Finnes det egentlig noe svar på det? Faktisk tror jeg ikke det fordi….. det er så forskjell fra ting til ting, og jeg skriver jo mye basert på følelser og tanker og ofte kan det oppleves at det er litt gjentagende. Så hva gjør jeg da? Vel jeg har 131 innlegg, hvor mange av de har vært klage innlegg. Og jeg tenker at det er ikke sånn jeg vil fremstå. Jeg husker at når ting var tøft når jeg var litt yngre enn jeg er nå, for jeg tror ikke at det var så mye google for folk når jeg var ung, nei da var det biblioteket, men jeg husker at når internett og pc ble på en måte også allemannseie, hvis man kan bruke de ordene så var det noe av det jeg søkte opp, mennesker som opplevde det samme som meg. Jeg søkte etter et slags fellesskap, og kom borti noen blogger, men ikke mange. Men jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Så jeg er vel kommet dit hen at jeg ser mer kritisk på innleggene mine og tenker at det er mange av de som ikke burde vært trykt publiser på i det hele. Skal jeg slette de? Tja jeg vet ikke, for det er på en måte en del av livet mitt den siste tiden som skrives om men samtidig føler jeg at jeg tror at jeg må endre det veldig, for jeg vet jo at som er skrevet tidligere kan jeg fortsatt stå inne for men så er det retningen jeg en gang ledet bloggen i, eller det jeg skrev. Og det er det jeg ønsker å endre. Betyr det at jeg ikke er den samme lengre? Tvert i mot, jeg er fortsatt meg men jeg tenker at jeg ikke alltid bør skrive i ” affekt” noe jeg har gjort mange ganger .
Jeg kjenner at det å endre ting, er viktig for meg, at jeg på mange måter starter på nytt, med nytt pågangsmot. Og mulig at ved å slette innleggene jeg har skrevet før er det rette, det vet jeg ikke. Men jeg ønsker å være meg selv, og kunne skrive slik jeg selv vil som jeg har sagt før, uten at noen skal kunne ta meg for det. Ord er sterkere enn dynamitt og ord kan også drepe og jeg tenker at det er viktig for meg at jeg er den jeg er , tvers igjennom. Jeg har før ikke kunne si akkurat hva jeg ønsker fordi jeg har fått frem den diplomatiske siden av meg, og tenkt at det ikke blir bedre men bare verre. Og jeg har vel fortsatt den tankegangen at ord er sterkt, ord kan skade mer enn andre ting.
Jeg har også funnet frem en slags indre styrke i meg selv, det har jeg sagt før men det kan ikke sies nok ganger. Livet er ikke alltid det letteste og jeg er heller ikke den letteste å leve med. Jeg kunne sikkert vært en bedre kone, kjæreste, mamma, datter og venninne. Jeg prøver å se hele menneske og tenke at det er noe godt i en hver person som lever og har levd på jord selv om noen har vist seg det motsatte. Jeg tenker at jeg tok et valg i 2009, 2010 og jeg tar valg hver eneste dag, riktignok ikke så store som de tidligere nevnte år men likevel så er det sånn at vi mennesker går igjennom endringer hele livet, ikke bare fysisk men også mentalt. For meg er det sånn at jeg kan ta valg og gjøre handlinger jeg i ettertid kan få tyn for og angre bittert men jeg tenker at det er sånn at vi alle fortjener en sjanse til å vise oss til noe bedre. Det er ikke dermed sagt at man kan tråkke andre ned eller ødelegge for andre gang på gang og tro at man får tilgivelse for hver eneste gang men jeg tenker at det er noe med å se positivt på ting som er. Selv om det stormer som verst og ja man er der man er i livet. Nå er jeg snart 50 år og jeg har av og til en følelse at jeg heller er nærmere 100 eller mer men samtidig er jeg ikke redd for å bli eldre. Jeg er ikke redd for det som venter der framme. bak neste sving. Hva skjer i morgen eller neste dag, kan ingen svare på. Men jeg skal ikke bare sitte og vente, jeg skal leve. Jeg skal kjenne at jeg er i live, og jeg skal se fremover.