og alle små og store skal sove så er det bare å legge seg med visshet om at jeg har gjort alt mulig for at dette skulle bli en god dag. Jeg legger meg med visshet om at ting som ikke ble som planlagt i dag, kanskje strengt talt kunne vente til i morgen. Svært lite er det hast med og jeg tenker at dagen i dag var i dag, i morgen er det ny sjanse.
Ute detter regnet ned fra himmelen men over skyene skinner stjernene og jeg kan drømme meg vekk. Vekk til netter som dette her: Det er rart at det er mange 100 000000 stjerner, og at mange av de eller alle har et navn og en betydning på en eller annen måte. På samme måte som vi også har en betydning, en mening og en formål her i livet. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som kan legge meg i en god seng, under en god dyne og legge meg inntil verdens beste mann. Vi vet at det er jo ikke en selvfølge og for mange er dette så langt unna deres hverdag. Jeg tenker at det er sånne ting som vi kan fort ta forgitt men det er jo ikke sånn man skal gjøre.
På mange måter kjenner jeg at det er vondt i hjertet mitt når jeg tenker på dette, jeg klarer likevel ikke å skyve de tankene og følelsene vekk. Og når jeg nå skal legge meg så kan man jo funderer på hva slags drømmer som dukker opp i natt. Håper de er gode og ikke ekle. Men nå skal jeg legge vekk pc. komme meg i seng, enda jeg vet det er tidlig men jeg er trøtte og så ser vi hva slags drømmer natta gir.
Nei tenk jeg er ikke sur. Jeg er bare lei, lei av å høre på deg, lei av å høre om alt som skjer og som ikke er sant i det hele. Jeg er lei av å høre på dine idiotypiske ting som du har lest i media men du har bare lest overskriften og ikke selve artikkelen og så har du dannet deg en sannhet, ja en egen sannhet. Jeg er lei av at du påpeker alle mine feil og tro meg jeg skal være så glad når dagen er her. Jeg skal trosse ryggsmerter og ta en seiers dans. Så nei jege r ikke sur, jeg er forbannet, alt jeg vil er å skrike ut min frustrasjon.
Jeg prøver men jeg får det ikke til lengre, jeg orker bare ikke mer og jeg skulle jo egentlig ha en annet fokus på bloggen min men jeg bare må rase fra meg, jeg kjenner at jeg orker ikke ha det som dette, og en ting er sikkert og visst, jeg er en som anser meg som gjestfri og som ikke vil at noen skal sitte alene i høytider men akkurat denne personen får ikke en invitasjon. Jeg er glad for all hjelp og innspill når det kommer til feiringer men…..akkurat denne damens innspill vil jeg ikke ha. Jeg vil ikke, og jeg kjenner at når hun sier at noe er fint, da liker jeg det ikke. Jeg vil bare ikke, og nok er nok rett og slett.
Hvorfor blir man automatisk oppfattet som sur når man egentlig bare er lei og trøtt? Jeg vet ikke hvorfor det er sånn men det er sånn av en eller annen pussig grunn. Og klart når man blir kalt *prinsessevilikke* og det er en rå latter etterpå, nei da kan det være det samme, da setter jeg bremsen på.
Men jeg innser at det er kanskje eller det er vel ikke rett å bruke ordet kanskje, det er hos meg det ligger. Jeg vet ikke jeg , men jeg innser at jeg kanskje har en tendens til å pårope meg trøbbel, eller tiltrekke meg trøbbel, jeg vet ikke, faktisk vet jeg ikke noe som helst lengre. Jeg kjenner at jeg rett og slett har kommet dit hen at jeg gir blaffen, det er bare å bite tenna sammen rett , og tenke at det er bare sånn det er.
Jaja jeg får finne min indre ro og klare å se fremover. Ikke så lenge igjen nå… jeg holder ut.
I morges var det sent ut av senga, enda mannen vekte meg som jeg hadde bedt om, men det er noen ganger så enormt mye bedre å bare bli liggende i den gode senga. Så i stedet for å være på beina klokka 0600- aka alt for tidlig så var vel klokka alt for sent, men Nala syntes det samme som meg i dag så da var det jo like greit. Jeg ble liggende å reflektere, tenke og filosofere over alt og ingenting som jeg gjerne gjør så kom vi oss nå på beina. Det var egentlig ikke det beste været men samtidig så var det opphold så da bestemte jeg meg for å ta med Nala til hundeskogen. Egentlig er det ikke Nala’s favoritt sted lengre etter noen uheldige møter med andre hunder, og at det også er en annen hund der hun ikke er veldig glad i( hun er redd den) så ble hun nå med en anelse motvillig. Klart at det hjalp når jeg nevnte det beste ordet, nemlig bade. Og jepp , avgårde hun dro.
Det er noe eget med denne plassen, ikke bare at hundene kan løpe fritt når det ikke er båndtvang men også det at det er så mange muligheter, det er stier, hovedveien, skogsstier, små fjell og daler man kan dra over, det er elv som de kan bade i. Ja kort sagt variasjonen er mangfoldig, og de kan komme seg unna hunder de er skeptiske til.
Dessverre er det blitt et sted som er ødelagt , her som det er master, var det skog før, og ikke bare jeg men mange med meg syntes det er blitt skamstygt. Og mange har faktisk sluttet å gå her, og jeg kan godt forstå det.
Dette er Figgjo elva, og den kan være ganske så stri til tider men det er ikke så ille i dag. Og dette er på en måte Nala’s belønning for å gå her. Hun stor koser seg, og jo lengre hun får være ut i der jo bedre men klart det er begrensinger på hvor lenge. Hun elsker vann.
Mens jeg gikk der så kjente jeg jo at ryggen, og lårbeinet mitt gav streng beskjed om at jeg hadde gått for langt og for mye men jeg følte at jeg måtte, for i mange dager har jeg ikke orket og jeg kjenner at jeg trengte dette i dag. Noe som selvfølgelig betyr at jeg blir hemmet i noen timer/ en dag eller 2 men det får så bare være, i dag var det dette jeg trengte, så jeg hørtes sikkert helt kokko ut der jeg gikk og sa til meg selv” Jeg gir meg ikke, bare et skritt til” gang på gang. For jeg tenker at jeg ikke har lyst å bare sette meg ned, jeg har hengt lenge nå rett og slett.
Så når jeg kom hjem så satte jeg meg ned med og her sitter jeg. Snakket med mamma fordi hun hadde fått svar på prøver tatt hos legen så hun har fått skikkelig luftveis infeksjon så tja vi får se om det blir besøk der eller ikke på denne ferien som begynner på mandag. Så planen i dag er egentlig å prøve å holde gang på det meste, og så sørge for at ting blir gjort. Ting jeg ikke vil vente med. Men nå skal jeg komme i gang med litt mat. Snakkes
Da var denne dagen gått nesten før jeg rakk å snu meg rundt. Jeg som tenkte at jeg skulle skrive et innlegg før i dag men så ble det jo ikke sånn og så bare fløy tiden av sted og plutselig var både det ene og det andre ferdig. Jaja, ikke så mye å gjøre med det rett og slett. Sånn er det bare.
Det er noe eget med å bevege meg på morgen med en lykkelig hund. Og i dag ble det ikke langt men likevel så ble det litt. Og for meg er det sånn at jeg rett og slett kjente at det er det jeg trengte. Hodet var på mange måter fullt av tanker men… på mange måter har jeg funnet en indre ro i meg som jeg på mange måter ikke har kjent på, ja jeg vet ikke, men det var bare godt rett og slett. Bildet er ikke fra i dag men i går ( da skinte sola) og vi koste oss da også. Hun er ren skjær terapi for meg , eller oss da. Det er godt å ha henne. Hun hjelper meg å finne roen i kroppen, ro i sinnet og ja det er bare det beste.
Etter noe som var i nærheten av tur så gikk turen hit for ¨å få tatt nytt bilde av hofte, rygg og bekken og lårhals, og ja det var en brist men men det går greit det og. Og om noen dager blir det å reise til Østlandet sammen med mannen min og levere okkupanten vår. haha, da blir det seiersdans selv om den blir haltende.
God tirsdags formiddag. I dag skinner sola her på Jæren og det betyr at det er mye mer energi i denne damen her. Men samtidig gidder jeg ikke de store tingene. Litt trass * ler*
I dag har jeg bestemt meg for en ting, nemlig det å sette seg mål. Det er ikke nødvendigvis de store tingene men de små. Som å få unna klesvasken, rydde oppvaskmaskinen, og prøve å være høflig og ikke irritere på meg enkelte. Jeg har også bestemt meg for at jeg skal klare å jobbe enda mer med meg selv.
Så hva er dine mål? Har du bare store mål å jobbe med eller har du også de små tingene i tankene? Jeg tenker at vi har veldig lett for å kun sette seg de store målene som man skal jobbe med men man trenger ikke det, det handler om å sakte men sikkert å bli en bedre utgave av seg selv rett og slett. I dag er det noen ting, og i morgen er det noe annet. Akkurat som turer, man trenger jo ikke bestige de høyeste fjell men om så bare gå til postkassen eller la vær å kjøre til butikken, hvis ikke man skal ha storhandel da og ikke orker å bære tingene hjem. Men det er viktig at man rett og slett stopper opp og tenker om hva man kan gjøre denne dagen.
Livet er fylt av store og små hendelser og overraskelser og ikke alt kan vi ha kontroll på , eller ha oversikten over men det man kan styre bør man prøve å se på en positiv ,måte. Verden er full av elendighet og kriger og mange katastrofer blir glemt fordi det skjer større hendelser andre steder. Men i hverdagen vår, kan vi jo prøve å se positivt på hverdagen. Prøv å tenk over det som du har rundt deg, prøv å se de små tingene og gled deg over de.
Jeg kjenner at når jeg anerkjenner at jeg ikke kan gjøre alt mulig så blir det bedre for meg, jeg får det bedre. Og en ting er jeg glad for. Jeg har det bra.
Når jeg finner en blogger som skriver på en måte som gir meg noe som leser, ja da fortsetter jeg å lese den bloggen. Det betyr ikke at jeg alltid er enig i det som blir sagt men det viktigste er at bloggeren tør ¨vise sitt sanne, og ekte jeg, at man ikke fremstiller seg som noe annet og at man prøver å gjøre seg bedre enn man er. Man kan godt prøve å vise frem et bra bilde av virkeligheten men ikke la det fargelegge den ekte deg. Den personen som er ekte tvers igjennom og som er åpen om dager som er mindre rosenrøde og fantastiske, men at det også er gråværs dager.
I Norge er det enormt mange blogger, mange har holdt på lenge og vokst opp i bloggverden mens andre startet for noen år tilbake. Noen blogger viser frem et glansbilde og at alt er så perfekt mens andre tør å vise frem at det er rot i huset. Noen av de som blogger skjermer familien sin veldig mens andre vet vi som lesere alt om. Hva som er rett og galt, i den settingen må man egentlig selv ta et valg om, men jeg tenker at det er også viktig å huske at barn egentlig ikke bør utsettes for å bli med i en blogg da man mister en del av styringen, vi ser jo hvor lett det er å vri det feil og at noen blogger bruker barna som en aktiv del av bloggen, vel det er deres valg, men hva andre tenker over det, det kan man ikke styre.
Så hva er viktig for meg når jeg skal lese en blogg? Vel det er egentlig ikke så mange ting men noen viktige ting er det.
Overskriften må ha en mening i forhold til innlegget og det må ikke være ene og alene basert på klikkbait for å få folk til å klikke inn.
Bloggen må ha noe ekte over seg
Man skal skrive om det som er viktig for en og ikke bare det man tror at andre vil lese.
Og man skal ikke lese en blogg for å så henge personen ut i sin egen blogg.
Jeg kan godta og forstå at andre mennesker har et annet syn på en ting enn det jeg har men jeg kommer ikke ti å bry meg om å lese blogger som utelukkende er rasistisk, høyre ekstrem ,drittslenging, uthenging.
Som dere skjønner skal jeg ta for meg noen bloggere som i mine øyne oppfyller de tingene. Jeg har valgt noen få. Det er i tilfeldig rekkefølge.
https://mammapahjul.blogg.no/: En blogger som tar oss med på en reise som på mange måter er vond, enorm vond men samtidig veldig lærerik. Vivian har jo som de fleste fått med seg fått diagnosen ALS og det å leve med en slik grusom sykdom. Vi vet at hun tross alt som måtte møte de på veien av utfordringer osv deler hverdagen med en snert av humor, og jeg kjenner ofte at tårene mine renner , og at jeg flirer og gråter side om side. Hun har satt sine spor i oss alle, og at hun kommer alltid til å være en blogger man klikker seg innpå.
https://vibbedille.blogg.no/: En aktiv, inspirerende blogger som lager de flotteste strikkerier og perler, og som virkelig gir de rund seg glede, hun har også begynt ( for en stund siden) å ta oss med på tur, via bilder og bloggen. Hun har flere ganger vist en enormt hjertevarme og vi vet jo at hun har sendt overaskelser til de som trengte det, f.eks Vivian og også Roger.
https://heidirosander.blogg.no/ Heidi er en fantastisk dame med et pågangsmot som man bare må beundre. Hun deler hverdagen hvor kampen mot fordommer, overvekt, men har også en nettbutikk der hun får frem hvor mange flotte klær mennesker med større størrelser kan finne klær som er flotte og fargerike. Og Heidi er en enorm fargerik dame. Hun viser oss hvor tøff kampen mot kg kan være men hun gjør det på en måte som gjør at man faktisk heier på henne.
https://frodith.blogg.no/ fargerik, godhjertet og tar oss med på turer der man viser det litt annerledes, og de små tingene. Frodith er en som alltid har positive ting i kommentarene sine, og hun viser så mye av sin hverdag. Hun er tvers igjennom en person som blogger på en måte som gir inspirasjon til å gå ut å se etter de små tingene.
https://bunny.blogg.no/: Og for dere som har lest en del av mine innlegg før så kom det kanskje ikke som er overraskelse at jeg tar frem Roger. Roger er en person som tør å skrive det mange tenker, han gir av seg selv og jeg har vært så heldig å få tak i en av de 15 bildene han laget: Mye kan sies om Roger og hans blogg og en ting er sikkert. Jeg har lært enormt mye av han, jeg har oppdaget blomster jeg ikke en gang visste om, han har vist meg sider av Drammen jeg heller ikke hadde sett noen gang. Bunny er også en gavmild og fantastisk mann som setter andre før seg. Og han og ” snuppen” ( beklager Roger men kom ikke på navnet til din kjære) har de herligste mopsefrøkner. Og han er også en enormt oppmuntrende fyr som alltid vet å muntre de rundt seg, ja også meg som aldri har møtt han.
Det er mange mange flere bloggere som man kunne tatt for seg, og jeg innser at det er sånn at de jeg har på lista er på topplisten men det betyr ikke at de ikke fortjener omtale. Jeg vet at det er mange meninger om blogg og jeg vet også at mange kommer til å droppe blogging med tiden, og gå over til andre sosiale media men samtidig så tenker jeg at det trenger jo ikke være sånn at hvis enkelte bloggere forsvinner så forsvinner alle andre. Og jeg vet at man også kan si hva man vil om blogg listen, men at bloggere som ikke har skrevet et eneste innlegg på flere år som er blant topp 100, vel jeg vet ikke jeg. Men det skal ikke jeg si noe om.
Så hvor vil jeg med min blogg? Tja jeg er i startgropen på nytt så vi får se.
Da er det mandag, første dagen i årets fellesferie og jeg aner ikke hva denne dagen skal bringe, eller jeg vet om 2 ting, Nala skal til dyrlege for å tømme disse herkens analkjertlene sine og mannen skal til lege, og jeg hadde jo et lite håp om at det ikke ble samme klokkeslett, men hva ble det? Jo nettopp det samme klokkeslettet. Typisk. Jaja ikke noe å gjøre med det. Bare å brette opp arma og hive seg rundt.
Har dere noen planer i dag da? Her er det jo siste arbeidsuke for mannen før ferien og vi heller visst mye mot hjemme ferie i år, og selv om det var det samme i fjor så tenker jeg at det er ikke verdens krise, jeg har reist så mye før så jeg trenger ikke å reise, og selv om mange sier det samme, at de har reist mye men likevel vil de reise , så tenker jeg at for meg er ferie det samme som mannens ønske, fjelltur osv… men siden jeg er delvis handicapet fra å kunne vandre i fjellet så kan vi ta dagsturer osv…. Trenger ikke gå så langt egentlig. Og kanskje, bare kanskje får vi til en fisketur. Vi får se hva dagene fremover viser. Det er jo så mange flotte steder vi kan gå til her i området. Og vi kan da også se om vi får vasket huset både innvendig og utvendig, i hvert fall uten er et behov. Så tiden får vise, mannen må bli bedre form han også.
Hvis ting blir som vi ønsker å håper så blir det rolige dager fremover og vi skal hente mamma en dag, så hun også får kommet på besøk så det blir bra. Tror at hun har godt av det, ikke bare vandre hjemme i det vante , men få litt input hun også. Tror eller jeg vet at hun kjenner litt mer på ensomheten nå men samtidig som hun sier så er det jo greit også. Men hun skal nå hit noen dager i sommer.
Og jeg har begynt å sende ut noen invitasjoner som faktisk betyr at jeg skal feire 50 års dagen min, ja jeg har tatt en del avgjørelser i de siste dagene og det tror jeg er bra for meg, jeg bestemmer meg og jeg henter frem den indre styrke. Nå er det bare å trene opp den fysiske styrken på samme måte, kroppen min får det bedre. Må bare finne ut hva det er med hofte/rygg/lårbein så blir det bra. Vi snakkes.
Jeg ligger å funderer, funderer på livet, og ser bort på mannen min. Han smiler tilbake til meg og jeg kjenner at jeg blir fylt av en enormt varme i hjertet mitt. Tenk på at han er minsin.
Vi har vært sammen i 15 år og gift i 14 av de. Og det var mange som mente at vi ikke kom til å vare mer enn 1 år max siden det var fullfart på oss. I hverdagen er det så godt å vite at vi er oss 2, at vi deler de samme tankene og de samme meninger, men at vi likevel gir rom for å være egne individ, hvor vi velger selv. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at han var der til rett tid.
Og samtidig kjenner jeg at jeg har så mye annet å være så glad for, og selv om følelsen av høst har satt seg i meg så vet jeg jo at det kan snu, og vi kan få en fin sommer sammen. Jeg kjenner at jeg setter pris på at det er det som det er.
I kveld har jeg hanglet meg på tur med Nala , det vil si at vi var i hundeparken og det som var da var at jeg kjente at det er en mening med alt som skjer, Og jeg innser at det som Bunny sa i et svar til meg er i korte trekk at jeg skal bli flinkere til å skrive innlegg hver dag, og om de er ikke direkte meningsfulle så er det mine tanker å følelser, jeg skal prøve.
Nå er søndagen snart brukt opp og har man ikke fått gjort noe i dag, nei da kan det bare være rett og slett. Nye sjanser i morgen. Og fredag er det siste arbeidsdag før ferien for mannen min og så skal vi sette kursen mot østlandet, bare han og meg, og selvfølgelig Nala også. Men ta vare på hverandre, og nyt livet.
Hvem, hva , hvor, dette er hovedordene i spørsmål vi stiller oss , om ikke hver dag men i løpet av en eller annen gang i livet. Vi har alle behov for å finne oss selv til tider og jeg tenker at dette er egentlig bare bra at vi gjør fordi det gir oss også rom for refleksjoner. Så jeg vet ikke med deg men det er viktig å ta seg tid til selvransakelse. Hvis du skulle stå ovenfor en forsamling og si hva du ser for seg fremover, hva som har satt sine spor hos deg og hva som er viktig for deg, ja kun deg, hva ville du si at svaret var? Jeg tror at i løpet av livssyklusen vi har her på jord så er det opp til oss om hvordan vi bruker den tiden, hvor vi mer eller mindre får sjansen til å gjøre noe bra med det vi har her og nå.
Det er ikke sånn at vi har bare det vi ser rett foran oss men vi har også det som ligger bak oss, som er med på å hjelpe oss å finne den rette veien. Livet er ikke alltid en vandring på en bred vei, hvem av oss har ikke hørt uttrykket ” Den smale sti” og jeg vet ikke hva dere legger i det ordet men for meg handler det om at jeg skal prøve å være den beste utgaven av meg selv, hjelpe andre og sørge for at jeg ikke gjør alt for mye galt. Jeg vet at jeg rett og slett har en eller annen mening med mitt liv her på jorden men jeg har enda ikke helt funnet ut hvordan. Det som er viktig er at jeg er meg selv, og prøve å ikke lage for mye krøll, men klart at det kan skje ting som er utenfor min kontroll. I hverdagen er det å glede seg over de små ting, de som gir meg glede og en av de er jo å kunne nyte frisk luft og det er jo den aller største fordelen med hund, man kommer seg ut rett og slett. Og mens jeg vandret der ute, eller gikk de 10 skrittene jeg gjorde og så Nala storkose seg så tenkte jeg på hvor lett det er å ta de små ting og gleder for gitt. Og mens jeg satte meg ned så var det som om jeg forsto, jeg innså at jeg faktisk ikke er den vennen jeg trodde jeg var, jeg kjente at jeg savnet vennskap med enkelte mennesker. Og dette gjorde at jeg sendte en sms til en god venninne, av meg, og vi ble enige om å treffes etter sommerferien. Det var på tide ble vi enige om. Jeg innså at jeg har mistet så mye av meg selv, jeg har levd i denne bobla. Og det er derfor det er som det er, men jeg skal ikke gi meg, nok er nok. Jeg er ikke 90 år og sengeliggende. Jeg blir 50 år og har mange gode dager foran meg.
Vi mennesker er sammensatt på en litt kompleks måte og vi har ofte lett for å trekke slutninger basert på hva vi ser og hvordan vi føler det akkurat der og da. Vi har vel alle kjent på magefølelsen ikke sant når vi møter noen. Hvordan er det med deg? Hvis du ser en som er rusmisbruker eller kall det en av gatas fugler, hvordan ser du på det menneske? Ser du bare det som du ser der og da eller ser du helheten, og menneske bak fasaden? Jeg vet at det er nok noe som varierer fra dag til dag og fra setting til setting men man vet at vi oftere og oftere dømmer etter det vi tror og antar og ikke det vi vet.
Jeg husker da jeg drev med undervisning i 1.hjelp og skulle snakke om dette med HLR og viste bilde av en gammel dame og en narkoman. Jeg spurte de jeg hadde som deltagere om hvem av disse 2 som de trodde var den som var mest fare for å smitte med diverse ting hvis man måtte blåse på de. Og hvem tror dere? Jo de fleste sa den narkomane men det viser seg jo gjerne at det er motsatt. ” Tante Olga ” som jeg gjerne bruker omtale personer jeg ikke kan navngi eller ikke vet navnet på er av og til den største narkomane , men forskjellen er at denne damen ikke kjøper stoffet sitt på gata men heller henter ut resepter på apoteket. Ser dere tegningen?
Bak en hver tragisk skjebne ligger det en historie, og jeg er opptatt av å se den, jeg syntes det er spennende og tragisk at mennesker blir avhengig av rus, enten i form av stoff eller alkohol. Og jeg vet at det er ikke lett for de heller, de blir gjerne dømt nedenom og hjem pga dette. Jeg bare forstår ikke hvorfor. I går var jeg som denne jenta, jeg sto i dusjen og gråt, jeg gråt over alt som skjer her hjemme, jeg gråt fordi jeg fikk beskjed av hun som er her ( husokkupanten) at jeg måtte ha en historie innen rus siden jeg var så opptatt av at man skal se mer enn bare rusen. Og at de som ruset seg var monstre. Og jeg gråt fordi jeg tenker at hva får mennesker til å dømme eller bedømme noen ut fra hva de da spinner til å bli sin egen historie, som gjør deres sannhet til sannheten og at man blir rasende fordi man da får høre noe annet.
Jeg kjenner at jeg blir matt i sånne settinger, men så er det også sagt at kanskje er jeg dum eller at jeg tar sjanser, at jeg ikke ser at mennesker ikke er like gode som jeg skal ha det til, at jeg stoler for mye på andre mennesker, og at jeg skjuler noe siden jeg ikke innser realiteten. Men jeg vet ikke jeg, kanskje er det sannheten, at jeg er dum og tvers igjennom idiot.
