Nei tenk jeg er ikke sur. Jeg er bare lei, lei av å høre på deg, lei av å høre om alt som skjer og som ikke er sant i det hele. Jeg er lei av å høre på dine idiotypiske ting som du har lest  i media men du har bare lest overskriften og ikke selve artikkelen og så har du dannet deg en sannhet, ja en egen sannhet. Jeg er lei av at du påpeker alle mine feil og tro meg jeg skal være så glad når dagen er her. Jeg skal trosse ryggsmerter og ta en seiers dans. Så nei jege r ikke sur, jeg er forbannet, alt jeg vil er å skrike ut min frustrasjon.

Jeg prøver men jeg får det ikke til lengre, jeg orker bare ikke mer og jeg skulle jo egentlig ha en annet fokus på bloggen min men jeg bare må rase fra meg, jeg kjenner at jeg orker ikke ha det som dette, og en ting er sikkert og visst, jeg er en som anser meg som gjestfri og som ikke vil at noen skal sitte alene i høytider men akkurat denne personen får ikke en invitasjon.  Jeg er glad for all hjelp og innspill når det kommer til feiringer men…..akkurat denne damens innspill vil jeg ikke ha. Jeg vil ikke, og jeg kjenner at når hun sier at noe er fint, da liker jeg det ikke. Jeg vil bare ikke, og nok er nok rett og slett.

Hvorfor blir man automatisk oppfattet som sur når man egentlig bare er lei og trøtt? Jeg vet ikke hvorfor det er sånn men det er sånn av en eller annen pussig grunn.  Og klart når man blir kalt *prinsessevilikke* og det er en rå latter etterpå, nei da kan det være det samme, da setter jeg bremsen på.

Men jeg innser at det er kanskje eller det er vel ikke rett å bruke ordet kanskje, det er hos meg det ligger.  Jeg vet ikke jeg , men jeg innser at jeg kanskje har en tendens til å pårope meg trøbbel, eller tiltrekke meg trøbbel, jeg vet ikke, faktisk vet jeg ikke noe som helst lengre. Jeg kjenner at jeg rett og slett har kommet dit hen at jeg gir blaffen, det er bare å bite tenna sammen rett , og tenke at det er bare sånn det er.

Jaja jeg får finne min indre ro og klare å se fremover. Ikke så lenge igjen nå… jeg holder ut.