Da er det mandag, første dagen i årets fellesferie og jeg aner ikke hva denne dagen skal bringe, eller jeg vet om 2 ting, Nala skal til dyrlege for å tømme disse herkens analkjertlene sine og mannen skal til lege, og jeg hadde jo et lite håp om at det ikke ble samme klokkeslett, men hva ble det? Jo nettopp det samme klokkeslettet. Typisk. Jaja ikke noe å gjøre med det. Bare å brette opp arma og hive seg rundt.
Har dere noen planer i dag da? Her er det jo siste arbeidsuke for mannen før ferien og vi heller visst mye mot hjemme ferie i år, og selv om det var det samme i fjor så tenker jeg at det er ikke verdens krise, jeg har reist så mye før så jeg trenger ikke å reise, og selv om mange sier det samme, at de har reist mye men likevel vil de reise , så tenker jeg at for meg er ferie det samme som mannens ønske, fjelltur osv… men siden jeg er delvis handicapet fra å kunne vandre i fjellet så kan vi ta dagsturer osv…. Trenger ikke gå så langt egentlig. Og kanskje, bare kanskje får vi til en fisketur. Vi får se hva dagene fremover viser. Det er jo så mange flotte steder vi kan gå til her i området. Og vi kan da også se om vi får vasket huset både innvendig og utvendig, i hvert fall uten er et behov. Så tiden får vise, mannen må bli bedre form han også.
Hvis ting blir som vi ønsker å håper så blir det rolige dager fremover og vi skal hente mamma en dag, så hun også får kommet på besøk så det blir bra. Tror at hun har godt av det, ikke bare vandre hjemme i det vante , men få litt input hun også. Tror eller jeg vet at hun kjenner litt mer på ensomheten nå men samtidig som hun sier så er det jo greit også. Men hun skal nå hit noen dager i sommer.
Og jeg har begynt å sende ut noen invitasjoner som faktisk betyr at jeg skal feire 50 års dagen min, ja jeg har tatt en del avgjørelser i de siste dagene og det tror jeg er bra for meg, jeg bestemmer meg og jeg henter frem den indre styrke. Nå er det bare å trene opp den fysiske styrken på samme måte, kroppen min får det bedre. Må bare finne ut hva det er med hofte/rygg/lårbein så blir det bra. Vi snakkes.
Jeg ligger å funderer, funderer på livet, og ser bort på mannen min. Han smiler tilbake til meg og jeg kjenner at jeg blir fylt av en enormt varme i hjertet mitt. Tenk på at han er minsin.
Vi har vært sammen i 15 år og gift i 14 av de. Og det var mange som mente at vi ikke kom til å vare mer enn 1 år max siden det var fullfart på oss. I hverdagen er det så godt å vite at vi er oss 2, at vi deler de samme tankene og de samme meninger, men at vi likevel gir rom for å være egne individ, hvor vi velger selv. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at han var der til rett tid.
Og samtidig kjenner jeg at jeg har så mye annet å være så glad for, og selv om følelsen av høst har satt seg i meg så vet jeg jo at det kan snu, og vi kan få en fin sommer sammen. Jeg kjenner at jeg setter pris på at det er det som det er.
I kveld har jeg hanglet meg på tur med Nala , det vil si at vi var i hundeparken og det som var da var at jeg kjente at det er en mening med alt som skjer, Og jeg innser at det som Bunny sa i et svar til meg er i korte trekk at jeg skal bli flinkere til å skrive innlegg hver dag, og om de er ikke direkte meningsfulle så er det mine tanker å følelser, jeg skal prøve.
Nå er søndagen snart brukt opp og har man ikke fått gjort noe i dag, nei da kan det bare være rett og slett. Nye sjanser i morgen. Og fredag er det siste arbeidsdag før ferien for mannen min og så skal vi sette kursen mot østlandet, bare han og meg, og selvfølgelig Nala også. Men ta vare på hverandre, og nyt livet.
Hvem, hva , hvor, dette er hovedordene i spørsmål vi stiller oss , om ikke hver dag men i løpet av en eller annen gang i livet. Vi har alle behov for å finne oss selv til tider og jeg tenker at dette er egentlig bare bra at vi gjør fordi det gir oss også rom for refleksjoner. Så jeg vet ikke med deg men det er viktig å ta seg tid til selvransakelse. Hvis du skulle stå ovenfor en forsamling og si hva du ser for seg fremover, hva som har satt sine spor hos deg og hva som er viktig for deg, ja kun deg, hva ville du si at svaret var? Jeg tror at i løpet av livssyklusen vi har her på jord så er det opp til oss om hvordan vi bruker den tiden, hvor vi mer eller mindre får sjansen til å gjøre noe bra med det vi har her og nå.
Det er ikke sånn at vi har bare det vi ser rett foran oss men vi har også det som ligger bak oss, som er med på å hjelpe oss å finne den rette veien. Livet er ikke alltid en vandring på en bred vei, hvem av oss har ikke hørt uttrykket ” Den smale sti” og jeg vet ikke hva dere legger i det ordet men for meg handler det om at jeg skal prøve å være den beste utgaven av meg selv, hjelpe andre og sørge for at jeg ikke gjør alt for mye galt. Jeg vet at jeg rett og slett har en eller annen mening med mitt liv her på jorden men jeg har enda ikke helt funnet ut hvordan. Det som er viktig er at jeg er meg selv, og prøve å ikke lage for mye krøll, men klart at det kan skje ting som er utenfor min kontroll. I hverdagen er det å glede seg over de små ting, de som gir meg glede og en av de er jo å kunne nyte frisk luft og det er jo den aller største fordelen med hund, man kommer seg ut rett og slett. Og mens jeg vandret der ute, eller gikk de 10 skrittene jeg gjorde og så Nala storkose seg så tenkte jeg på hvor lett det er å ta de små ting og gleder for gitt. Og mens jeg satte meg ned så var det som om jeg forsto, jeg innså at jeg faktisk ikke er den vennen jeg trodde jeg var, jeg kjente at jeg savnet vennskap med enkelte mennesker. Og dette gjorde at jeg sendte en sms til en god venninne, av meg, og vi ble enige om å treffes etter sommerferien. Det var på tide ble vi enige om. Jeg innså at jeg har mistet så mye av meg selv, jeg har levd i denne bobla. Og det er derfor det er som det er, men jeg skal ikke gi meg, nok er nok. Jeg er ikke 90 år og sengeliggende. Jeg blir 50 år og har mange gode dager foran meg.
Vi mennesker er sammensatt på en litt kompleks måte og vi har ofte lett for å trekke slutninger basert på hva vi ser og hvordan vi føler det akkurat der og da. Vi har vel alle kjent på magefølelsen ikke sant når vi møter noen. Hvordan er det med deg? Hvis du ser en som er rusmisbruker eller kall det en av gatas fugler, hvordan ser du på det menneske? Ser du bare det som du ser der og da eller ser du helheten, og menneske bak fasaden? Jeg vet at det er nok noe som varierer fra dag til dag og fra setting til setting men man vet at vi oftere og oftere dømmer etter det vi tror og antar og ikke det vi vet.
Jeg husker da jeg drev med undervisning i 1.hjelp og skulle snakke om dette med HLR og viste bilde av en gammel dame og en narkoman. Jeg spurte de jeg hadde som deltagere om hvem av disse 2 som de trodde var den som var mest fare for å smitte med diverse ting hvis man måtte blåse på de. Og hvem tror dere? Jo de fleste sa den narkomane men det viser seg jo gjerne at det er motsatt. ” Tante Olga ” som jeg gjerne bruker omtale personer jeg ikke kan navngi eller ikke vet navnet på er av og til den største narkomane , men forskjellen er at denne damen ikke kjøper stoffet sitt på gata men heller henter ut resepter på apoteket. Ser dere tegningen?
Bak en hver tragisk skjebne ligger det en historie, og jeg er opptatt av å se den, jeg syntes det er spennende og tragisk at mennesker blir avhengig av rus, enten i form av stoff eller alkohol. Og jeg vet at det er ikke lett for de heller, de blir gjerne dømt nedenom og hjem pga dette. Jeg bare forstår ikke hvorfor. I går var jeg som denne jenta, jeg sto i dusjen og gråt, jeg gråt over alt som skjer her hjemme, jeg gråt fordi jeg fikk beskjed av hun som er her ( husokkupanten) at jeg måtte ha en historie innen rus siden jeg var så opptatt av at man skal se mer enn bare rusen. Og at de som ruset seg var monstre. Og jeg gråt fordi jeg tenker at hva får mennesker til å dømme eller bedømme noen ut fra hva de da spinner til å bli sin egen historie, som gjør deres sannhet til sannheten og at man blir rasende fordi man da får høre noe annet.
Jeg kjenner at jeg blir matt i sånne settinger, men så er det også sagt at kanskje er jeg dum eller at jeg tar sjanser, at jeg ikke ser at mennesker ikke er like gode som jeg skal ha det til, at jeg stoler for mye på andre mennesker, og at jeg skjuler noe siden jeg ikke innser realiteten. Men jeg vet ikke jeg, kanskje er det sannheten, at jeg er dum og tvers igjennom idiot.
Jeg har veid frem og tilbake, skal, skal ikke og jeg har vel ikke kommet til en 100% løsning men jeg tror at jeg er på rett vei. Jeg har sett over de siste innleggene mine og har sett en slags rød tråd igjennom det hele og det er det jeg vil ta for meg. For hva slags blogg vil jeg ha? Hva ønsker jeg å formidle til de som leser bloggen min? Eller ønsker jeg å være en ” vanlig blogger” med typiske klær og sminke? Svaret der er helt klart nei, ganske enkelt fordi jeg ikke bruker sminke og klesstilen jeg har er komfortabel. Så hva vil jeg med bloggen, hva er målet mitt?
Finnes det egentlig noe svar på det? Faktisk tror jeg ikke det fordi….. det er så forskjell fra ting til ting, og jeg skriver jo mye basert på følelser og tanker og ofte kan det oppleves at det er litt gjentagende. Så hva gjør jeg da? Vel jeg har 131 innlegg, hvor mange av de har vært klage innlegg. Og jeg tenker at det er ikke sånn jeg vil fremstå. Jeg husker at når ting var tøft når jeg var litt yngre enn jeg er nå, for jeg tror ikke at det var så mye google for folk når jeg var ung, nei da var det biblioteket, men jeg husker at når internett og pc ble på en måte også allemannseie, hvis man kan bruke de ordene så var det noe av det jeg søkte opp, mennesker som opplevde det samme som meg. Jeg søkte etter et slags fellesskap, og kom borti noen blogger, men ikke mange. Men jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Så jeg er vel kommet dit hen at jeg ser mer kritisk på innleggene mine og tenker at det er mange av de som ikke burde vært trykt publiser på i det hele. Skal jeg slette de? Tja jeg vet ikke, for det er på en måte en del av livet mitt den siste tiden som skrives om men samtidig føler jeg at jeg tror at jeg må endre det veldig, for jeg vet jo at som er skrevet tidligere kan jeg fortsatt stå inne for men så er det retningen jeg en gang ledet bloggen i, eller det jeg skrev. Og det er det jeg ønsker å endre. Betyr det at jeg ikke er den samme lengre? Tvert i mot, jeg er fortsatt meg men jeg tenker at jeg ikke alltid bør skrive i ” affekt” noe jeg har gjort mange ganger .
Jeg kjenner at det å endre ting, er viktig for meg, at jeg på mange måter starter på nytt, med nytt pågangsmot. Og mulig at ved å slette innleggene jeg har skrevet før er det rette, det vet jeg ikke. Men jeg ønsker å være meg selv, og kunne skrive slik jeg selv vil som jeg har sagt før, uten at noen skal kunne ta meg for det. Ord er sterkere enn dynamitt og ord kan også drepe og jeg tenker at det er viktig for meg at jeg er den jeg er , tvers igjennom. Jeg har før ikke kunne si akkurat hva jeg ønsker fordi jeg har fått frem den diplomatiske siden av meg, og tenkt at det ikke blir bedre men bare verre. Og jeg har vel fortsatt den tankegangen at ord er sterkt, ord kan skade mer enn andre ting.
Jeg har også funnet frem en slags indre styrke i meg selv, det har jeg sagt før men det kan ikke sies nok ganger. Livet er ikke alltid det letteste og jeg er heller ikke den letteste å leve med. Jeg kunne sikkert vært en bedre kone, kjæreste, mamma, datter og venninne. Jeg prøver å se hele menneske og tenke at det er noe godt i en hver person som lever og har levd på jord selv om noen har vist seg det motsatte. Jeg tenker at jeg tok et valg i 2009, 2010 og jeg tar valg hver eneste dag, riktignok ikke så store som de tidligere nevnte år men likevel så er det sånn at vi mennesker går igjennom endringer hele livet, ikke bare fysisk men også mentalt. For meg er det sånn at jeg kan ta valg og gjøre handlinger jeg i ettertid kan få tyn for og angre bittert men jeg tenker at det er sånn at vi alle fortjener en sjanse til å vise oss til noe bedre. Det er ikke dermed sagt at man kan tråkke andre ned eller ødelegge for andre gang på gang og tro at man får tilgivelse for hver eneste gang men jeg tenker at det er noe med å se positivt på ting som er. Selv om det stormer som verst og ja man er der man er i livet. Nå er jeg snart 50 år og jeg har av og til en følelse at jeg heller er nærmere 100 eller mer men samtidig er jeg ikke redd for å bli eldre. Jeg er ikke redd for det som venter der framme. bak neste sving. Hva skjer i morgen eller neste dag, kan ingen svare på. Men jeg skal ikke bare sitte og vente, jeg skal leve. Jeg skal kjenne at jeg er i live, og jeg skal se fremover.
