn-wanda-paal-andre-grinderud-9788202361747 og kom også over Wanda senteret. https://byleksikon.drmk.no/wandasenteret/
Og jeg tror at jeg for aller første gang ikke følte meg alene. Og selv om jeg aldri var der så var jeg sikker på at det var alltid en plass for meg der hvis jeg trengte det. Men jeg tok aldri skrittet.
Og det er her kjernen til dagens innlegg kommer. Jeg kjenner at det er kanskje rart eller snålt eller annerledes å lese om så er det jo ikke første gangen jeg skriver om det, selv om det er slettet. Det var jo en plan om at jeg ikke skulle ha det fokuset men samtidig er det en del av meg, det er en del av livet mitt. Jeg har vel aldri sagt det til så mange men siden jeg vokste opp i en menighet så var det jo ikke sånn at ingen visste. Min mor var jo i en lengre periode ute av menigheten pga misbruket hennes- men kom tilbake. Og jeg , jeg kjenner jo at det er så alt for lett å si at vi dropper kontakten med henne, jeg orker ikke mer men samtidig er det sånn at det er som om det er oss 2 mot andre. Det har jo alltid vært sånn. Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg ikke nyter alkohol, så er det 2 grunner til det, det ene er at jeg ikke liker verken lukten eller smaken av det, og at jeg ikke har noe problem å servere andre alkohol men jeg liker ikke selv og den andre er at jeg er overbevist etter å ha lest mye, snakket med mange og sett andre i familien så er jeg overbevist om at det er mye i genene og at jeg er redd for avhengighet. Og jeg er redd for at jeg skal komme i samme fella. Ikke bruker jeg noen form for vanedannende medisiner og ingen form for rus, det eneste jeg er avhengig av er brus. Så ja man kan jo si at jeg har et problem jeg også.
Men jeg innser at jeg har en mamma som trenger rus på en eller annen måte, hun blir for overveldet av tanker og følelser og når man også vet at det er en del psykiatri til stedet, ja da blir det et sammensurium og rot. Jeg har på mange måter tenkt at det hadde vært så mye enklere hvis hun hadde bodd her i området men samtidig skriker jeg ” stopp, nei ikke det” inni meg når forslaget kommer opp.
Jeg kjenner enda på knuten i magen når jeg eller vi skal dit og hun har drukket, jeg kjenner meg som barn igjen og skulle ønske at jeg kunne droppe ut av det. Men selv om jeg hater mamma på mange måter er det fortsatt mammaen min og vi har så mange ting sammen, mange minner. Men det betyr ikke at jeg syntes at alt er ok. Livet er ikke lett for alle og enhver og en ting er sikkert, det er for mange så alt for lett å ty til rus og dritt og møkk, det som er viktig er at man ikke skylder på andre, og husk at det er aldri deg som barn som har skyld. Det kan føles sånn noen ganger og man vet at mange rusmisbrukere kan si at ” det er din skyld” at jeg ruser meg eller de kan komme med den berømte frasen” Alle vet at Jeppe drikker men ingen vet hvorfor Jeppe drikker” Og jeg har selv hørt det. Men det er ikke min skyld, det begynte lenge før jeg ble stor nok.
Uansett så er man ikke alene selv om det føles sånn. Ta vare på deg selv. Og trenger du noen å prate med, kan jeg være en av de.
Da var det helg atter en gang og jeg sitter her og prøver å finne ut hva jeg har lyst til å gjøre i dag. Foreløpig er jeg vel ikke våken nok til å komme på noe men men det er helt ok det også. Mannen min, var så snill at han tok med seg Nala på morgentur, men jeg må ut å bevege meg, så jeg finner vel på noe rart kan jeg tenke meg.
Helgen er her og det betyr jo at vi snart er ferdig med den 1 ferie uka, og kan vi si at vi har hatt ferie? Både ja og nei men jeg vet at mannen min ønsker seg en fjelltur så det skal vi få til, vi trenger ikke bestige de høyeste toppene, men kan ta noen mindre, vi tenker litt på et område som Vigledalsheia eller noe sånt ( mulig det er skrevet feil) men det er viktig at det er ut i hvert fall. Jeg tenker at jeg har ikke lyst til å bare være hjemme i denne ferien, selv om det er nok å gjøre men likevel. Hverdagen er fult av det, og da er det greit å komme oss litt vekk syntes jeg, og i mine øyne og hode trenger det ikke koste skjorta eller noe sånt men vi har utstyr og vi kan egentlig bare pakke og komme oss i bilen. Nala er superklar for telt tur hun.
Ellers er jeg vel klar for det meste som måtte komme. Ta det som det kommer rett og slett. Hva med dere, er dere klare for helg?
Etter noen fine dager hos mamma, så ble det gjort en liten endring på videre sommer planene og mamma kommer heller senere. Vel uansett vi har kost oss i Vestfold og vi har kjent på at det var noen gode dager til tross for at det var mye drittvær men samtidig var det ikke noe krise.
Vi skulle egentlig hatt med oss mamma hjem men jeg må si at det var faktisk ganske så godt å ikke ( beklager men leser du videre så skjønner du hvorfor) og turen hjemover begynte ganske så stille og godt. Verken jeg eller mannen min sa et eneste ord, vi var helt stille men det var ikke fordi vi er sure eller sinte eller noe sånt men det var som om vi begge hadde behov for å fordøye alle inntrykk og tanker etter den siste tiden. Og jeg må si at det har vært noen tårer som ble felt, ikke fordi jeg syntes det var grusomt å levere henne men det at det var som det var, jeg føler at jeg eller vi burde ha satt foten ned mye før, jeg innser hvor mye jeg har tapt av meg selv. Og jeg kjenner at det var enormt deilig å ha kun oss 2 hjem. K er jo hjemme men det er jo ikke det samme. Grunnen til at mamma ikke ble med var at hun fikk påvist Covid for en uke siden og i de 2 siste dagene har det virket som om hun prøvde iherdig å hoste opp en lunge, så det var derfor ikke noe poeng i at hun ble med hjem. Og det er også greit at jeg får tid på meg til å hente meg inn, puste i mellom slagene, at vi får være oss her hjemme. Jeg tror at den siste tiden har satt spor i meg som jeg må bruke tid å fordøye, tenke og bearbeide.
Samtidig har jeg blitt fylt av en enorm takknemlighet, fordi jeg har mannen min sin støtte, at han er der for meg og at jeg ikke får avvist eller at han setter mine følelser i et feil perspektiv. At jeg ikke er ekkel eller råtten som har følt det som jeg har.
Men det er også sånn at jeg har lært mye av dette, jeg tror at jeg på mange måter har fått en slags dypere forståelse av meg selv, og at jeg har en større indre styrke enn jeg trodde. Og jeg tror at det er viktig at jeg klarer å se det fra den siden også, at jeg på mange måter ikke bare faller nedi en sånn mørk spiral men at jeg kan klare. Og jeg kjenner at ryggen min er så mye bedre nå enn noen gang. Det er ikke så mye som skal til ser jeg. Men i hvert fall. Jeg er takknemlig og glad for at et mareritt er over.
En tur til vakre Verdens Ende ble det og til. I dag ble det til at vi fikk til. Nala, min kjære og meg tok turen ut dit mens mamma ble igjen hjemme. Det var så utrolig deilig rett og slett. Vi slappet av og bare gikk der. Ikke kjempe lenge men den tiden vi var der koste vi oss. Regnet holdt aeg unna også. I morgen er det hjem til K. Nå er det sove og avreise i morgen formiddag
I går var det en rar dag, begynte med heftig diskusjon mellom meg og okkupanten, før jeg var med å fikse multireimen på bilen. Så fort den var klar så bar det i vei. Østlandet neste. Det var en tung stemning i bilen men det gikk bra det og faktisk. Trenger ikke prate hele tiden. Da vi på kvelden hadde satt av hu så var det som om 1000000 vis av kg bare forsvant. Alt var så mye bedre. Vi lo og koste oss og ja alt var bare fryd og gammen.
Vi satte kursen mot mamma og skal være her i noen dager. Og når vi våknet i dag så var det bare fantastisk. Livet er bare så mye bedre. Og aldri, aldri mer….
Mandag jo, hvor er helgen blitt av? Jeg skulle egentlig ha skrevet et innlegg i går men av ulike grunner så fant jeg ut at det er ikke var verdt det, jeg ville ha skrevet et så brutalt innlegg at det er best å holde fingrene unna tastaturet.
Men jeg har likevel brukt dagen i går og noe av de tidligere nattens timer til å tenke og jeg har funnet ut at det er ikke så forbannet lett for noen parter og jeg har også tenkt at jeg skal kalle en spade for en spade. Jeg innser hvor lite som skal til for at man skal få frem det verste i en annen person. Jeg innser at det er liksom ikke sånn som jeg er nå som jeg ønsker å være. Jeg ønsker å hjelpe og ikke hate. Jeg ønsker ikke å være en person som fryser ut eller stenger ute en person, for jeg ble jo utsatt for sånn behandling selv. Men likevel, til tross for de erfaringene eller opplevelsene fra før så blir jeg jo den personen jeg ikke vil være. Hvorfor? Jeg ser meg selv i speilet og ser at det er ikke meg, det er som en fremmed kikker tilbake på meg. Jeg føler at det er som om en annen del av meg er kommet frem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette. (Det føles som om jeg har en sånn inni meg)
Når jeg ser innover i meg selv så ser jeg at det er ikke fordi jeg ønsker å være sånn, men det er en form for mekanisme, en form for at jeg ikke takler ting på en rett måte.
Og når man leser det jeg nå skriver så ser jeg at jeg kan fremstå som syk selv, mentalt syk, og kanskje, ja hvem vet, kanskje det er sannheten. Det kan være meg og ikke den andre. Kanskje det er meg som ikke har rett virkelighetsoppfatning, kan hende det er meg som….. ja. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, det er så langt utenom sannheten men jeg vet at det er som det er. Jeg kjenner at jeg mister meg selv litt bit for bit, rett og slett, og ser bare frem til at det blir en ro i hjemmet igjen. Ro i meg selv, ro i hverdagen igjen.
Men nå er det som det er og jeg må bare holde hodet over vannet så er det ikke lenge igjen.
Jeg var så happy da mannen kom å sa at bilen var fikset, så jeg var med å rydde den, støvsuge den, vaske den og ja gjøre den klar. Så skulle vi på butikken og når vi var nesten hjemme så hørte vi bare et sånn merkelig lyd, og vi kommer hjem, finner ut at selv om musikken ble skrudd av så var lyden der enda. Begge lurte på hva i alle dager. Jo da, tror ikke bilen vil på ferie, for nå gikk en eller annen reim, heldigvis ikke noe store greier men typisk , men men det er sånn det er. Så vi må kontakte bilforhandler på mandag, verksted på mandag og i verste tilfelle leier jeg bil fordi den dama skal hjem raskere enn svint. HUn tilbød seg å ta toget på lørdag men nei da, det blir ikke det tenk. Jeg skal jo ha mamma hit så det blir da jeg som reiser med damen og henter mamma, men den tid den sorg. Selv om jeg følte at jeg stanget hodet i veggen så ja… det er ikke sånn at jeg setter meg ned å gir opp. nei da- Men nå, nå til noe annet. .Jeg er en person som etter hvert som tiden har gått har fått en slags nyere eller dypere forståelse av hva som driver meg, og jeg innser at jeg kan på mange måter gjøre mye for at de verste følelsene i meg ikke alltid er det som vises utad. Jeg skammer meg ikke for å si at det er ikke alltid sånn at man viser frem den såre delen av seg selv, man kan ofte få en følelse at det ligger noe annet bak, noe mer enn det man ønsker å fremstille. Jeg har en del ulike mennesker som jeg følger på sosiale media og jeg ser at det er stort fokus på mental helse og dette med vaner og uvaner. Ikke drikker jeg og ikke røyker jeg eller bruker rusmidler i noen grad men det er noe med at vi alle mennesker skaper oss en avhengighet enten det er det ene eller det andre. Og vi har alle våre måter å håndtere vonde tanker og følelser. Og livet er ikke alltid vinklet sånn som vi ønsker oss eller ser for oss men det er også det å ikke gi opp.
Jeg er av den oppfatning at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere og at hver eneste ting er med på å styrke den indre delen av deg, og at man har selv et valg, valg som av og til tas for deg mens andre ting kan man være med på å kontrollere,. Jeg har jo i den siste tiden kjent på at jeg ikke liker den personen jeg har fremstått som og har nok oppleves som frekk og en dritt men det er ikke alltid at man kan styre- og jeg vet at jeg endrer meg når noen uromomenter er tilstedte. Og at jeg skjemmes på en måte over det men at jeg er 100% klar over at det er som det er rett og slett.
