Mandag jo, hvor er helgen blitt av? Jeg skulle egentlig ha skrevet et innlegg i går men av ulike grunner så fant jeg ut at det er ikke var verdt det, jeg ville ha skrevet et så brutalt innlegg at det er best å holde fingrene unna tastaturet.

Men jeg har likevel brukt dagen i går og noe av de tidligere nattens timer til å tenke og jeg har funnet ut at det er ikke så forbannet lett for noen parter og jeg har også tenkt at jeg skal kalle en spade for en spade. Jeg innser hvor lite som skal til for at man skal få frem det verste i en annen person. Jeg innser at det er liksom ikke sånn som jeg er nå som jeg ønsker å være. Jeg ønsker å hjelpe og ikke hate. Jeg ønsker ikke å være en person som fryser ut eller stenger ute en person, for jeg ble jo utsatt for sånn behandling selv. Men likevel, til tross for de erfaringene eller opplevelsene fra før så blir jeg jo den personen jeg ikke vil være. Hvorfor? Jeg ser meg selv  i speilet og ser at det er ikke meg, det er som en fremmed kikker tilbake på meg. Jeg føler at det er som om en annen del av meg er kommet frem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette. (Det føles som om jeg har en sånn inni meg)

Når jeg ser innover  i meg selv så ser jeg at det er ikke fordi jeg ønsker å være sånn, men det er en form for mekanisme, en form for at jeg ikke takler ting på en rett måte.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Og når man leser det jeg nå skriver så ser jeg at jeg kan fremstå som syk selv, mentalt syk, og kanskje, ja hvem vet, kanskje det er sannheten. Det kan være meg og ikke den andre. Kanskje det er meg som ikke har rett virkelighetsoppfatning, kan hende det er meg som….. ja. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, det er så langt utenom sannheten men jeg vet at det er som det er. Jeg kjenner at jeg mister meg selv litt bit for bit, rett og slett, og ser bare frem til at det blir en ro i hjemmet igjen. Ro i meg selv, ro  i hverdagen igjen.

Men nå er det som det er og jeg må bare holde hodet over vannet så er det ikke lenge igjen.